The Walking Dead: The Ones Who Live

Jeg husker alt sammen.

Hvordan det var.

Hvem vi var.

Hvem vi er nå.

Mitt navn er Michonne.

Jeg mistet noen for mange år siden.

Begge dere har evner som jeg mener CRM behøver,

for å bli det som det er nødt til å være.

Folk er en ressurs!

Jeg vet hvordan ting bygges og hvordan ting brennes,

men mer enn det kreves når verden tar slutt.

Du prøvde å rømme fire ganger.

Hvorfor er du her?

Det er noen du elsker der ute.

Elsker du meg fortsatt?

Alltid.

Det låter så enkelt.

Vi drar tilbake. Du får briefingen. Jeg tar mappen som hun etterlot.

Vi tar med til byen det vi vet, og så drar vi hjem.

Sammen.

Det er aldri så enkelt.

Jeg er majorsersjant Rick Grimes.

Dere trodde vel at jeg var død.

Han sa at jeg ikke skulle være redd.

At det bare var brenningen.

BASERT PÅ SERIEN AV TEGNESERIEROMANER

-Så du er virkelig her. -Ja.

Du debriefet dem. Fortell meg hva som hendte.

Vi kom inn i turbulens.

Vi måtte fly under det, og så ble vi truffet av lyn.

Vi styrtet over vannet, og Bethune dyttet meg ut.

Hun reddet meg, men ikke seg selv. Takk for at du tok henne inn.

Det var du som gjorde det.

Kan vi heller si at det var Okafor? Vi prøvde bare å holde det gående.

Før tenkte jeg at den som gir opp, mangler karakterstyrke

og har svak vilje.

Men vi har begge gitt opp så mye for å kunne være her.

Nå innser jeg at man kan vise styrke ved å gi opp,

ved å vie seg til noe som er større enn en selv.

Å gi opp fikk meg til å forstå hva det er vi egentlig gjør her.

Jeg håper du også vil forstå det.

Jeg vil det.

Jeg er glad du overlevde, Rick.

Vi trenger deg.

Det er opp til oss, men ikke slik Okafor mente.

Okafor var...

Han var aldri egentlig her. Ikke slik han burde ha vært.

Derfor døde han.

Men du og jeg overlevde.

Det var ment at vi skulle være med på dette.

Vi må gi slipp på tullpratet hans.

Vis meg den andre veien, da.

Vandrer nøytralisert.

Jeg tar en sjekk av kringvernet.

Han vil snakke med deg.

Rick.

Nå skjer det.

Jeg slapp å gjøre dette.

Jeg jobbet aldri seks år her ute for å bli borger.

Jeg ble jo ikke borger.

Verdens undergang, og starten på en ny verden.

Vi er de døde nå, Rick.

Vi er slik de er.

Men de dreper for matens eller lystens skyld, eller hva?

Sant nok.

Forskerne våre har ikke svaret.

Kanskje de aldri finner det.

Men vi, den andre sorten levende døde,

vi har denne.

Sverdet som dreper, gir også liv.

Det er oss. Vi er sverdet.

Jeg vil ha det stille rundt meg dagen før en operasjon.

Jeg liker ikke distraksjoner.

Jeg bestemte veien vi skulle gå, og bare jeg vil føle byrden av den.

I den tiden lar jeg meg ikke forstyrre.

Men her er du.

Etter alt sammen.

Jeg føler ganske godt på det.

Jeg skal dele en del av min tid,

kanskje sågar be deg om å bære en del av børen.

MIN AVTALE MED RICK GRIMES...

...HANS SAMFUNN, ALEXANDRIA...

...MICHONNE, RICKS KONE...

NØDVENDIG AT DE ELIMINERES...

Offiser Stokes? Er du der?

Legg våpenet på bordet.

Protesen med kniven.

Foran meg, og vekk fra deg selv.

Jeg ber deg reflektere over livet ditt.

Over alle dine liv, før og etter.

Alle de før og alle etter.

Alt det du har gjort inntil nettopp dette øyeblikket.

Det er fordi...

...etter det som nå vil skje, forandrer alt seg.

Hva er det verste du måtte gjøre for å sørge for at noen overlevde?

Nei!

Jeg drepte en med tennene.

Slik de gjør.

-Beklager at du måtte det. -Det trenger du ikke beklage.

Ganske voldsomt, likevel. Hva?

Ja. Ja, det er det jo.

Du har tatt noen store valg, Grimes.

Jeg har gitt denne briefingen,

Echelon-briefingen,

2533 ganger.

