Invasion

Hørte du det?

Hva?

Noe utenfor.

Martin?

Hvem er der ute?

Martin?

Hva er det som skjer?

- Hører du det ikke? - Hva da?

Hvem er det?

Hallo?

Jeg ser ikke noe.

Det er ingenting der ute, kjære.

Du savner ham bare.

Det gjør vi begge.

Å, Lisa.

- Jeg bare... - Jeg vet det.

- Sarah! - Sarah!

Sarah!

- Sarah! - Sarah!

Sarah!

- Ingenting her! - Ikke spor av henne.

- Sarah! - Sarah!

Jenta mi, hører du meg?

- Sarah! - Sarah!

Hvor mye lenger tenker du å bli her?

- Hva mener du? - Hva om vi ikke finner henne?

Vi er i fare så lenge vi blir her.

Vi drar ikke uten datteren min.

- Ingen sier noe annet. - Dra hvis dere vil. Jeg blir.

Jeg tror ikke datteren din er her.

Hva har du?

Noen tok henne.

Hva mener du med tok henne?

Det er våre spor.

Dette...

Noen andre var her mens vi var nede i kløften.

Ser ut som to militære Humvee-er.

Og disse store støvlesporene er militære.

Og så er det dette.

De tok henne og dro samme vei som de kom.

Kjenner du dem igjen?

Ja.

Hun elsker stjernene.

De nye romvesenene er ikke bare farligere. De formerer seg raskere enn vi kan telle.

De andre angrep for å vinne territorier og taktiske posisjoner.

Disse angriper bare.

- De kaller dem "jeger-mordere". - Så oppfinnsomt.

Fint at du har bevart humoren, for vi har gjort det verre enn før.

Det er krig, fru president.

Vi angrep fienden, de slo tilbake.

Vi må bare angripe hardere neste gang.

Disse jegerne kan stå imot alt.

Ild dreper dem ikke.

Bomber, napalm, biologiske og kjemiske våpen bremser dem knapt.

Han prøver å si at vi ikke vet hva vi skal angripe med.

De tilpasset seg. Vi tilpasser oss.

Vær rask, Nikhil.

Jeg kom inn i hodet deres én gang, jeg kan gjøre det igjen. Uansett hva som må til.

La oss håpe du har rett, Miss Yamato.

Ikke flere tidsfrister. Ikke overvåk prosessen hennes.

Hun er det eneste verktøyet vi har.

Hun stopper ikke før hun knekker.

Stalingrad var det dødeligste slaget i menneskehetens historie.

Du valgte det som paradigme. Din perfekte seier.

- To millioner døde i det slaget. - Men det avgjorde krigen.

Uansett hva som må til, Maya.

Uansett hva som må til!

Luke, ta litt av dette.

Vi skal finne Sarah.

Vi får henne tilbake. Det lover jeg.

Hvis du trenger å slippe noe ut...

Hvis du trenger å si noe, skrike til meg, gråte,

uansett hva du trenger, så er det greit å slippe det ut.

Luke.

Bare... si noe.

Det er greit å være sint.

Det er greit å føle hva du enn føler nå.

Slutt. Slutt å snakke til meg som en slags psykolog.

Luke.

Det er min skyld.

Jeg skulle blitt i bilen. Vi var trygge i bilen.

Det er min skyld at vi var der i det hele tatt.

Det er min skyld. Nei, du forstår ikke!

Ana.

Vi må snakke sammen.

Rachel så noe i går kveld.

Jeg hadde vakttjeneste i går. Det var ganske dødt.

Så kom det en militærkolonne. Dro sørover på motorveien.

Det kan ha vært dem som tok Sarah.

Ifølge Rachel dro kolonnen denne veien.

Hvis du tar I-90 til 25 South, fører den rett til Camp Pierce.

Det er den eneste operative basen i området.

Det går rykter om en ny type romvesener

som avskjærer alt sør for oss.

"Jeger-mordere" kalles de. De er visst verre enn de andre.

Verre?

- Kanskje det var dit de militære dro. - Så hun kan være der?

