The Willoughbys

NETFLIX PRESENTERER

Hvis du liker historier om familier som holder sammen

og elsker hverandre gjennom tykt og tynt, og hvor alt har en lykkelig slutt...

...så er ikke dette filmen for deg.

Det her er byen min. Jeg har sett alt.

Se på dem. Kjedelige mennesker som lever kjedelige liv. Jeg dømmer dem ikke.

Jo, det gjør jeg. Jeg har stirret inn i mange vinduer.

Jeg har sett lykkelige familier, støttende familier, velfungerende familier...

Men de beste historiene er alltid å finne i vinduene der ingen ser.

Nei, se ned.

Der er de. Bortgjemt. Jeg er forresten fortelleren...

...og en katt. Det får du bare godta.

Denne familiens historie er merkelig.

Bortgjemt fra den moderne verden i sitt gammeldagse hjem.

Jeg skal vise deg rundt. God musejakt her.

Når jeg sier gammeldags, mener jeg at de går langt tilbake.

En familie hvor tradisjon, oppfinnelse, kreativitet og mot har gått i arv.

Deres storhet har gått i arv, som det frodige ansiktshåret,

i generasjon etter generasjon etter generasjon...

Fram til han her.

Jeg elsker å være en Willoughby.

Å, sukkerkoppen, jeg er så glad!

Vi hopper fram noen måneder,

til da det kjærlige og perfekte ekteskapet produserte...

Du vet...

-Hva er det? -Kjære vene.

Jeg er din far,

og den søte kvinnen du fornærmet med din uhøflige fødsel er Moder.

Hvis du trenger kjærlighet, ber jeg deg finne det et annet sted. Takk.

Du heter forresten Tim,

og du er en Willoughby.

Adjø, sir.

Foreldrene hadde ingen kjærlighet til overs for Tim.

Alt de ga ham var hans navn.

Will-ough-by

Will-ough-by

Og søsken.

En søster som het Jane...

Foreldrene våre vil høre deg.

...og tvillingbrødre, som begge het Barnaby. De er nifse.

Takk, Barnaby. -Greit, Barnaby.

-Hvorfor stirrer vi på veggen? -Fordi vi er Willoughbyer!

Denne Willoughby-historien er rar, ikke sant?

Men ikke alt er like ille. De spiste alle måltider sammen.

Med "de" mener jeg disse to.

-Du liker det sterkt, ikke sant? -Jeg liker det ikke...

Jeg tilber det.

De glemte bare å dele med barna sine.

Jeg tror ikke det blir rester.

Jeg er så sulten at jeg kan spise tungen min!

-Jeg også. -Jeg også. Vi også.

-Hva hvis vi kler ut Barnaby som mat... -Grusom idé.

Nei.

-Men hva hvis jeg... -Slutt med "hva hvis".

Jeg vet du er sulten, men ingen Willoughby tigger om mat.

Vi venter.

Kan vi få mat?

-Mat? -Vi spiser dagens mat.

Dere spiser gårsdagens mat.

Dere spiste all gårsdagens mat i går...

Det er ikke mat igjen til...

Jane!

Jeg heter Moder. Hvem er denne "Jane"?

Du kaller Moder stygge ord, og forventer at vi skal mate deg?

-Nei! -Nei?

Jeg mener… Ja, Moder. Ikke gjør det.

-"Ikke gjør det"? -Du forteller henne ikke hva hun kan!

-Din egoistiske gutt. Du spiste alt. -Nei!

Å, Fader. Jeg kommer til å sulte i hjel.

-Det er den jenta! Hun tok med de små. -De er nifse.

-Hei, mor. -Hei, mor.

-Hva gjør de her? -Ingenting.

-De er... -Sultne!

Disse barna vil alltid ha noe.

-Det går bra. -Barnabyene trenger en genser til.

-Vi liker én. -Dere vil ha to.

-Se på meg. Jeg er helt fortørnet. -Forferdelig!

-Ille! -Strikkesperre!

-Det er din skyld! -Min?

Sønn, du insisterer på å plage oss med dine barnslige behov.

Inn i kullkottet! Ha en god dag, sir!

Stakkars Timothy. Det er et råttent sted for en hårløs gutt i kortbukse.

Noen ganger skulle jeg ønske at jeg ikke var en Willoughby.

Vi pleide å være store og flotte.

Vi var soldater og forskere, konger og filosofer,

oppdagere og flyvere,

kunstnere og diktere. Vi besteg det ubestigelige.

Og vi spiste alltid sammen, ved bordet, som en familie.

Og alle Willoughbyene hadde bart,

selv kvinnene.

Vi kan bli store igjen.

Nei.

Vi skal bli det.

Mot alle odds var Willoughby-barna fulle av besluttsomhet...

