Outlander

Tidligere...

General Schuyler trenger soldater

på Fort Ticonderoga.

Min kone og jeg har

private ærender i Skottland.

Kankje ærende kan vente.

- Du får ikke gå i krig uten meg. - Jeg òg blir med.

Han fikk barn med mohawk-kona.

Er ikke ånden hans sterk nok,

fester ikke barnet seg til livmoren.

Er du Denzell Hunter?

- Naboen sa du var lege. - Jeg er.

William Ransom er skadet.

Den verste feberen er over.

Si adjø for meg.

Og gi ham dette.

Det var hyggelig å møte deg, Ms. Hunter.

Jeg søker på inspektørjobben.

Miljøet er uegnet for en kvinne.

Hvor er snacksen?

Det var en nuckelavee.

Folketro fra Orkenøyene.

Jeg møtte en. De fins.

Tok deg. Du har den.

Kom tilbake hit.

Jem, Mandy.

Mamma!

Hva gjør dere?

Dere får ikke være her.

Dere får ikke leke på gravstedet.

Nei, men vi ville leke gjemsel.

Og Mandy ville snakke med besten.

Hva gjør dette til et bra sted?

Han er jo her, er han ikke?

Jeg vet ikke.

Det er vel mulig.

Du har ikke funnet graven hans,

har du, Jem?

Nei.

Men om jeg kom hit,

skulle jeg legge igjen en stein. Så det gjorde jeg.

Jeg bygde en varde.

Kom og se.

Ikke idag, Jem.

La oss gå hjem.

Du også, Mandy.

Brianna!

Jeg er her inne.

Ungene er visst mye på gravstedet.

Å, skatten min.

Jeg så ikke mors og fars gravsteiner.

Det har jeg ikke lyst til heller.

Men ungene drar dit for å besøke far.

Jemmy sa at han var der.

Å, Bree. Så leit.

Jeg skal snakke med ham

Han bare...

finner på ting igjen.

Som nuckelaveen.

Men det er mulig.

At mor og far er gravlagt her.

Foreldrenen dine skrev at de kom til Skottland.

Jeg vet at vi skulle vente med å lese et til, men...

jeg savner dem.

Hei.

Vi har ventet lenge nok.

Ok.

Takk.

"18. juni 1777."

"Fort Ticonderoga."

Hva i all verden gjør de der?

"Kjære Bree,

"som du sikkert forstår

"av overskriften, er vi ikke i Skottland.

Faren din bli innrullert i Den kontinentale hær.

Vi har vært stasjonert i Fort Ticonderoga

i noen måneder.

Jamie leder noen menn vi møtte på skipet hit,

som kaller seg Frasers irregulære tropp.

Som du kan tenke deg, liker han det.

De bygger forsvarsverk for å beskytte fortet mot angrep.

Og jeg har hjulpet syke og skadde

under ledelsen til løytnant Stactoe.

Han tror han er lege, med er det ikke

og mener jeg ikke er det fordi jeg er kvinne.

Ian sluttet seg til oss etter å ha vært nordpå

for å skaffe informasjon fra indianerstammene.

Den britiske hæren nærmer seg

fra nord. Men generalmajor St. Clair

er viss på at fortet holder stand

"Vi blir her og bidrar

til din far blir dimmittert

10. juli."

"Han drømmer om barna iblant."

"Jeg tenker på dem hver eneste dag."

"Med det kjærligste hilsener.

Mor."

Jeg er kjent på Fort Ticonderoga. Far tok meg med dit.

Ja.

Vi kan jo lete i historiebøkene.

Se om det blir nevnt.

Ikke den.

Kankje det er bedre å ikke vite.

Oberst Fraser,

hvordan går det med forsvarsverket?

Vi er ferdige inne 14 dager, sir.

Utmerket.

Oberst Kosciuszko?

General Fermoy...

Om du tillater.

Jeg mener vi er sårbare for et angrep

fra Sugarloaf Hill.

Om britene inntar den,

og jeg tror de vil prøve,

så får de overtaket.

Vi bør stasjonere menn her på Sugarloaf umiddelbart.

Jeg tror ikke de er dumme nok

til å prøve på det.

Terrenget er for farlig og bratt

til å komme opp.

Hvis det er høylendere blant dem...

Ja, høylendere.

Eller geiter.

Der en geit kan gå, kan enn mann gå, sir.

Og der kan han dra med seg en kanon.

Kanons kudd vil nå oss.

Ingen får med seg en kanon til den toppen.

Høylander eller ei.

General St. Clair ville sagt seg enig.

Jeg forsikrer deg: Burgoyne vil ikke angripe derfra.

Med all respekt...

Du kan gå, oberst Fraser.

Unnskyld meg, Mr. Hunter.

Men du sier du ikke tror på vold.

Og likevel har du partet lik.

Til medisinske formål.

For medical purposes.

Det er ikke akkurat vold.

Det er begrenset hva man lærer fra bøker.

Og hvor får du stakkarene fra?

De er henrettede forbrytere.

Men du kaller meg brutal for å

ikke ville ha dem blant oss.

Ekspeder dem, sier nå jeg.

Er det ikke syndig

å ta noens liv, William?

En morders liv?

Nei.

Jeg kaller det rettferd.

Men militærlege?

Jeg fatter ikke at du ikke velger et mer...

et mer fredeligere yrke, Mr. Hunter.

Da mor og far døde,

fikk en slektnig meg

inn på medisinstudiet i London.

Det er et edelt yrke

som passer meg godt.

Men om noen forbøt seg

mot din skjønne søster, Mr. Hunter?

Eller mot broren din, Ms. Hunter.

Ville dere holdt på prinsippene?

Vi stoler på Guds straffedom.

Eller at andre vil utøve volden for dere.

Vi får være enige om å være uenige om dette.

Kvekere lar seg ikke rokke i troen.

Vi lever bare foran Gud og hans ord.

Se der!

Vær hilset!

Hvor er dere på vei?

Til Albany.

Da er dere på feil vei, sir.

Er du sikker?

Vi hørte at dette var beste vei.

Jeg er sikker.

Dere skulle til venstre i krysset, sir.

Det er flere timer tilbake dit.

Skal vi slå leir her for natten?

Bli med meg hjem.

Kona byr gjerne på aftens og en seng.

Det er veldig sjenerøst av deg.

Håper ikke vi er til for mye bry.

Vi har sjelden gjester.

Spis nå.

Vi levde godt her på gården

før hæren begynte å marsjere gjennom.

Vi hadde det virkelig bra.

Før de begynte å ta avlingene våre, hestene,

alt vi eide og hadde.

Hvilken hær var det?

Begge to.

Det var leit å høre.

Er du ikke sulten, kjære?

Du har ikke rørt maten.

Unnskyld meg,

jeg trenger frisk luft.

Ms. Hunter!

Er alt bra?

Jeg måtte vekk fra matstanken.

- Så du... - Nei,

og jeg vil helst ikke vite det.