Foyle's War

- Så pent. - Prøver bare å ergre Mrs. Harrison.

Måneskinnesonaten. Hun sier den er tysk.

Å nei!

- Kom, Sam! Vi må i kjelleren! - Be tyskerne komme igjen seinere.

Kom igjen, karer! Vi skal redde liv!

- Kjære vene. Hva heter De? - Harrison. Esther Harrison.

- Skilpadden min var ... - Den har det bra.

Men De har fått noen skrammer. De må på sykehuset.

Hvor mange omkom? Colin Morton fra Chronicle.

Én. Hun blir båret ut nå.

- Er noen inne? - Nei.

Ikke slipp noen inn.

Ken. Hold vakt. Pass på.

KRIMINALSJEF FOYLE

Christopher? Det var deg, ja? Husker du meg?

- Selvsagt. Hva gjør du her? - Jeg har bodd her et år nå.

Jeg håpet jeg traff på deg. Jeg snakket om deg forleden.

- Har du hørt om Howard Paige? - Amerikaner. Noe med biler å gjøre.

Ja. Han oppfant synkrongiret og ble styrtrik. Han kommer hit.

- Trenger han politibeskyttelse? - Nei, jeg skal ha en middag for ham.

Kan du tenke deg å komme? Han vil gjerne møte noen samfunnstopper.

- Hvorfor ber du meg da? - Du er deg selv lik.

Jeg vil vise ham hvordan det er her på sørkysten.

Det er viktig. Han reiser hjem til Washington i slutten av uken.

Amerikanerne vil vite hva som skjer her borte.

Jeg ville satte stor pris på det. Ja, Elizabeth også.

- Hvordan er det med henne? - Du kan jo spørre selv.

- Passer det klokken åtte? - Ja.

- Smoking. - Hvis jeg finner den.

Her er hun.

Christopher! Det var litt av en overraskelse.

Han kommer i kveld.

Glimrende! Å underholde rike amerikanere er ikke min sterke side.

- Står til med deg? Lenge siden. - Ja. Jeg trodde du bodde i London.

Jeg har egentlig aldri likt London. Og nå er jeg glad vi ikke bor der.

- Du hørte at slottet ble truffet? - Ja.

Kongen var visstnok glad til. Nå står han på like fot med alle andre.

- Ren og skjær propaganda! - Jeg er glad jeg er tilbake her.

- Da ses vi i kveld. - Ja. Klokken åtte.

Sir. Jeg mente det var best å finne Dem. Det gjelder Sam.

ADVARSEL! PLYNDRING

- Sam! Går det bra? - Beklager at jeg ikke kom på jobb.

- Glem det. Sett deg ned. - Går det bra med deg?

Det var bare flaks. Jeg lå i senga. Det var visst en "Flying pencil".

- Ble noen skadd? - Jenny Wentworth.

Hun ble dessverre drept.

Det er så urettferdig. Hun var ambulansesjåfør. Nyinnflyttet.

Hun stod rett utenfor døra mi. Hun var bare ett år eldre enn meg. 23.

- Ta henne med ned på stasjonen. - Jeg vil helst være her.

Kan De snakke litt med vertinnen min?

Er De Mr. Foyle? De må gjøre noe for meg.

Min manns myntsamling ... Min avdøde manns ...

Han jobbet i redaksjonen i Chronicle og var en svoren samler hele livet.

- Sier De at myntene er stjålet? - Ja. De lå i et skrin på kaminhyllen.

Her er skrinet. Det lå på gulvet. Like helt, men tomt.

Og det er ikke bare myntene som er borte. Smykker også.

Et nydelig perlekjede etter min mor. Og en sølvbrosje.

- Var myntene taksert? - Nei. Men noen var svært gamle.

Jack mente det var godt å ha i bakhånd.

- Og De oppbevarte dem her? - Det var der han hadde dem.

- Det var trist med huset Deres. - Det er krig. Det er sånt som skjer.

Men dette!

Det at noen var der og plyndret meg i går kveld, -

det har jeg vanskelig for å tilgi.

- Du må finne deg et sted å bo. - Det ordner seg nok.

- Det var vel en vaktpost utenfor? - Ja. Han fikk stengt av huset.

