Ghost mountaineer (Must alpinist)

I januar i 1989 dro en gruppe studenter fra det sovjetiske Estland

til Sibir, til De burjatiske fjellene, for å finne eventyr og nefritt.

Merkelig nok har ikke hendelsen forfulgt meg i mine drømmer.

På 25 år har jeg kanskje sett ett panorama av fjellene en gang.

Jeg var med merkelige mennesker.

Store områder og tomhet. Hvit snø. Ingenting.

Gruppen hadde ikke møttes særlig mange ganger.

Akkurat denne gruppen hadde aldri vandret sammen.

Det var en vanskelig oppgave. Veldig vanskelig.

GHOST MOUNTAINEER Basert på faktiske hendelser

Og nå... Smil!

Nå gjør vi dette!

Det var flott i starten. Lite snø og fremkommelig.

Været var forbløffende varmt.

Gruppen bestod av geologistudenter.

Det var Olle, geolog og gruppens leder.

Hans klassekamerat Anne,

og Margus, som vi kalte "Muskelmannen".

Lederen hadde klart å lokke med

en blond førsteårs medisinstudent, Inge.

Det lå litt romantikk i luften...

Sett ned føttene ordentlig, så er det lettere å gå.

Jeg, Eero og min venn Indrek studerte ikke geologi.

Vi studerte biologi, og det er noe helt annet.

Men vi hørte at de trengte folk i gruppen, så vi ble med.

En viktig del av en vandringsreise er togreisen dit.

Det er fem dager sammen i en liten kupé.

En uke tidligere

Ikke rør saltet med fingre eller egg!

Det transsibirske ekspresstoget Moskva-Irkutsk

Vi går gjennom her. Krysset viser et fjellpass.

Det er der vi kan gå over kammen til neste dal.

Her er en dal, og der er det nefritt. Veldig vakkert.

Om jeg tenker på det ikke-eksisterende kartet vi dro dit med...

Det var et svarthvitt kart med noen inntegnede fjell.

Det var reisens grunnvoll.

Geologer!

Hvorfor ligger dere i tørrdokk? Er det Brezjnevs begravelse?

Doktor! Hva het du nå igjen?

Jeg husker ikke!

Jeg er dritdårlig på å huske jentenavn.

Inge. Det vet du.

Faen, det navnet passer deg ikke. Du burde hete noe annet.

Marleen...

Dr. Marlene Dietrich.

For et hår! Tok du med denne kvinnen på en vandringsreise?

Overse ham.

Fulle biologer.

Hva? Kartet er også tørst.

-Olle, tenk om jeg ikke takler det? -Det gjør du.

Jeg hjelper deg. Det blir to kule uker.

Du skal få se.

Vandringsdag nummer seks

Tunkfjellene, østlige Sibir, Burjatia. 6300 km fra Estland.

Inge... Hva skjedde?

-Hvorfor kommer du etter? -Jeg klarer ikke mer.

Vi tok feil vei.

Ta av deg ryggsekken. Ta på deg denne.

Vi må ta oss til skogen før det blir mørkt.

-Det er varmere der. -Jeg kan ikke fortsette.

Eero!

Hvorfor førte du oss hit? Skal vi fortsette?

Vi må dele på noen ting fra Inges ryggsekk.

Drit i ham.

Anne, legg dette i vesken din.

Hvorfor står dere der, kom hit! Hvor er Margus?

Helvete!

Før snødde det der ute, nå snør det inne også.

Jeg fatter ikke hvorfor vi ikke har funnet det første fjellpasset på seks dager.

Marleen, fyren din kan visst ikke lese kart.

Jeg føler med deg. Din første reise, og dette kaoset.

Det pleier ikke å være sånn.

-Snøskred. -Langt unna. Her er det lite snø.

Vi kan gå gjennom der. Der har vi passet vårt.

-Er du sikker? -Selvsagt. Vi går gjennom i morgen.

Om vi går feil en gang til, får vi gi opp.

-Jeg drar ikke hjem uten nefritt. -Du har tatt med rare mennesker.

Ingen andre ville jo bli med.

Olle, kartet er kanskje feil. Det er ikke din feil.

Se! Se!

Den rørte den med foten.

Kom hit.

Geologene var veldig seriøse.

Jeg husker ikke at noen sa at jeg var flink.

Jeg fikk ikke noe skryt.

Hvordan ser det jævla fjellpasset ut?

Vi må fortsette. Det er her framme. Kom!

Vi klarte det!

Vi er konger!

Marleen, hva venter du på? Se, så vakkert det er!

Siste medlemmet er her!

Nå beklager jeg virkelig at Olle fant det første fjellpasset.

Hva er disse til?

Sjamanisme. For å kontakte ånder og andre verdener.