Ja. Med en helt ny type romvesener i veien for oss.

Hva mener du?

- Mener han at dere ikke vil hjelpe meg? - Han forklarer bare farene.

Ikke sant, Hanley?

Hva? Hva er det du ikke sier?

Hvorfor skulle det militære gjøre seg så mye bry for å ta én jente?

Det gir ikke mening.

- Tror du jeg skjuler noe? - Skjuler du noe?

La oss ta en liten pause.

Hvis det er noe du bør fortelle meg, er dette riktig tidspunkt.

Jeg ber deg stole på meg. Jeg må vite at jeg kan stole på deg også.

Ana.

Hvem er du?

Jeg er en mor med et forsvunnet barn.

En datter med døde foreldre.

En kone hvis mann døde.

En mann jeg ikke engang...

Spiller ingen rolle. Ingenting av det spiller noen rolle.

De er borte.

Alle er borte.

Og jeg skulle beskytte dem.

Jeg skulle beskytte henne.

Og jeg mislyktes.

Jeg forlot henne i bilen.

Det er min skyld at hun er borte.

- Jeg klandrer meg selv. - Ana.

Og jeg klandrer deg.

Jeg sa... Jeg bønnfalt deg om å la oss bli igjen.

Du ga meg et løfte.

Du lovet at vi ville være trygge, og jeg stolte på deg.

Ana.

Du svarte ikke på spørsmålet.

Hvem er du?

Du var borte lenger enn jeg trodde.

Jeg begynte å bli redd for at du hadde ombestemt deg.

Det militære leter etter deg.

De går hus-til-hus.

Og Wade ser rart på meg.

Jeg tror han mistenker at jeg slapp deg ut.

Snakker du sant om notatboken?

Jeg spør bare.

Dette om gutten som kunne stoppe romvesenene

og se det de så, det var vel ikke kødd?

Begynner du å tvile?

- Hvorfor kom du? - Jeg sa det.

Fulgte notatboken.

Så du kjørte gjennom halve landet på grunn av en gutts tegninger?

Og du hjalp en rømling på grunn av tegningene.

Hva om det er ekte?

Alt sammen.

Hva om tegningene virkelig kom fra romvesenene,

men så betyr det ikke noe?

Det vil bety noe.

Det vet du ikke.

De betyr noe.

OK?

Faren min lignet på deg.

Kjempet i Irak, den første.

Da han kom hjem, kunne man ikke snakke med ham heller.

Han trengte å vite at det var verdt det.

At alt betydde noe.

Det rystet ham hvis noen stilte spørsmålet "hvorfor".

Den boken.

Den gutten. Han er krigen din nå, ikke sant?

Hva trodde du at du ville finne her?

Svar.

Vet du alle spørsmålene?

Vent. Stopp litt.

Jeg har sett dette før.

Jeg vet hvor dette er.

Hvor mye lenger er det?

Noen kilometer til.

Når sa du at denne gutten ble tatt?

I starten.

Før noen visste hva som foregikk.

Felix hadde nettopp fylt 19.

Og så begynte flere å forsvinne.

Pleier kråker å kretse sånn?

Så hva er det som foregår?

Jeg vet ikke.

Men fugleskremselet er den veien.

Hva er det?

Hva da?

Den lyden.

Hvor kommer den fra?

Den lyden.

- Kan du ikke høre den? - Jeg hører ingenting.

Mitsuki?

Hva har det gjort?

Romvesenet?

Ingenting.

Ingen endring?

Nei, ikke siden sist du var inne.

Ingen monitoravvik. Ingen Maydayer.

Er alt i orden?

Jeg kan høre romvesenet snakke.

Jeg trodde det ikke kommuniserte etter hackingen.

Det har startet igjen. Eller det stoppet aldri.

- Og dette vet du fordi... - Jeg kan høre det.

Det er som en lav lyd.

En klikking inni hodet mitt.

Det er noe jeg kjenner mer enn jeg hører, og det kommer fra romvesenet.

- Hvordan vet du at det er fra romvesenet? - En følelse.