- Hvem gikk inn etter eksplosjonen? - Hele gata. Det var fullstendig kaos.

Ambulansen kom først. Stakkars Jenny.

Og det var en lege der. Dr. Redmund. Han undersøkte meg.

- Noen flere? - Brannkorpset. Fire stykker.

- Og en fotograf dukket opp. - Husker du navnet hans?

- Han jobbet i Chronicle. - Harrison jobbet også der.

Jeg visste ingenting om Mrs. Harrison. Hun var bare vertinnen min.

Fryktelig bisk.

Edward IV. Hvem er det?

Edward 4., din dust. Jeg vil ha den der.

- Sikkert. - Vi gjør som vi ble enige om.

- Jeg var ikke enig. - Men det var jeg! Hit med den.

- Hvor har du lagt det? - Et sted ingen finner det.

Hva er det med deg, Kenny? Er du blitt helt stum?

Jeg drar hjem.

- Er det særlig hyggelig, da? - Kutt ut.

- Faren min begynner bare å lure. - Jaså, er han bekymret?

Vi tar for mye. Vi blir tatt!

Jeg hørte en på puben si at vi kan bli hengt for det.

- Vås! - Det er sant. Det er nye forskrifter.

- Jeg vil ikke være med mer. - Du er med på det.

- Hva skal du gjøre med ham? - Og faren?

Overlat dem til meg.

Richard!

- Hva er det? - Laks. Og ikke klag.

Det var den siste boksen. Jeg vet ikke min arme råd. Det er helt tomt her.

- Hvor har du vært? - Hvor tror du?

Ikke snakk sånn til faren din. Sett deg, du kommer akkurat tidsnok til middag.

Far, jeg må snakke med deg.

- Om hva da? - Det vet du godt! De Havilland's.

Glem det. Du skal ikke til Hatfield. Svaret er nei.

- Men jeg trenger bare ... - Jeg har ikke penger. Det nytter ikke.

- Du kunne jo trå til i butikken. - Selge bolter og skiver?!

- Det er et levebrød. - Nei! Og det vet du!

Du vet hvor mye den plassen betyr for meg!

- Men jeg kan ikke betale for den! - Kanskje jeg kan skaffe penger selv.

Med den gjengen din? Jeg vet hva dere driver med.

Jeg gjør faktisk det. Og jeg skal sette en stopper for det.

Jaså? Du har ikke gjort noe på tjue år. Hvorfor begynne nå?

- Du bare prater, det blir aldri noe av! - Dette finner jeg meg ikke i!

- Hvor skal du? - På puben!

Se hva du har stelt i stand nå!

HOWARD PAIGE I HASTINGS

Howard! Velkommen til Hastings!

Arthur, du ser strålende ut. Du er akkurat som før.

Gid det var sant. Nå, hvordan gikk det i London?

Det har vært litt av en uke. Min egen "Fredag" har jeg også fått.

- Dette er John Bishop. - God dag.

Stig på.

- Hvordan gikk forhandlingene? - Vi er nesten i havn.

- Nå må det bare settes ut i livet. - Du har gjort en kolossal innsats.

- Hva skulle vi gjort uten deg? - Uten oss taper dere krigen.

- Elizabeth, Howard er kommet. - God dag, Mr. Paige.

Det gleder meg. Si endelig Howard.

Arthur har fortalt masse om studietiden i Oxford.

Det er 20 år siden. En annen verden. Jeg var helt uerfaren da jeg kom hit.

Heldigvis ble jeg innlosjert hos Arthurs familie.

- De satte pris på å ha deg der. - Har de det bra?

De forstår seg ikke på verden lenger.

Det er en kamp mellom det gode og det onde. Vanskeligere er det ikke.

Godt å ha deg på den rette siden. Skål!

Helsikes mansjettknapper!

Jeg greier ikke å få den dingsen gjennom der!

La meg gjøre det.

Slapp av. Du hisser deg sånn opp.

Jeg tror ikke du har lyst til å gå. Du liker ikke amerikanere.

De kom seint inn i forrige krig, og nå stiller de vel ikke opp i det hele tatt!