Bare meg og elitesoldaten var til stede.

Soldaten jeg har gitt den til,

har aldri vært din like.

Aldri.

Dette er den første.

Det er starten på det som kommer.

Det kunne ikke passet bedre å gjøre det i dag.

En dag som bare handler...

...om i morgen.

Jeg har savnet deg så sårt.

Ord kan ikke uttrykke det.

Du trenger ikke.

Jeg vet det.

Er vi fra vettet?

Ingen tvil.

Jeg vokste opp i Pittsburgh.

Dagen min alkoholiserte far brakk kjeven min,

flyttet jeg ut. Jeg tok jobb på et sted for krigsveteraner.

I baren.

Jeg var 15.

Mennene og kvinnene hos VFW ble mine egentlige foreldre.

De formet meg.

Da jeg fylte 18, meldte jeg meg til strid.

Jeg var i Vietnam. To ganger.

Siden fortsatte reisen min. Fort Benning, på krigsskolen.

Så tilbake til Pennsylvania og Nasjonalgarden,

senere ble jeg kommandant der.

Jeg reiste.

Jeg måtte.

Jeg kunne latt verden sluke meg,

men jeg kom hjem.

Som deg selv.

Det er mottatt.

Du så handlingene til de føderale styrkene i starten.

Ja, de bombet alle byene.

Okafor sa at de kalte det "utrydding av sykdomsvektorer".

"Vektorer," kalte de dem.

Jeg bestemte at vi skulle utfordre dem.

Den andre borgerkrigen. Den skjedde i Pennsylvania.

På to fronter, i Pittsburgh og Philadelphia.

Det gikk mot tap. Vi klarte ikke å holde en tofrontskrig.

I min egen hjemby hjelp terrenget vårt, vi hadde taktiske fordeler,

og en enorm samling døde var på vei. De føderale visste ikke om dem.

Jeg evakuerte våre styrker en natt,

og de døde overveldet dem.

Og hele byen.

Jeg berget Philadelphia ved å ofre Pittsburgh.

Mine fiender og venner...

Hjembyen min.

Det er ikke som å bite halsen av en annen, men...

Det er ikke ingenting. Eller hva?

Nei, det er ikke ingenting.

Faren min lærte meg at på godt og på vondt,

må iblant ting brenne ned for å kunne bygges opp.

Slik var det.

Sverdet som dreper, gir også nytt liv.

Jeg drepte min fortid og en hel by slik at en annen kunne leve.

Dette er den første hemmeligheten jeg deler i denne briefingen.

Det mest sannsynlige resultatet av all vår kjemping og dreping,

og planleggingen og offerviljen, er at vi taper.

Det mest sannsynlige er at alle vi kommer til å dø.

CEP-gjennomgang starter omgående.

Briefingen er obligatorisk.

Kvitter inn for gjennomgang.

Følg med, og blikket fremover.

Et sensitivt aspekt ved operation N1W er protokollen for evak av barn.

Vi ble født slik vi er.

Vi ble nok det.

Vi har oppdaget horder på flere millioner døde der ute.

Vår modell viser at ikke-nekrotisk liv, altså mennesker,

har 14 år, snaut det, igjen på planeten.

Det kan gå raskere. Vandrerne er en ting, sult er en annen faktor.

En fin balanse mellom befolkning og tilgang på mat.

Og sykdom. Det er en milliard petriskåler der ute.

De stabber rundt under sola og koker, og kan overføre all slags sykdom

mens de selv forvandles til ting vi ikke har oversikt over.

Det mest sannsynlige utfallet er at vår lille utpost

vil overveldes av lik,

som skal råtne opp og holde trærne i live.

Så blir vi et merkelig, og midlertidig museum

til en ennå merkeligere art som erobret og markerte seg her

det lille øyeblikket det fantes.

Derfor gjør vi det vi gjør.

Hva gjør du, sir?

Vi kjemper mot store odds, Grimes.

CRM Frontliner har agenter som lever I Portland under falsk identitet.

Med årene har vi også fått våre agenter inn i Portlands skolevesen

med tanke på selektering og evakuering av barn.

CRM knuser små samfunn for ressurser og strategisk overtaks skyld,

og først og fremst for å hegne om byens anonymitet og sikkerhet.

Straks operasjonen i Portland kommer i gang,

skal barna evakueres luftbårent fra tre skoler.

Dette innebærer at kanskje 10 prosent av barna i byen evakueres,

før området gasses og restbefolkningen likvideres.

Vi har agenter, altså spioner,