Never Let Go

Den kom først til mor, som en slange.

Så antok den andre former for å plage henne.

Men mor var en snill liten pike.

Hun hørte på far og mor og holdt seg alltid til tauet.

Så ondskapen ikke kunne røre henne utenfor huset.

For hvis ondskapen rører deg ...

... får den deg til å gjøre slemme ting.

Velsignede hus av eldgammelt tre, -

som gir oss det rene og gode le.

Vi holder deg lys og streifer ei om.

Himmelen er her i vårt hjem.

Samuel og Nolan, ti minutters varsel, gutter.

Ni minutters varsel, Nolan.

Mor sier at vi bare har kjærlighet inni oss.

Det er derfor ondskapen så gjerne vil ha tak i oss.

Han vil ødelegge kjærligheten.

Få oss til å vende oss mot hverandre. Drepe hverandre.

Som den fikk menneskene til å gjøre ute i verden.

Det trengs ikke mer enn en berøring uten tauet på.

Og da kan ikke engang huset redde deg.

H.C. ANDERSENS EVENTYR

GRIMMS EVENTYR

Ta det.

Sånn.

Frosken sang høyt i natt. Våren er på vei.

- Vi skal være klare. - Det er en god dag for en god dag.

- Ikke mat hunden. - Det er ikke bare vi som sulter.

Og jeg trenger ikke like mye mat som deg.

Mor? Kan vi høre på den i kveld?

- Det er ikke nymåne. - Jeg spør mor.

Vi venter. Ellers er den ikke like spesiell.

Du vokser inn i dem.

HIMMELEN ER HER I VÅRT HJEM

Ondskapen kan ikke røre meg her fra dag til natt og år til år.

I skogen lurer farer i tusenfold. Vi er knyttet fast i god behold.

Ser du den?

Kom igjen, Koda. Skaff oss en stor, feit hare.

Er dere klare?

- Slipp aldri taket. - Slipp aldri taket.

I TAUET ER LIVLINEN DIN

Før alle ble besatt av ondskapen, var verden ond allerede.

Derfor kom den. Folk slapp den inn, om de visste det eller ikke.

Slipp dem fri.

Men bestemor visste det.

Og bestefar var den eneste som trodde henne.

Han var en god mann, og bygde huset til henne.

Et velsignet hus, der ondskapen ikke kom inn.

Der man kunne stifte familie langt borte fra verdens mørke.

Det var et godt liv. Men bestemor merket at noe lurte i skogen.

Noe vondt, som ble sterkere. Hun nektet å forlate huset.

Bestefar bandt et tau til grunnmuren på huset, -

så hun endelig kunne gå ut.

Slipp dem fri, Junebug.

Nolan. Hva gjør du?

- Løsner det så jeg når egget. - La være.

- Det kan være en felle. - Det er så nært.

- Gi meg macheten din. - Nei.

Vi lar mor bestemme. Hun kan knytte sammen tauene.

Jeg skulle ikke slippe tak.

- Vi kan ikke dø av sult nå. - Hvordan kan du være så sikker?

- Fordi jeg er eldre enn deg. - Ja, tre minutter eldre.

- Hun er mest glad i meg. - Hva?

- Hva? - Hva sa du?

Jeg sa ikke noe.

Sam!

Sam!

Sam!

Nolan! Samuel!

Sam!

Tauet mitt ...!

Samuel!

Sam!

Sam!

Samuel!

- Samuel! - Sam.

Kom igjen.

Nolan! Løp!

Tilbake til tauet!

Nei! Nei, nei, nei!

Okay.

Rørte den deg? Hva?

- Rørte den deg, Nolan? - Jeg tror ikke det.

Hold fast i tauet.

Hva ser du? Hva er det, mor?

Bare pust.

Pust.

Det er okay. Bare pust.

Ned på kne. Jeg må være sikker.

Ikke kikk. Ta på treet. Legg hendene på kjelleren.

Si det.

Si det!

Velsignede hus av eldgammelt tre som gir oss det rene og gode le.

Vi holder deg lys og streifer ei om.

Himmelen er her i vårt hjem.

Stå opp.

- Hva skjedde? - Jeg tråkket på tauet hans ...

- Har du gått fra vettet? - Det gikk bra, mor ...

Ett sekund til, så hadde det vært ute med oss alle sammen.

