Catching Killers

Jeg hadde kjent Leafie siden jeg var 16.

Hun ringte ofte for å snakke.

Bare for å si: "Hei, ikke glem meg."

Den 2. oktober får jeg en telefon om at Leafie ikke dukket opp hos søsteren,

og de var bekymret…

og ville at jeg skulle dra hjem til henne.

Døren er låst, så jeg kryper inn gjennom vinduet.

Jeg er grepet av redsel.

Alt er stille.

Det er uhyggelig stille.

Jeg går mot soverommet hennes,

og ser et lik som er dekket av et teppe på gulvet,

og jeg trekker det av.

Det er Leafie.

Hun var slått i hjel.

Det var et sjokk.

"Jeg snakket med deg for noen dager siden."

"Og her er du."

Hun var min venn.

Det er bare ondskap. Ren ondskap.

"Hvorfor drepte du henne?"

Jeg bestemte meg for å stille morderen for retten.

"Om det så er det siste jeg gjør, skal jeg finne deg.

Selv om det tar resten av livet."

"Jeg skal finne deg."

PÅ JAKT ETTER SERIEMORDERE VED VEIS ENDE

Randy, første tagning.

Jeg heter Randy Kennedy, politisjef i Hughes Springs i Texas.

Jeg har jobbet i politiet i 46 år.

Jeg har senket farten litt.

Som Clint Eastwood, Dirty Harry, ville sagt:

"Man må kjenne sine begrensninger." Men jeg liker å fange skurker.

Stille de ansvarlige for retten.

Leafies drap tynger meg fortsatt.

Det er en av de verste følelsene du kan oppleve.

På åstedet ser jeg på Leafie…

merkene på hodet hennes, på kroppen.

Og jeg ser at hun har blitt slått

med en stump gjenstand.

"Hvem i all verden dro hit og gjorde dette mot deg?"

"Du har ingen fiender."

På badet står vesken hennes med legitimasjon,

lommeboken lagt oppå den.

Den blir vist frem, som om han er stolt.

Og i kjøkkenvasken ser det ut som noen hadde spist.

"La du det her, Leafie, eller var det morderen?"

På baksiden av huset la jeg merke til et av vinduene.

Personen presser vinduet ut med fingertuppene og drar,

men presset håndflatene mot det.

De var tydelige, rene avtrykk.

Og jeg ser tvers over veien.

Rett over veien ligger jernbanen.

Ingen i byen ville gjort dette mot henne.

Det slo meg at det måtte være toget.

Noen gikk av toget, kom hit og drepte henne,

gikk tilbake på toget og dro.

Jeg vet at loffere ofte bruker toget.

Det stopper ved Hughes Springs.

De neste ukene tok jeg avtrykk av håndflater…

og sammenlignet dem med de jeg fant.

Ingen matchet.

Personen kan være hvor som helst.

Så jeg sjekker om andre avdelinger i Texas

har saker som ligner på den jeg etterforsker.

Rundt en uke senere, på kontoret,

blir jeg oppringt av Ken Macha fra West University-politiet.

Et drap hadde blitt begått der.

Fremgangsmåten lignet veldig på saken jeg jobbet med.

400 KILOMETER UNNA

Etterforskere ser etter spor i et hjem i West University.

En kvinne ble funnet drept på et soverom.

Det var blodflekker flere steder på rommet,

og en stor kniv ble funnet. Det var blod på kniven.

Det er vanskelig for noen å tro

at et menneske kan ha så mye raseri og hat

at de vil drepe på denne måten.

Jeg vet at slike ting hender,

men sånt skjedde bare ikke i vår lille lille by.

Dr. Benton var mor til to flotte tvillinger.

Det var veldig trist.

Jeg forteller Kennedy om drapet på dr. Benton.

Dr. Benton ble slått i hjel med en bronsefigur.

Liket var dekket,

og legitimasjonen lå fremme.

Vesken var tømt.

Da han sa dette,

reiste hårene i nakken seg.

Noe av det merkelige ved saken var at han spiste mat

og la igjen rester på kjøkkenet.

Jeg spurte sersjant Ken Macha: "Har du håndflateavtrykk?"

Nei, svarte han.

Men fingeravtrykkene vi fant i huset

ble sammenlignet med alle ukjente avtrykk i fingeravtrykk-databasen,

og vi fant en match.

Han sier at den mistenkte heter Rafael Resendez-Ramirez.

Jeg vet at dette er fyren.

Ramirez er meksikansk statsborger.

Vi har ingen adresse eller oppholdssted.

Vi trengte noen som kunne følge alle spor etterhvert som de kom inn.

Så vi ba om hjelp fra Texas Rangers.

Skal jeg bare se på kameraet?

Skal jeg sende kjærlige blikk?

Jeg heter Drew Carter, tidligere sersjant i Texas Rangers.

