Little Girl Blue

NOTISBØKER

DØDSATTEST

63 ÅR GAMMEL KVINNE

HVIS DØD BLE REGISTRERT

HENGNING

Selvmord

JEG HAR BEGYNT Å SKRIVE IGJEN. JEG VET IKKE HVOR JEG SKAL.

HVEM KOMMER TIL Å LESE DET JEG SKRIVER NEDERST I DEN MAPPEN HER

SOM HAR FORSVUNNET BLANT ALLE ANDRE MAPPER PÅ DATAEN MIN?

HVORFOR ALLTID DETTE HÅPET OM Å BLI FORSTÅTT ETTER MIN DØD?

ALTSÅ FUNNET OG REDDET.

Hva kan jeg si som jeg ikke har sagt noe bort fra at jeg virkelig vil

at du skal klare å fullføre jobben og bli

ferdig med alt dette.

Hvorfor, pappa?

Moren din klarte aldri å bli kvitt det.

Og jeg tror at...

Jeg tror ikke at fremtiden din er her, den er ingensteds.

Du sleper på esker som du ikke nødvendigvis trenger å slepe på.

Moren din slepte på dem hele livet. Det var det som gjorde henne gal.

Og jeg tror at din fremtid, din styrke og din energi finnes et annet sted.

De er blant barna dine, i ditt arbeid, med menneskene, og ikke i noe

desperat forsøk på å forstå noe ubegripelig,

fordi det er sant.

Faen.

For øyeblikket jobber jeg mest med det

noe jeg kaller min genesis.

Du skrev.

DATTEREN TIL

Den siste boken handler bare om din egen mor, som også skrev.

Hun er likevel en utrolig karakter min mor, ikke sant?

I denne boka spilte du inn samtalene dine med de overlevende vitnene

fra barndommen din.

Du leste gjennom din mors korrespondanse,

sortert tusenvis av bilder som er samlet i esker.

Du leste hennes notatbøker.

Du kopierte alt hun har notert i dagbøkene som var lagret

i denne kofferten.

JEG HAR SAGT TIL CAROLE Å HUN ER FOR INNESLUTTET MED MEG. AVSTENGT

SÅNN KOMMER HUN OGSÅ TIL Å VÆRE I SITT FORFATTERSKAP HELT TIL HUN ÅPNER SEG IGJEN

Du arkiverte alt, skrivingen din og din mors.

Deres notatbøker, deres manusskripter

gåten i ansiktet ditt og stemmen din.

MEN HVEM ER CAROLE?

Hei. - Hei.

Kom inn.

Vil du ha te eller litt vann? - Nei, jeg har det jeg trenger.

Dette var hennes skrivebord.

Så

Dette er hennes jeans.

T-skjorten hennes.

Jeg kjøpte en kofte til å ha sammen med skjerfet hennes.

En veske.

Her er kalenderen hennes, ID-kort,

sykeforsikringskort.

Jeg har to par briller. Du kan si hvilket du foretrekker.

Jeg kjøpte noen brune linser, siden øynene dine er blå.

Hennes var brune.

Parfymen hennes.

Her er klokken hennes og noen ringer.

Dette halskjedet hadde hun alltid på seg.

En parykk.

Det er et speil der om du trenger.

Kan jeg få skoene?

Hva? - Skoene dine.

"Moren min etterlot meg en gåte."

"Historien om vårt forhold."

Du gjør akkurat som hun gjorde. Du undersøker moren din.

Bestemoren min skrev også en bok om moren sin.

Etter at moren døde, sparte Carole Achache en koffert med sin mors dagbøker

som lå hulter til bulter.

I dem hadde hun skrevet opp møter, og noen ganger skrev hun om humøret sitt.

Hun hadde også bilder av livet sitt.

Et liv dedikert for det meste til bøker og forfattere.

Monique Lange begynte å jobbe for Gallimard på 50-tallet,

jobbet seg oppover, og våget til slutt begynne å skrive selv.

Jeg husker dette kontoret som hvisket

om at jeg dårlig, men var morsom.

På den tiden var det ekstraordinært. Det var 50-tallet.

Vi spiste i kafeteriaen. Alle ville sitte ved siden av Camus.

Jeg kjente Genet, som satte et stort preg på livet mitt.

Jeg kjente Marguerite Duras, Violette Leduc.

Det var en storslått tid.

Carole Achache, som blitt fotograf, begynte å skrive om sin familie og

dens hemmeligheter i 2008 med "La plage de Trouville"

gjennom historien om et maleri som nazistene stjal fra bestemoren

under okkupasjonen.

Nå gir hun ut "Datter av" hos Stock,

en roman som med ømhet og vold beskriver

moren hennes og livet hun led.

Et liv der hun var så heldig å kunne omgås med kunstnere,

intellektuelle og forfattere.

Et liv hvor hun hadde den ulykken av å ikke ha fått være et barn.

Et barn som har blitt beskyttet, hørt og trøstet.

Et liv der en underlig stillhet senket seg midt i de uopphørlige,

fascinerende samtalene mellom de geniale voksne.

Men mest av alt vil jeg transponere dette geniale øyeblikk.

Ja. - Bra.