- Det tauet er livlinen deres. - Unnskyld.

Ikke unnskyld deg. Bruk hodet ditt.

Kan du bevege den?

Jeg tror den er brukket.

Ikke bare stå der. Hent en skinne til ankelen hans.

Jeg vet det. Kom igjen.

Det går bra.

Hvordan så den ut denne gangen?

Som moren min.

Den prøver å skremme meg.

Som den prøvde å skremme mor før.

Det er alt vi har i dag.

Ikke spis for fort.

Det er godt.

Før var jeg takknemlig for at ondskapen ikke viste seg for dere.

Og så skjønte jeg hva den drev med.

Jeg har aldri sagt det til dere.

Men engang kom den til meg som en liten pike som ropte på hjelp.

Hun var rett utenfor rekkevidden på tauet mitt.

Foten hennes satt fast i et jordekornhull.

Hun hylte og skrek.

Jeg så beinpipa stikke ut.

Jeg måtte si til meg selv at det ikke var virkelig.

Men skrikene fortsatte i dagevis.

Hver morgen gikk jeg ut for å sjekke.

For å se om ondskapen hadde gitt opp.

Men hun var der ennå. Huden hennes ble blå og grå.

Lukten ...

Jeg syns det var rart at hun var der ute ennå.

For den ville ha meg til å se til jenta.

Til å tvile på meg selv. For å lokke meg vekk fra tauet.

Ondskapen er slu og tålmodig.

Den er som slangen i skogen.

Ondskapen kan vise seg i allslags ham.

Og den lurer dere gutter trill rundt.

Når det har gått lenge nok, glemmer dere at den fins.

Dere er ikke på vakt lenger.

Og da kommer den!

En berøring uten tau på er alt som skal til -

- for at den gjør en av oss besatt og kommer seg inn i huset.

Slipp aldri taket.

- Slipp aldri taket. - Slipp aldri taket.

- Hvor lenge? - Omtrent en time.

- Det føltes lenger i kveld. - Forestilte du deg det?

Ja.

- Fortell om det. - Jeg forestilte meg at alt var vekk.

Du.

Sam.

Koda.

Huset.

Det eneste jeg hadde igjen var mørket.

Og hva mer?

Jeg tenkte på at vi ble født i huset, og at det beskytter oss.

Og så forsvant mørket.

Se deg om.

Se så heldig du er. Alle drømmene dine gikk i oppfyllelse.

Ondskapen kan ikke røre deg her.

Samuel, nå er det din tur. Nå skal du rense sjelen.

Husk å miste oss helt, og så finne oss igjen.

Fyll kjelleren med kjærlighet.

Minn huset om hvorfor vi fortjener at det beskytter oss.

- Kan jeg bevege meg? - Nei.

- Nolan, det klør. - Ikke rør deg, sa jeg.

Det bare klør.

Sånn.

Det burde holde.

- Er det uglevinger? - Ja.

- Jeg kan fly hvor jeg vil. - Og spise hva du vil.

Det var engang en gutt -

- som kunne fly og fange alle ekorn i trærne.

Sam.

La du merke til noe da tauet røk?

- Som hva da? - Noe merkelig.

Det var første gangen vi slapp taket.

- Og ikke noe endret seg. - Fordi den ikke fikk tak i oss.

Ja.

Tror du mor hadde drept oss hvis den hadde gjort det?

Som hun drepte far?

- Og bestemor og bestefar? - Ondskapen hadde rørt dem.

- Hun beskyttet oss. - Jeg vet det.

- Hva er det? - Ikke noe.

Skulle du ønske du kunne løpe fritt som Koda, uten tau på deg?

Koda er en hund. Ondskapen blåser i dyr.

Skulle du ønske at du kunne se det hun ser? Bare en gang?

- Jeg følte noe nærme seg i dag. - Du var bare redd.

Hvorfor spør du så mye? Mor har aldri løyet for oss.

"Hun er mest glad i meg."

Jeg hørte deg si det før jeg tråkket på tauet.

Jeg sa ikke det.

Det var ikke meningen at det skulle skje.

Jeg vet det.

Velsignede hus ...

... av eldgammelt tre.

Min rømte kones hjem.

Hei, Junebug.

Hva er i veien?

June!

June!

June, det er meg.

Det er lenge siden.

Jeg har savnet deg sånn.

Kan jeg få se dem?