Invasion

Mitsuki. Mitsuki.

Jeg vet at du er sliten.

Glemmer tiden?

Minner?

Nei. Du er ikke her. Jeg må jobbe.

Mitsuki, du må fortelle om du opplever symptomer.

Ikke her... Du er ikke her...

Ta på hånden min.

Ikke her... Du er ikke her...

Jeg må finne mønsteret...

Stopp!

Du må hvile.

Du må la hodet komme seg.

Jeg blir her, Mitsuki.

- Du er her. - Jeg er her.

Berøring. Den perfekte forbikobling. Signalene går rett til hjernen.

Jeg er her.

Du har glemt tiden.

Hører du ting?

Det går over.

Jeg blir her med deg mens du lærer romvesenspråket.

De andre... forskerne.

Du er ikke der ennå. Det lover jeg.

Jeg må... Frekvensene.

Det er noe jeg ikke får med meg.

OK. Fortell meg om det.

Jeg trenger mer data.

Det er et dusin frekvenser.

Jeg er nær. Jeg ser bare ikke mønsteret.

Hvis jeg kan tyde det, kan vi forstå dem.

Du prøvde å advare meg.

Jeg lar ikke det som skjedde med de andre skje med deg. Det lover jeg.

Om noen timer, når hodet ditt er klart, sjekker vi basisen din.

Jeg vet hvor nyttig det vil være å lære språket deres,

men du må ta en pause.

Det er noe jeg ikke får med meg.

Mitsuki?

Det er noe jeg ikke får med meg.

Jeg vet at det er her. Jeg kan bare ikke høre det.

Hør på meg. Først glemmer du tiden. Så mister du forbindelsen til verden utenfor.

Så mister du kommunikasjon. Det var det som skjedde med de andre.

De andre?

Du må stoppe. Hvile.

De andre.

Du er ikke der ennå.

- Jeg sa... - Der har vi det.

- Der har vi det. - Hva da?

Mitsuki? Hva er det du gjør?

Stille. Jeg trenger stillhet.

Stille!

Slå den av.

Hva er det som skjer?

Jeg vet ikke.

Du tok feil.

Om hva?

De mistet ikke kommunikasjonen.

De kommuniserer bare ikke på språket vårt.

De kommuniserer som dem.

Romvesenene.

Hva i helvete?

Rød kode. Sikkerhetsbrudd.

Alt tilgjengelig personell. Sjekk nordre kvadrant.

Opp med hendene! Gå bort fra luken!

Legg deg ned, nå! Legg deg ned, sa jeg!

Vi skyter!

- Siste advarsel. - Nei! Nei!

- Hva skjuler dere der? - Hold kjeft!

- Hva skjuler dere der? - Lukk luken!

- Kom igjen! - Sjekk gulvet!

- Sikre området! - Kom igjen!

Ser dere noe?

Trev.

Det er et fort. Er du sikker på at de er der?

Jeg kan høre dem.

Vi leter etter en vei inn. Bare du og jeg, Alf.

Ser de oss, er vi barn på villspor.

Jeg kan være et barn på villspor. Jeg er mindre.

Og søtere.

Hun inngir troverdighet.

OK, greit.

Men Penny? Penny, du må høre på Jamila.

- Jeg skal se etter Caspar. - Takk.

Alf.

Hva er det?

Du stoler ikke på meg.

Hva ga deg den tanken?

Det er greit. Jeg vet ikke om jeg stoler på meg selv.

Jeg hører ting. Jeg ser ting jeg ikke forstår.

Jeg skal holde øye med deg.

Bra.

Du har vært borte lenge.

Folk har vært borte lenge, og iblant er de annerledes når de kommer tilbake.

De har en annen... en annen familie eller noe.

Eller stemmer i hodet.

Men tror du at du er annerledes? Kanskje du ikke er deg.

Hvem andre skulle jeg vært?

Dem.

Jeg ville aldri skadet Jamila.

Det vet jeg. For det skal jeg sørge for.

Vi har visst mer til felles enn du trodde.

Trenger ikke superkrefter for å se det. Hun er nok den eneste som ikke ser det.

Ser hva?

Ingenting. Slett ingenting.

Greit. Hold på hemmelighetene.

Mens dere har skravlet, har jeg funnet en vei inn.

Hva gjør hun her inne?

Vi registrerer klikk. Binærkoding skapte internett, enere og nuller.

Er hun bra, skal hun i avsperringen.

Hun er ikke klarert ennå.

De verste symptomene har avtatt, men målingene er fortsatt uberegnelige.

Jeg bryr meg ikke.