-Bra jobbet, Barnaby. -Du også, Barnaby.

Farvel, luftskip.

...fantasi...

...og håp.

Ut gjennom vinduet Høyt over hekken

Følger jeg regnbuen dit....

-Stille! -Strikkesperre!

Dit drømmene begynner...

Hun får strikkesperre!

Jeg vil bli fri

-Om hun mister en maske...! -Jeg besvimer.

Å, Modermumsen.

Vi må bare innse det... Willoughby-familien er ikke stor og flott,

og det ser ikke ut som om den vil bli det heller.

Ikke uten litt hjelp.

Kanskje var det den stormfulle natten, kanskje jeg har sett i for mange vinduer,

men historien traff meg.

Fortellerne bør ikke bli involvert, men bare et lite dytt...

Et velvalgt katte...

-Det er noe der ute. -Absolutt noe der ute.

-Jane. -Det er noe der ute.

Det er et ul, et ul fra et beist.

Et mysterium.

Som i en bok. Kom Barnabyer!

-Dårlig bok. -Nifs bok.

De er fremdeles våkne.

Dans for pappa.

Hva slags beist hyler slik, tror dere?

Jeg er redd. Er dere redde, Barnabyer? For jeg er redd.

Kanskje vi ikke...

Husker dere boken om beist med tegninger av tenner, klør og halvspiste barn?

-Nei. -Ikke snakk.

Det var mye blod.

-Blod er ille. -Jeg skal se om det er farlig.

Er det det, så løp i forskjellig retning, i sikksakk. Så spiser den bare én av dere.

-Hva er det jeg føler? -Frykt.

Definitivt frykt.

-Husk sikksakk, tvillinger. -Sikksakk.

Hold dere bak meg, Barnabyer.

Jeg vet hva du tenker... for jeg tenker akkurat det samme:

Hva er i esken? Og kan vi tømme den så jeg kan sitte i den?

Hei, Beistet. Jeg heter Jane.

Jeg håper du er et snilt beist, for vi er snille. Ikke spis ansiktene våre.

Jeg elsker lukten av nytt garn om morgenen, Fader.

Er foreldrene alt oppe? Forferdelig.

Barten din gir meg bare så flott garn.

Gjør det.

-Hvordan skal jeg komme meg... -Fortsett.

Jeg strikker, du anskaffer. Det er enkelt. Var det alltid...

Du vil vel at Moder skal få garn?

Det gjør du nok. Du liker jo genserne.

Vakkert.

Sånn.

Jane? Tvillinger?

Grandonkel Edmunn!

De hører deg. Vi må være stille mens Moder og Fader...

Tim!

-Beistet... -Jane! Hva...

-Der. -Ta den.

-Ta den. -Ta den.

-Skjuler du en vaskebjørn igjen? -Nei.

-Det er noe! -En "noe" eller en "noen"?

-Ta den. -Hva er det?

En baby?

-Ingen dunking! -Strikkesperre!

Hvor fant du den?

Utenfor. Hun bodde i en eske. Hun er foreldreløs.

-Lukter foreldreløs. -Ser sånn ut.

Foreldreløs venn, i en eske

Hvorfor synger du? Vi må kvitte oss med den.

Gi meg den. Gi meg...

Du vet at foreldrene våre hater barn, og babyer er de barnsligste av dem alle.

Jeg elsker henne. Ingen får ta henne fra meg.

-Barnabyer, gi meg den. -Ja, Tim.

-Barnabyer, gi meg babyen. -Greit, Jane.

Barnabyer, tingen!

-Unnskyld. -Barnabyer, babyen!

-Barnabyer! -Barnabyer!

-Barnabyer! -Barnabyer!

-Barnabyer, babyen? -Stakk av.

-Ganske rask. -Hva?

Beistet er løs!

Nei.

-Hva er det? -En baby.

Ikke nå igjen.

-Hvorfor skjer dette bestandig? -Foreldre!

Har dere... Foreldre! Jeg fikser det.

Stille! Ikke rør en eneste babymuskel.

Få den av!

-Stekt baby. -Nei!

-Moders nøster brenner. -Nei.

Ja!

Nøstebrenner!

Nei!

Ta imot henne.

Nei!

Jeg har deg, din skøyer.

-Det er ikke engang en Willougby! -Er den tingesten din?

-Nei. -Hva? Nei, jeg...

Du spiser maten vår, sover i kullkottet vårt,

og nå forventer du at vi tar oss av enda et barn?

-Han gjør sånn bestandig. -Nei...

Vi har prøvd alt.

-Oversett ham. -Kullkottet.

-Forsømt ham. -Kullkottet.

-Var ikke meg. -Lekte aldri med ham.