The Knick

Johnny?

Johnny, klokka er halv åtte.

Sa du halv åtte?

The Knick. Nord for Mott, øst for ellevte.

Bowery er raskere.

Mindre ventetid på vognene som krysser.

Jeg trenger ikke å være rask.

Jeg liker å vente.

Mott nord over Houston.

Ja, sir.

Vær så snill å redde babyen min.

Mine herrer,

etter to begivenhetsløse graviditeter,

presenteres her fru Warren i åttende måned

med noe som antas å være

et tilfelle av forliggende morkake.

Håpet var å kunne utsette

eventuelle prosedyrer til fosterets fordel.

Men omstendighetene tvinger oss.

Doktor Thackery og jeg har

øvd mye på de nyeste teknikkene

og føler oss sikre på

at hastigheten nødvendig for suksess

endelig kan oppnås.

Operasjonskniv.

Ett hundre sekunder.

Ett hundre sekunder.

Jeg vil at studentene noterer

at dr. Christiansen går inn

på den midtre linjen rett ovenfor pubis.

Vi må passe på å trekke fosteret raskt ut

på en slik måte at

det ikke frigis trykk fra rupturen,

som dermed vil forverre blødningen.

Som dere kan se,

er det en god del blod i åpningen.

Vakuum, Everett.

Selv om det er vanskelig å se,

kan det se ut som at fosteret har flyttet seg

gjennom rupturen og opp mot buken.

Vi må forlenge innsnittet og få babyen ut nå.

Jules.

Sykepleier Monk, kniv. Kniv.

Bertie, kauteriser.

Pulsen svekkes.

Jeg har et bein.

Dra fosteret ned og ut.

Sitter fast i navlestrengen.

Klemmer, navlesaks.

Bertie.

Kom igjen, Thack.

Saks.

Du er fri.

Lukk det.

Mer vakuum, Chickering. Gjør det skikkelig.

Pulsen har blitt eksentrisk.

Vi har fortsatt tid. Klem igjen den blodåren.

Inverter den delen, Thack.

Der er blødningen.

Vi kan fortsatt lukke rupturen.

Warrens nål og sløye.

Dowells nål og silke.

Bra.

Pulsen hennes er svak og helt eksentrisk.

Hun er blek og leppene hennes er blå.

Trykk. En, to, tre.

Nesten.

Nesten.

Nesten.

Der.

Blødningen stoppet.

Ingenting.

Det virker som...

Det virker som at vi fortsatt mangler noe.

Jeg håper, om intet annet,

at dette har vært lærerikt for dere.

Vi vil løse det.

Hvor mange flere, Thack?

"Og mange slag, dog med en liten øks,

ble hugget og felte

selv den vanskeligste eik."

Slik snakket Thack den vise.

Jules.

Prosedyren feilet. Det gjorde ikke du.

Takk, min venn.

Faen ta alt sammen.

Deres gud vinner alltid.

Det er den lengste ubeseirede rekken

i verdenshistorien.

Likevel tok J.M. Christiansen fryktløst

til våpen i kampen mot det uunngåelige,

gikk mot en fiende

som aldri har kjent nederlag

og, like sikkert som at jeg står her, aldri vil.

Det er nærliggende å undre over

om J.M. endte opp med å se sitt livsverk

som et håpløst foretak.

En knøl

som endelig innser at spillet han har spilt

alltid vil være rigget mot ham.

Men min kjære venn J.M. var en flott mann,

og garantert ikke en idiot eller knøl.

Han og jeg tilbrakte våre liv

kjempende med de samme vindmøller.

Så hvorfor har ikke jeg

gitt opp håpet som han gjorde?

Fordi de vindmøllene som vi utfordret

ble skapt av menn

for å bevege slipesteiner

som forvandlet jordens rikdommer til mel.

Fra slike beskjedne begynnelser

vokste den utrolige moderne verden

som vi nå lever i.

Vi kan ikke beseire fjellene,

men togskinnene våre

går nå gjennom dem med letthet.

Vi kan ikke beseire elven,

men vi kan bøye den etter vårt ønske

og legge demninger for våre formål.

Vi lever nå i en tid

men uendelige muligheter.

Mer har blitt oppdaget om behandlingen av

menneskekroppen i de siste fem årene

enn det som ble oppdaget i de forrige 500.

For tyve år siden kunne en mann

forvente å leve i 39 år.

I dag er det mer enn 47.

Før eller senere vil

togtunnelene falle sammen.

Demningene vil oversvømmes.

Hjertene til våre pasienter vil slutte å slå.

Men vi mennesker kan få inn et par slag

i kampen før vi gir opp.

Catherine.

Jeg vil ikke slutte

å kjempe fremover inn i en håpefull fremtid.

Og med hvert slag jeg får inn,

hvert ekstra år jeg gir til en pasient,

vil jeg huske min falne venn,

Jules Michael Christiansen.

Og vit at i det minste har noe,

uansett hvor midlertidig,

blitt vunnet.

Nydelig minnetale, dr. Thackery.

Takk skal du ha.

Om ikke litt selvhevdende.

Og enda en sjanse for ham

til å fremheve sin personlige krig med Gud.

God ettermiddag, frøken Robertson. Søster.

Herr Barrow.

Det var en vakker bisettelse.

Som disse tingene går.

Presten var meget veltalende, søster.

Protestanter har også sine øyeblikk.

Ja. Du skulle kommet på

en av våre søndagsgudstjenester.

Meget gudfryktige.

God dag til dere begge.

Hele begivenheten er fullstendig tragisk

og ganske sjokkerende.

Hvem kunne ha gjettet at dr. Christiansen

var så håpløst bortkommen?

Tolv forsøk på den samme operasjonen uten

overlevende ville gjort hvem som helst gal.

Selvfølgelig.

Hans kvaler er over,

men hennes har bare begynt.

Selv om jeg forstår

at han etterlot henne en større sum.

Nok til å holde en enke varm om natten?

Og til å tiltrekke den rette typen beiler.

Hun er fortsatt en vakker kvinne.

Lar meg alltid overraske over din følsomhet.

Takk.

Hvordan går det, søster?

De valgte vel lukket kiste i dag.

Ja, herr Cleary, kisten var lukket i dag.

Meitemarkene blir takknemlige

for de ekstra hullene.

Så slipper de å måtte lage dem selv.

Søster, ikke døm meg for hardt.

Jeg er bare en stakkars,

enkel synder i Guds øyne.

Herren elsker alle sine barn like mye.

Men i ditt tilfelle, herr Cleary,

er jeg sikker på at han vil gjøre et unntak.

Ambulanse.

Sant.

Vi har en!

God ettermiddag, mine herrer.

God ettermiddag.

Frøken Telfer.

Min far beklager at

han ikke kan være her i dag,

så jeg vil representere ham.

Signert av kaptein Robertson.

Kanskje vi burde utsette det, da,

til kapteinen kan være med

og vi kan gjøre det skikkelig.

Ja.