Det er synonymt med Vesten at de gode har hvite hatter.

Man ser at alle Rangere går med hvit hatt,

for vi er de gode.

Jeg hadde vært ranger i tre måneder.

Jeg likte å jobbe med saker.

Jeg drømte om å bli en Texas Ranger, og nå var jeg det.

Vanligvis stikker folk av etter å ha begått en voldelig handling.

Han her gjorde det motsatte. Han ble der lenge.

Vi må finne ut hvem denne personen er,

hvor han kommer fra og hvor han er.

I begge sakene lå huset ved jernbanen.

Og i immigrasjonspapirene

så vi at han ofte ble tatt for sniking på toget.

Det ga mer troverdighet til at han brukte jernbanen for å komme seg frem.

Jeg fant ut at han ikke bare har blitt arrestert flere ganger,

men han har vært overalt.

Han har blitt arrestert i Michigan, California, østkysten av Texas.

Overalt.

Vi har ikke noe mønster som sier hvor han er på vei.

Det utfordrende var at hver gang han ble arrestert,

ga han et nytt navn.

Ny fødselsdato.

FØDSELSDATO

FØDSELSDATO

Og i noen tilfeller et annet personnummer.

De første sporene kom fra etterlysningen som ble sendt ut.

DUSØR: 60 000 DOLLAR I KONTANTER

Det er frustrerende.

Vi fikk tips om meksikanske menn som matcher beskrivelsen,

men ingenting konkret, ingenting som førte oss nærmere.

Det er et halvt år siden drapet.

Jeg får en telefon fra en annen etterforsker,

og han snakker om en sak som skjedde 16 mil vest for Houston,

området der dr. Benton ble myrdet og seksuelt overfalt.

Du har noen som går inn i prestegården…

og dreper pastoren og kona mens de sover

med en slegge.

Han kommer inn i huset ditt, du ligger bak låste dører

og tror du er trygg.

Ren ondskap stirrer på deg.

Karen Sirnic ble seksuelt overfalt under angrepet

og ble lagt i samme stilling som dr. Benton.

Det var så likt at du måtte stoppe og se.

Det kan være samme fyr.

Neste trinn er å sammenligne DNA-bevisene fra Benton-saken

og bevisene fra Karen Sirnic med hverandre.

Et par uker senere ringer krimlaben.

De sa at bevisene fra Benton og Sirnic er en match.

Saken er mye større enn vi trodde.

Nå vet vi at dette en seriemorder.

MAI 1999

Dette er en stor sak. Trengte dere hjelp fra FBI nå?

Jeg vil ikke si at vi trengte FBI.

Jeg heter Thomas McClenaghan.

Jeg var spesialagent for FBI fra 1984 til 2009.

Jeg tenker at hvis du skal begynne i et yrke,

jobb sammen med de beste.

Og i USA regnes FBI som den beste etterforskningsetaten.

FBI må bli involvert i saken,

for statlige og lokale instanser har ikke vår rekkevidde.

Vi bruker mange tusen agenter over hele landet.

Jakten på Rafael Resendez-Ramirez var den største saken

jeg hadde vært med på.

Hans handlinger overskygget alt jeg har jobbet med.

Å prøve å finne noen som hopper av og på tog, er et stort problem.

Jeg vil ha saken ut i media

slik alle i USA leter etter ham.

Vi må få ham på alle skjermer, på alle aviser,

slik at hele USA leter etter denne fyren.

Vi trykker 400 000 flygeblad

med bilder av ham og en beskrivelse på engelsk og spansk.

Vi sender informasjonen til FBis 56 feltkontor,

og de oppsøkte alle innvandrerleirer, alle suppekjøkken,

alle steder en loffer oppholder seg,

og teppebombet området med flygeblader.

Vi håpet at vi skulle få tips.

På pressekonferansen sier FBI

at de fortsetter jakten på Rafael Resendez-Ramirez.

De viste frem de nyeste bildene av den mistenkte morderen.

INS oppfordrer alle til å stå frem,

også ulovlige innvandrere som er redde for å stå frem.

Når det er mange ulike politimyndigheter,

synes alle at de bør lede operasjonen.

De eneste med større ego enn FBI, er Texas Rangers.

Type A-personer som Drew Carter

kommer til å gjøre ting jeg ikke er klar over.

Så jeg ba Kim jobbe med Drew Carter,

for jeg visste at de ville gå overens.

Jeg kunne stole på henne.

Kim, første tagning.

Takk.

Dette er mer stressende enn å bli intervjuet av FBI.

Jeg heter Kimberley Barkhausen, jeg var spesialagent for FBI.

I løpet av karrieren syntes ikke ungene at jobben min var så spennende,

det var bare vanlig hverdag for dem.

De er i 20-årene nå,

og jeg sa at jeg kommer på Netflix, og de ble så oppspilte.