Penny Dreadful

I forrige sesong:

Tror du på en demimonde?

Et sted i skyggene? Sjelden sett, men dypt følt.

Jeg tror på forbannelser. Jeg tror på demoner.

-Jeg tror på uhyrer. Gjør du det? -Hvordan kan jeg stå til tjeneste?

Vi har ennå bruk for en som deg.

En voldelig mann med skjulte dybder.

Du ser ut til å kunne tenke deg en verden-

-der vitenskap og overtro går hånd i hånd.

-Din førstefødte er tilbake. -Jeg heter Ethan Chandler.

-Hun har tæring. -Det er best at du ikke kysser meg.

La meg presentere den berømte madame Kali.

Det er en annen her.

-Hva er det med henne? -Hun er besatt av djevelen.

Besvergelsen spår vår utslettelse og udyrets ankomst.

-Er det ikke madame Kali? -Evelyn Poole.

-Hvordan har miss Ives det? -Vanessa, vær så snill!

Du vet ikke hvordan det er å ha et klorende dyr inni meg.

Vi har egentlig ikke noe annet enn dem vi stoler på.

-Mina? -Far.

-Jeg er datteren din! -Jeg har allerede en datter.

-Hva ønsker du av meg? -En make.

Du skal gi meg en udødelig make.

"La ikke livet lenger skille det som døden kan forene."

Jeg har begått så store synder at jeg ikke kan snu meg.

Pappa sier: "Kom hjem." Du kan ikke rømme evig.

Plutselig innser man at man ikke er jegeren, men byttet.

Hvis du er blitt berørt av demonen, så er du på en måte hellig.

Det er ting inni oss alle som aldri må slippes ut. Hva gjør de?

De menneskene som er blitt utvalgt?

-Takk. -Vi må snakke sammen. Ikke i huset.

Ta oss på en tur. Dit du vil.

-Jeg kom for å ta farvel. -Du skal forlate London.

-Jeg er nødt. -Hvorfor?

Miss Ives. Jeg er ikke det du tror jeg er.

Jeg må dra før jeg skader noen av dere.

-Hvor skal du dra? -Spania, kanskje. Eller Russland.

Jeg finner en krig og velger en side.

Gjør det jeg er god til. Mina er død. Vesenet er dødt. Vi tapte.

Det var bare ett slag.

Tror du at de mørke kreftene lar seg overvinne så lett?

-Tror du at du kan unnslippe dem? -Og de andre?

-Dem inni oss? -Inni meg, mener du?

Nei, det er ikke det jeg mener.

Det hender at jeg får...

Vi kan kalle dem blackouter. Ting jeg ikke husker.

Hva skjer?

Jeg vet ikke. Men det blir som regel blodig.

Hvordan kan jeg hjelpe deg?

Man kan ikke forandre det man er.

Uansett hvem man redder.

Eller hvem man elsker.

-Er alt i orden? -Jeg tror det.

-Kommer hun til å huske noe? -Jeg vet ikke.

-Jeg håper ikke det. -Hvordan det?

Livet hennes var formørket.

Da oppsøker vi skyggene sammen.

Greit.

Senk henne nedi.

Forsiktig.

-Nå venter vi på været. -Måtte gudene gi oss stormer.

God natt, skaper.

Jeg må søke arbeid.

Det er ikke så enkelt i denne byen med stålhjertet.

Men vær sikker, jeg er aldri langt fra deg.

Vent.

Hvis dette fungerer...

Hvis jeg gjør som jeg lovet, og gir deg dette, lar du meg da være i fred?

Du burde heller be sjelen din om å forlate deg.

Vi er bundet til et smertenes hjul, du og jeg.

Jeg spør deg:

Hva er dr. Frankenstein uten vesenet sitt?

-Ikke slipp henne ut av syne. -Hva var de for noe?

Kvinner. Jeg vet ikke.

Som de andre? De som var sammen med det vesenet vi drepte?