Overfør disse til laben min.

Jeg setter det sammen der.

Hva kan hun lære av disse folka?

Frykt? Fiasko?

Jeg vil ha henne inn, og jeg mister tålmodigheten.

- Du mener at VFK mister tålmodigheten. - Verden gjør det.

Hvor mange flere må dø

så du kan leke mor Teresa for et rom fullt av tullinger

- som har tjent formålet? - Formålet ditt?

Jeg mener verdens formål, Maya!

Du sier at det er personlig for meg som om det er negativt.

Jeg har ikke noe imot dømmingen din. Høymoralen din.

- Jeg er vant til det. - Hvis du ikke bryr deg,

hvorfor kaster du bort tiden på å fortelle meg dette?

Fordi det ikke er jeg som har forandret meg. Det er du.

Denne jenta betyr mer for deg, ikke sant?

Kanskje jeg skulle plassere deg i det rommet ditt?

Stille noen spørsmål. Grave rundt i hodet ditt, doktor.

Eller så kan vi begge tjene formålet vårt.

Og med "vårt" mener jeg hele den jævla menneskeheten.

Jeg snakker ikke med henne før hun er klar.

Greit.

Da gjør jeg det.

Du skremte det.

Romvesenet. Det var derfor det angrep deg.

Du kom for nær. For nær hva det enn skjulte.

Vi... Du har fordelen nå.

Jeg begynner å forstå dets språkstruktur. Dets syntaks.

Kanskje jeg tok feil. Kanskje det er du som er redd.

Er det sånn det er?

Det er ikke romvesenet som har kommet inn i hodet ditt, men Maya.

De andre. Du er redd du ender som dem.

Så du gjør nøyaktig som det vesenet vil.

Du gjemmer deg.

Hvis jeg kan lære språket,

kan jeg hacke kommunikasjonslinjene. Jeg kan...

Du kan gjøre hva? Hva så?

Hva om det ikke vil snakke?

Hva om det lyver? Manipulerer deg? Hvordan vet du det?

Vi prøver ikke å finne ut hvordan vi blir venner.

Vi er her for å ødelegge det. Og dem. Trenger jeg å minne deg av alle på det?

De drepte kjæresten din. De drepte familien din.

De er i ferd med å drepe alle andre du kjenner.

Da du kom hit, sa Maya at du handlet ut fra skyldfølelse og raseri.

Hun var redd for at det ikke var god motivasjon. Men vet du hva?

Det er den beste motivasjonen hvis du vil vinne en kamp.

Vinne en krig.

Så du kan bli her og handle ut fra frykt,

eller du kan få på deg drakten og kjempe.

Det skjuler noe. Gå inn dit og finn ut hva.

Hva i helvete gjør dere med dem? Hva?

Hva?

Hva er det dere skjuler der inne?

Hva er formålet ditt i Idabel?

- Hvordan visste du at noe var i krateret? - Seriøst? Vi må heve nivået her.

Det er et gedigent hull og tre lag med vakter.

Hvor i helvete tror du jeg ville se?

Vi vet alt om deg.

Ja. Det er vel derfor vi har denne samtalen.

Du har vært utenfor en stund.

Sluttet i tjenesten da vi trengte deg mest.

Det største angrepet i historien. "Familieårsaker."

Du vet vel at vi hadde samme opplæring?

Kona di sier at du er deprimert. Manisk.

Ikke snakk om kona mi.

Vrangforestillinger om å redde verden.

Må være tøft.

Det samme hver dag.

Følge prosedyren, håpe det vil utgjøre en forskjell.

Men dere må tenke nytt. For kampreglene er forandret.

Men dere sitter der og dytter på blyanten.

Pappa roper på dere.

Sersjant Cole.

- Jeg er general Mitchell. - General.

Jeg beklager behandlingen.

Det vi har her, er hemmelig, og du har rett,

langt fra vanlig prosedyre.

Det fins ingen regler for dette.

Så jeg må stille deg noen spørsmål.

For din sikkerhets skyld. Og vår. Og alles.

Og kanskje vi sammen kan komme litt videre.

Hva førte deg hit?

En gutts tegninger i en notatbok. Det står i mappen. Les det.

Jeg ble avhørt da jeg kom til USA. Jeg skal fortelle alt,

men jeg må vite enkelte ting til gjengjeld.

Hva gjemmer dere i hullet, og hva har dere gjort med de folkene?

Vi har ikke "gjort" noe med dem. Vi undersøker dem.

De ble tatt av romvesenene.

Så hvis de ble tatt av romvesener, hvordan fikk dere dem tilbake?