The Beast (La Bête)

Begynn å gå.

Litt til.

Ok, stå der. Snu deg. Sånn, ja.

Bak meg er stua du kom fra.

Trappene er der på venstre side.

Til høyre for deg har du kjøkkenvinduet.

På bordet der har du kniven.

Ser du teipmerket? Til høyre?

Skyggen av udyret dukker opp der.

På et tidspunkt skal du snu deg og se den.

Dra håret litt bakover.

Sånn, ja.

Så tar du noen skritt mot meg.

Sånn, ja.

- Ok? - Ja, jeg er klar.

Da begynner vi.

Sett i gang når du vil.

Takk.

Pauline?

- Har du sett mannen min? - Han var nettopp i den andre salongen.

Har du sett Georges?

Han var i den andre salongen for fem minutter siden.

Si meg hvorfor vi på fester

ser etter folk vi er med hver eneste dag?

- Hygger du deg? - Veldig.

- Jeg har mistet mannen min. - Heldig. Gjør det beste ut av det.

Jeg gjør det. Så absolutt.

- Jeg tror jeg så han gå til atelieret. - Atelieret?

- Har du ikke møtt Anton? - Nei.

Anton. Gabrielle.

Vi lånte et arbeidsrom til han. Han viser frem ting i kveld.

Bare se. Det er mektig og like mørkt som denne epoken er lys.

En underlig kontrast.

- Da så. - Da går jeg.

- Er det denne veien? - Ja.

Etter det siste rommet, på høyre. Jeg slå følge med deg.

Takk, men jeg klarer meg.

Vil du ikke ha en drink først?

Jeg har en.

Og en hanske som gjemmer noe.

Jeg gir meg.

- Jeg håper du liker det. - Det gjør jeg sikkert.

Takk.

Hva syns du?

Det er voldelig. Psykiatrisk.

Ganske vakkert.

Han kunne malt deg.

Aldri. Jeg verdsetter sjelen min.

Du husker det, ikke sant?

Hva da?

At vi har møttes før?

- Har vi? - I Roma for noen år siden.

Tre år siden. På et middagsselskap.

Etter en fremføring av Madame Butterfly.

Du var med onkelen og tanten din.

Du hadde hårknute og en en mørkegrønn kjole.

Det var i Napoli, ikke i Roma. Det var for seks år siden.

Jeg var med moren og broren min.

Du husker meg faktisk ikke i det hele tatt.

Jeg husker ikke helt detaljene.

Men jeg husker deg tydelig.

- Gjør du? - Ja.

Hvorfor det?

Fordi du fortalte meg noe jeg aldri har glemt.

Det har minnet meg om deg helt siden da.

Noe du sa på veien tilbake.

Har du glemt det?

- Snakket vi fransk? - Jeg tror vi blandet språkene.

Kanskje jeg ikke burde minne deg på det.

Jo da, vær så god.

Det kan være farlig å ta noen tilbake til den de var før.

Men hvis du har fått det på avstand, er nok det best.

Skjedde det?

Det vil være umulig å glemme.

Det er derfor jeg spør om det du sa, skjedde.

Jeg tror jeg vet hva du mener.

Men jeg kan ikke huske å ha delt noe så fortrolig.

- Er jeg den eneste som vet det? - Ja.

- Jeg har ikke sagt det til noen andre. - Det er nok best.

Beklager avbrytelsen.

Jeg kunne ikke dy meg. Er du Gabrielle Monnier?

Det stemmer.

Jeg vil bare gi uttrykk for min beundring. Du er en fantastisk musiker.

En pianist med særegen følsomhet.

Takk. Så rørende.

Siden jeg våget å snakke med deg, så vil jeg si at jeg vil bekle deg en dag.

- Bekle meg? - Jeg er Paul Poiret.

Da takker jeg ja.

- Jeg er smigret. - Ikke så mye som meg.

Jeg skal ikke plage deg noe mer.

Føler du det fremdeles det samme?

Hva sa jeg?

Spesifikt.

Du nevnte noe du følte som veldig ung.

Noe dypt inni deg.

En følelse av undergang.

En underlig, sjelden og fryktelig ting som ramme deg en gang.

Du var overbevist om at det ville tilintetgjøre deg.

Jeg tror det var det ordet du brukte. Tilintetgjøre.

Hva annet fortalte jeg deg?

Du sa at du ikke ville inngå et forhold med noen

fordi du var sikker på at noe fryktelig ville ramme

og utslette deg.

Deg og dem nær deg.