Ikke i nærheten engang.

Miss Ives. Vanessa.

Kan du snakke med meg?

-Mr. Chandler. -Kan jeg gjøre noe for deg?

Kjente du dem?

-Ja. -Hva er de for noe?

-La meg nå hjelpe deg. -Det kan du ikke.

-Du skulle dra, så dra. -De prøvde å drepe deg.

Hvis de hadde prøvd å drepe meg, så ville de gjort det.

Adjø, mr. Chandler.

Sir Malcolm kommer hjem i morgen. Jeg kommer tilbake da.

Tror du at fortiden kan vende tilbake?

Mer enn det.

-Den forlater oss aldri. -Aldri?

Den er dem vi er.

Gud hjelpe oss, da.

Så hult, ikke sant?

Å legge en tom kiste i Peters grav.

Med liket hans i Afrika.

Vi hadde et sånt behov for seremonien.

Jeg vet ikke hva som gjør meg tristest.

Minas fulle kiste...

...eller Peters tomme.

Gladys.

Vi har vært for mye borte fra hverandre i disse årene.

Det er på tide at jeg kommer hjem.

Vi trenger ikke huset i London. Vi var lykkelige en gang.

Nei, Malcolm.

Du var lykkelig en gang.

Alt som var igjen mellom oss, ligger begravd her.

Vi skal forbli gift, tross alt.

Den kornet av verdighet insisterer jeg på å beholde.

Men jeg blir boende i huset her.

Du blir i London...

...eller drar til Afrika.

Jeg bryr meg ikke om det.

Jeg prøvde virkelig å redde henne.

Vi har ikke flere barn du kan redde.

Eller drepe.

Unnskyld meg.

Hei. Jeg vil ikke at kundene skal se trolldommen i arbeid.

-Ja vel. -Jeg så avertissementet.

-Avertissementet? -Du søker personale.

Henger det ennå oppe? Jeg hadde glemt det.

Ingen vil jobbe her. Folk blir skremt av det.

-Men det blir ikke du? -Det virker velkjent.

Vi har ikke den beste økonomien i London, må jeg innrømme.

Som du kan se, er klientellet lite til ingenting.

Vi kan ikke betale deg mye.

I et forsøk på å konkurrere mot Madame Tussauds-

innleder jeg en ny type gimmick-

-med den hensikten å sende de franske svina tilbake til Paris.

Denne veien.

Forbryterkammeret mitt.

Drapsåsteder tatt fra overskriftene-

-og gjenskapt her i hver minste detalj.

Her er selveste, gamle Jack. Annie Chapman-mordet.

Vi diktet selvsagt opp det vi ikke oppdaget.

Ingen merker forskjellen. Offentligheten tror på alt.

Jeg forbereder en serie av dem-

-med alt det oppstusset jeg kan forårsake.

Jeg trenger hjelp med byggingen av utstillingene og diverse i museet.

Det er utakknemlig arbeid i mørke rom, men det er ærlig.

-Hva syns du? -Ja.

Du må treffe resten av Putneyene før vi underskriver papirene.

Vi er et familiefirma, og jeg trenger deres bifall.

Sikter du til hvordan jeg ser ut?

Heller hvordan du er.

Kan du komme tilbake i kveld? Kanskje klokka sju?

-Ja. -Veldig bra. Da får de prøve deg.

Spesielt min kjære kone, som holder på lommeboka.

Se på dette. Den siste forbrytelsen min.

Fremdeles under bygging, selvsagt.

Detaljene er vriene å finne, fordi det skjedde så nylig.

Nyhetene har gitt oss en viss rettledning.

I løpet av kort tid vil vi ha fått orden på alt.

Vår makabre morder vist fram for Londons øyne-

for to shilling per person.

Jeg presenterer "Massakren på Mariner's Inn".

Inspektør Galsworthy sa at vi kan få den tilbake.

Galsworthy er forflyttet.