Ja. - Av dette

Det finnes et personlig aspekt som er fascinerende og...

Veldig trist. - Ja, trist og fascinerende.

Ja. - For en leser er det fascinerende.

Hun er fortsatt en utrolig karakter, ikke sant?

Hør her, hvis det var en film.

Det er en film, men vi glemmer kinoene.

Denne bokas takk er utrolige.

I dette manuskriptet, i kronologisk rekkefølge, har vi

Monique Lange, Dyonis Mascolo, Jean Genet

Vi må ikke glemme at jeg kanskje er

spesiell svak for denne boka takket være

vennligheten du maler bildet av meg med.

Å vokse opp der du gjorde, å ha en mor som

din var en viss grad.

Og for en heldig mann! Det var 50-tallets Paris.

Det at Monique Lange var nord for Seine.

Det var Marguerite Duras, som hun kjente godt, var sør for Seine.

Vi var 25 år.

Dette var Saint-Germain-des-Prés.

Det var der alt det viktigste fant sted

i vår ungdom, i våre følelser,

i vår tro, i vår galskap.

Vi hadde blitt gale etter kommunismen.

Vi sa at folket hadde rett til å selv bestemme hva de skulle kjempe for.

Vi skrev ikke om det vanligvis.

Men ingen skriver om lykke.

Det var slik det var da, Carole Achache,

politikk, litteratur, debatter, netter med røyking og drikking.

Og midt i det der måtte barna liksom klare seg selv.

Ja, og det var åpenbart at både moren min

og Duras ville at vi skulle dra nytte

av denne typen lykke, som Duras kaller det.

den her... lidenskapen.

Og så må man også tenke at når krigen var slutt, i dette miljøet, fantes det ønske

om frihet som var sprøtt og nødvendig.

Det er mange mennesker som snudde ryggen

til krigen, og de gikk inn for det.

Jeg tror de var mye friere enn vi var 1968...

Dette er det vanskeligste jeg har gjort.

Og sånn ja. Men...

Sprøtt og nødvendig. Ok. Jeg er klar.

Jeg synes at de var mye friere

enn oss i 1968, fordi de var mye modigere.

Og barna, ja, vi skulle så klart dra nytte av alt det der.

Men man måtte tilpasse seg,

som for et barn betydde en tapt barndom,

å leve et slags voksenliv veldig tidlig.

Jeg kunne ikke ha visst det.

Jeg visste ikke hvordan et annet barns liv var.

Det er sant, jeg var veldig heldig

for det er utrolig nærende.

Så vi kan ikke tenke på tidlig kunnskap

som skadelig.

Men i bunn og grunn var spillet aldri hjemme.

Og så måtte du oppleve som liten, noe som nå er ganske vanlig,

at faren drar sin vei.

Her er jeg, full av gode råd, som få, og skikkelig flau over

å måtte skrive dette brevet.

Ødelegg det når du er ferdig.

Mer og mer besatt av, du vet hva, holdt jeg ikke tilbake da jeg snakket

med en lege som jeg har høye tanker om.

Ikke vær sint, jeg er helt ute av balanse av alt det her.

For det første, hvorfor vente to måneder? Når du vet godt at du ikke kan skjule det

som er i deg lenge.

For det andre er det ingen måte å unngå Sveits på.

Jeg forestiller meg at dette kunne løses enkelt om du var her.

Men du, ensom, så langt fra meg, føler mer og mer at vi er som to barn.

Hvis du kunne sett meg nå!

Du kan enten A, komme til Alsace for å være nær meg.

Jeg blir rolig. Vi finner en løsning.

Eller B, hvis du tror at du takler det,

utfører du den lille prosedyren som jeg ble anbefalt.

Fordi jeg tror det viktigste er å unngå operasjoner som, selv i Sveits,

skremmer meg.

Hvis du kjenner noen som kan gi deg injeksjonene,

vil de tydeligvis være svært effektivt.

I mellomtiden, gå, løpe, ikke ligge ned, etc.

Inntil øyeblikket når etc.

Det er Bensoginestril nummer 5.

Fire sprøyteflasker i en sprøyte per dag skal i fire dager injiseres

i manamuskelen, fire injeksjoner med to injeksjonsflasker.

På den niende dagen kommer det. Hvis det ikke er nok, begynn på nytt.

Hvis alt går som det skal, trenger du ingen skrape.

Det var alt. Bestem deg.

Stakkars, jeg er opprørt, kvalm og ydmyket.

Tilgi meg, jeg er rystet. Svar meg raskt.

Jeg vil at vi skal ha en rolig måned,

der jeg kan godtgjøre deg for dette brevet.

Jean-Jacques.

Ødelegg dette brevet.

Hvor lenge har du ventet på din seneste sesong?

CAROLES FØDSEL

D, jeg elsker deg.

Surrogat-faren var spanjoler.

Han het Juan Goytisolo.

Han var en spansk Franco-motstander,

og flyktning politisk sett, en forfatter.

ALLE MENNENE SOM FORMET MIN MORS LIV HET JEAN

Skal jeg si det igjen?

Det er historien om en ung jente som er

desperat forelsket i en mann som ikke elsker henne.