Om man ofrer noe på et hellig sted,

får man en lys fremtid, og det onde kan ikke ta en.

Tror noen på den driten? Gjør du det, Anne?

Da så...

Da overnatter vi på et hellig sted.

Kløne!

Det holder.

Legg på litt mer.

Det finnes et kjempefint sted i nærheten. Skal vi se på det sammen?

Det er ikke langt dit.

-Inge... -Hva?

Kliner dere, eller?

Jeg tenkte vi kunne gå dit.

Jeg kan ikke gå noe sted lenger. Det er alt for vanskelig.

Driter du der borte?

Det gjør kanskje litt vondt.

-Hvem vil ha te? -Jeg.

Faen, det har aldri skjedd før.

Foten får hvile på natten.

Vi burde kanskje droppe dalen?

Vi ligger etter planen uansett. Da hadde vi kommet hjem i tide.

Ikke start. Vi kom hit for nefritten, ikke for å synge.

Jeg kom hit for å synge.

-Hva er det? -Vinden.

-Hørte dere? -Skorsteinen...

Det var så rolig, og så kom vinden.

Nei, det er ikke vind.

Hørte dere det?

Jeg vet hva det er. Jeg vet hvorfor det henger bånd der ute.

Her, i disse fjellene...

En fjellbestiger forsvant for lenge siden.

Ingen merket at han forsvant. Og nå vandrer han rundt.

Her omkring.

Han leter etter vandrere å hevne seg på.

Han ble svart av sinne.

Når man treffer ham, skjer det noe.

Han ser på deg... Sånn.

Og det er slutten.

Det er alt.

For han har ikke noe ansikt lenger.

-Du kan ikke fortelle sånne historier. -Alt kan fortelles.

-Ikke i fjellene! -Han forteller alltid det der.

Det er bare et eventyr.

Se på ham.

Et sovende geni. Stille, nå kommer det.

Den hjemsøkende fjellklatreren.

Vandringsdag nummer elleve.

-Hvor er alkoholen? -Hva?

I vesken din.

Skål! For en vellykket dag.

Marleen falt omtrent 70 ganger, men det er ikke noe.

Jeg trodde jeg skulle dø i dag.

-Olle, kom hit. -Hvor faen er kokeutstyret?

Det er her. Dropp det. Vi tar et glass først.

-Jeg drikker når vi ordnet dette. -Faen.

Ingen har gjort klart veden!

Hva venter dere på? Det blir snart mørkt.

Helvete!

Ikke prøv deg på henne.

Er det oppfattet?

Det var en eller annen gang etter halve reisen

at vi merket at Olle var nesten helt stille.

Han pratet knapt med oss.

Vi gikk til nefrittdalen.

Nefritt er lett å forme, men å bryte det løs...

Hakken min gikk i stykker uten at jeg fikk løs en eneste bit.

Slutt.

Jeg sa det var meningsløst å gå hit.

Et fjell fullt av nefritt, men vi får ikke løs noe.

Helvete!

Alt går i stykker! Hakken, de jævla bena!

Som en jævla forbannelse!

Margus, det er en forbannelse.

Kom hit og kjenn! Vannet er varmt.

-Heftig! Hvordan er det mulig? -Det kommer fra inni fjellet.

-Vi svømmer. Vannet er varmt. -Kom hit.

Olle!

Dæven, Olle, det er nefritt.

Det er det.

Den der er ekstra kul.

-Skal du ta med alle stenene? -Det er klart.

Hva skal du gjøre med dem?

-Du kan ikke bære dem. Du halter. -Og?

Jeg trodde nefritten skulle være vakrere.

En edelsten som ikke glimrer...

Det er ikke edelstener, men halvedelstener...

Ærlig talt er dette vanlige, meningsløse, grønne stener.

-Det er sånne på mormors potetland. -Det er det ikke.

Det sies at de kan forandre et menneskes liv...

Du er ikke interessert i noe.

Jeg fatter ikke hva du gjør på fakultetet vårt.

Jeg er genetiker, Anne.

Ikke en som dufter på blomster eller undersøker elgsdritt.

Eller en som plukker sten. Denne meningsløse stenen holder for meg.

Meningsløse, lille sten.

-Hva er det med ham, nå igjen? -La ham være i fred.

Vandringsdag nummer 16.

Vi må gå tilbake litt.

Vi kan ikke gå rett ned her.

Det er 5 km til.

Isen er svak der nede. Vi er ikke rustet for dette.

Hva slags utstyr er det vi trenger?

-Hva er det der nede? -En liten foss.

Isbroddene holder. Ints, ta tauet, så prøver vi.

Bare to sigg igjen. Snart må vi røyke mose.

Vi prøver å slå leir tidligere i dag.