Det er sant.

Men svaret på spørsmålet ditt er at ingenting skjedde.

- Og du ble allikevel gift. - Hvordan vet du det?

Jeg ser merket etter gifteringen.

Selvfølgelig.

Hva med mannen din?

Hvor er han?

Jeg vet ikke.

Ja, jeg tok en sjanse. Men jeg var ung og...

Romantisk.

Men nå virker det hele så fjernt.

Så sa du at noe plutselig ville dukke opp.

Et slags skjult udyr.

Det ville ødelegge alt i og rundt deg.

Hva sa du da?

Ingenting.

Jeg husker at det skremte meg.

Jeg var nok bare litt for ung.

Gabrielle?

- Skjønne deg. Hvordan går det? - Veldig bra.

Har du sett maleriene i atelieret?

Ja.

- Er Georges her? - Sikkert i en salong.

Ja vel.

Jeg går og sier hallo. Nyt oppholdet.

Det er ikke alltid like lett å være gift.

Unnskyld. Du skal få nyte kvelden.

Vær så snill og bli her hos meg.

Syns du jeg var gal?

Nei. Jeg tror jeg forsto deg.

Mener du at min besettelse kan samsvare med en viss virkelighet?

En viss virkelighet?

Ja, så visst.

I dag kan jeg holde øye med dette udyret ved din side.

Men det er nytteløst hvis du ikke lenger er redd.

Mener du det?

Absolutt.

Jeg kan late som at jeg er redd,

hvis du vil passe på meg.

Du delte det fortrolige med meg.

Selv om du ikke husker det.

Du betrodde deg til meg med noe.

Selv om det var for lenge siden.

Hva med deg?

- Er ikke du redd lenger? - Jo, selvfølgelig.

Men jeg er klar til å ta en sjanse. Og jeg er litt mindre ung nå.

Jeg er smigret.

Hei, kjære. Hvor ble du av?

- Jeg lette etter deg. - Her er jeg.

- Går det bra? - Ja.

Hvis du måtte beskrive dine ferdigheter, skolering og personlige mål,

hva ville du sagt?

Jeg vet ikke. Kjapp i tankegangen og intuitiv.

Jeg har aldri fått skolering.

- Jeg flyttet til USA da jeg var ni. - Hvorfor det?

Jeg husker ikke. Jeg var liten.

Foreldrene mine sa at atmosfæren var uutholdelig.

De var redde.

Da vi kom til USA, brøt borgerkrigen ut.

- Så da dro vi igjen. - Ja, til Chengdu. I ni år.

- Du gikk ikke på skole der. - Nei, men jeg lærte mye på egen hånd.

Jeg har lett for det.

- Og ditt personlige mål? - Arbeid.

Hvis det lar seg gjøre,

- så et sted jeg kan føle meg nyttig. - Nyttig?

Ja, nyttig. Noe annet enn det jeg jobber med nå.

Unnskyld meg. Jobber du her?

- Nei, beklager. - Da er du som meg.

Jeg vet ikke hvordan du er.

Litt bortkommen.

- I bygningen eller livet? - Først og fremst i bygningen.

Jeg vet ikke hvor jeg skal bli intervjuet.

Jeg ble nettopp intervjuet. Til høyre der.

- Gikk det bra? - Vi får se.

Jeg må på jobb.

- Lykke til. - Takk.

Minus 4012.

Gi meg en god grunn til å hjelpe deg å finne en annen jobb.

Jeg er intelligent. Jeg kan gjøre mye.

Du vet, intelligens hører til sjeldenhetene for tiden.

Den intelligensen du mener, mangler menneskelighet.

Den intelligensen jeg mener, reddet menneskeheten.

Jeg mener det humane aspektet ved menneskeheten.

Et menneskelig nærvær.

KI har blitt ansvarsfullt og rettferdig. Og menneskelig. Med store fremskritt.

Det er vanskelig å se det sånn med 67 % arbeidsløshet

og 20 % mekanisk arbeid.

De kaller oss ubrukelige folk. Ser du forakten i det?

Jeg vil ha arbeid som samsvarer med mine ferdigheter.

Hører du sinnet ditt?

Affektene dine utelukker enkelte oppgaver.

For tiden kan du kun ha en jobb hvis resultater ikke rammes av affektene.

- Som din nåværende jobb. - Må jeg velge mellom jobb og affekter?

I noen tilfeller.

Spesielt for arbeid som krever ansvar- og vurderingsevne.

Det er tydelig at det interesserer deg.