Jeg er faktisk interessert i hva denne Paige har å si.

Alan, nå begynner du ikke å krangle.

Jeg kan ikke huske at jeg bad om din mening?

- Sånn. - Takk!

Amerikanerne tror vi har tapt krigen. Sånn er det.

Men det verste er at de gir blanke blaffen.

- Mr. Hunter, hva kan jeg hjelpe med? - God kveld, Mrs. Lewes.

Jeg vil gjerne snakke med Howard Paige.

- Jeg leste i avisen at han bor her. - Vi skal akkurat til å spise.

Jeg vet ikke om han vil snakke med noen nå.

- Han vil nok snakke med meg. - Vent her, så skal jeg spørre ham.

Tror De det var vaktposten som tok smykkene? Han var sistemann inne.

Det er verre i London. Jeg hørte om en dame som ble bombet på vei hjem.

Da hun kom til seg selv igjen, fiklet en politimann med hånden hennes.

Hun trodde han ville hjelpe, men han knabbet ringene hennes!

Jeg tror ikke det var vakten.

- Hvem skal De på middag til? - Arthur Lewes. En dyktig advokat.

De har da aldri nevnt ham før?

Nei.

- Var det ham? - Nei, det var det ikke.

Jeg håper ikke det var kokken.

Hei, Elizabeth. Så fin du er.

Jeg er glad du ville komme. Du ser også godt ut.

- Hvordan er det med Andrew? - Bare bra. Og du har to sønner?

Ja. Jack arbeider i London.

Den andre sønnen min, Christopher, går heldigvis på skolen ennå.

- Christopher? - Ja.

Christopher! Hvorfor oppholder Elizabeth deg her?

Stig på!

Hitler har liten støtte i USA. Men det vi spør oss om, er dette:

Skal vi gå inn nå og slåss mot en felles fiende?

Eller anse dette landet som siste skanse mot Nazi-Tyskland?

Så dere vil vente til vi har tapt krigen?

Nå tar De vel litt hardt i, dr. Redmund?

Dersom USA ikke vil delta, eller ikke bistår med våpen, kan vi tape.

Husk Frankrike. Får dere våpen nå, kan de snart havne på tyske hender.

- Tror De det? - Mange amerikanere tror det.

Og de er redde. Vårt land ønsker ikke krig.

Enkelte hevder vi ble lurt forrige gang.

Og dette er jo valgår. Roosevelt må gå varsomt frem.

Howard er en sann venn. Han stiftet "Englands allierte i Amerika".

Vi har prøvd å påvirke både politikere og opinionen.

- Men vi trenger mer tid. - Tror De vi har tid?

Jeg håper det. Det gjør jeg virkelig.

- De har en sønn i Forsvaret, Foyle? - Ja, i Flyvåpenet.

De er sikkert bekymret for ham.

Andrew gikk på Oxford. På samme college som deg.

- Jaså? - Mr. Paige var Rhodes-stipendiat.

Fra Oxford til Flyvåpenet?

- Så han følger ikke i Deres fotspor? - Det har aldri vært noe tema.

- Din far var politimann, ikke sant? - Jo, overkonstabel.

- Var det ham som overtalte Dem? - Nei.

Det ble tatt for gitt at jeg gjorde som ham, og at min sønn ikke gjorde det.

- Jeg har også sønner. - Hører de på hva De sier?

Ja da. Og så gjør de det stikk motsatte.

Ja. Ja vel.

Mange takk.

- Jeg trodde du hadde gått hjem. - Ikke ennå. Har du fått noe rom?

Nei. Jeg har ringt rundt, men det er fullt overalt.

- Hvor mange har du ringt? - En ti-tolv stykker.

Hva gjør du hvis du ikke får noe sted å bo?

Jeg vet ikke. Kanskje jeg kan få en celle her?

Faren min sa alltid at jeg kom til å havne i fengsel.

- Du kan bo hos meg, hvis du vil. - Kan jeg?

Bare noen dager. Ikke misforstå. Min kone er hos sin søster i Wales.

- Jeg har et ledig rom. - Så alle tiders! Er du sikker?

Ja. Men jeg tror ikke vi skal si noe til Foyle.