In the Earth

GANTALOW-HYTTA STANS SMITTESPREDNINGEN

Hallo?

Hallo?

- Velkommen. Du er sen. - Å? Beklager det.

- Ingen fare. Hvordan er det i byen? - Det roer seg nå.

Maten kommer i tide.

- Men jeg var der bare en dag. - Bra. Normalt.

Bristol ble slått ut etter tredje bøIge, men...

Her er dr. Jarrek. Han tar seg av nedstengningen.

- Martin Lowery. - Fint med et nytt fjes.

- Det er lenge siden. - Det er fint.

Velkommen til hytta. Ser ikke ut, men var svindyr.

Vi har hatt stengt i nesten et år nå. Jeg vil bare åpne igjen.

Og du eier den?

Ja. Skogen leies ut til myndighetene under krisen.

- Hvor mange prosjekter har vi, Frank? - Ni, inkludert ditt.

Vanligvis er det fullt av feriefolk her.

De kommer fra fjern og nær.

Vi er takknemlige.

Undersøkelsen hviler på ditt samarbeid, så takk.

- For en god sak? - Ja.

Fashdale-instituttet finansierer oss. Måtte det vare.

Hva nøyaktig jobber du med?

Det er dr. Wendells prosjekt.

- Hvem? - En kollega.

Hun forsker på å øke avlinger gjennom sopprot-symbiosen.

Akkurat. De vokser på røtter og danner nettverk og sånt.

Rart å studere avlinger i en skog.

Det er godt jordsmonn. Uvanlig fruktbart.

- Beklager oppstyret. - Det er et ømfintlig økosystem.

- Man må være forsiktig. - Vi vil ikke bli syke.

- Så har du papirer? - Ja visst.

Var det alt?

Ikke for å være sentimental, men et par stykker døde i landsbyen.

Det gjorde alt så tydelig.

Det er veldig stille her.

- Vær så god. - Kan du vise meg toalettet?

- Den veien, på høyre side. - Takk.

Det var det hele.

- Hei. Dr. Lowery? - Ja.

Jeg er Alma og skal føIge deg til ATU327A, dr. Wendles sted.

Bare kall meg Martin.

- Vil du ha? - Ja takk.

- Har du kaffe? - Ja da.

- Jeg tror det. Her. - Takk. Det har gått flere måneder.

Er du redd hun skal ta deg?

Hvem er Parnag Fegg?

Parnag Fegg. Et lokalt sagn.

- Jaså? - Hun er skogsånden.

Det hindrer barna å stikke av.

De mistet noen på 70-tallet. Dette gjør dem mer bevisste.

Så folk tror ikke på det? Det er bare...

Jeg vet ikke hvor gammelt bildet er. Det er bare noe de pyntet med.

Skogen gir en bestemt følelse.

Så det gir mening å gi følelsen et ansikt.

Det er vel det. Takk.

Er det sikkert at hun hjalp folk? For det er mange...

- Martin Lowery... - ...fæle ting i bildet.

Jeg kjenner igjen navnet.

Et vanlig navn. Vi var to på skolen min.

- Virkelig? - Ja, han andre hatet meg.

- Vi drar tidlig. - Hvor langt er det?

ATU327A er omtrent to dagers marsj.

- Er det ingen annen måte? - Med buss eller noe?

- Hva med firhjuling? - Nei.

Kun en lang marsj.

- Resultatet er klart. - Flott.

Du er klarert. Bare et par spørsmåI.

Det er god disiplin å skrive dagbok.

Du må ikke overanstrenge deg.

Det står at du har hatt ringorm.

- Jeg vet ikke hvorfor. - Det er en harmløs sopp.

- Er du frisk nå? - I en ukes tid.

Hvor lenge har du vært i isolasjon?

Rundt fire måneder, men jeg har trent og stått på.

Vi måtte lete etter en gruppe for noen måneder siden.

De gikk seg vill. De trodde de kunne veien.

De dro uten føIge. Det var arrogant.

- Hvorfor brukte de ikke GPRS? - Ingen dekning.

SelvføIgelig. Jeg vet jo det.

Folk kan bli litt rare i skogen. Nerver.

Det Iåter nesten som overtro.

Frykt er på sin plass. Det er et fiendtlig miljø.

Ja vel.

Det ser ikke så fiendtlig ut.

- Er det alt? - Ja.

- Ja vel. Er du klar? - Ja da.

Dr. Wendle har vært stille siden april.

Hun pleier å legge beskjeder i postkasser.

Hun liker stillheten.

- Kjenner du henne? - Vi jobbet tett i Harringdon-laben.

Det er mange år siden. Jeg gikk til et annet prosjekt.

- Ba hun deg komme hit? - Nei, jeg ba om det.

Ikke en fra teamet vårt.

Flashdale-gruppene har nok å gjøre.

Jeg har tatt jordprøver før og kjenner forskningen hennes.

Det ga mening.

Hva er det?

Vi har fugleliv man ikke hører i resten av landet.

Akkurat. Jeg også.

Alle er flinke til noe. Folk har forskjellige ferdigheter.

Det er helt normalt.

Jeg har vokst opp i byen.

- Vil du ha hjelp? - Har du satt opp ditt?

Ja, men la oss ta ditt før det blir mørkt.

Jeg husker hvor jeg har navnet ditt fra.

- Hvor da? - Brev fra dr. Wendle.

- Hun skrev mye til deg. - Ja, vi holdt kontakten.

I hele fjor, og så sluttet det.

Samtaler har det med å ebbe ut.

Jeg Iøy til dr. Jarred. Jeg har ikke trent.

Jeg...orket det bare ikke.

Merkelig.

Det kan ha vært vinden.

Vent, det er noen der.

Jeg så en slik leir en gang.

Familien...

De gikk ut i skogen, ble syke og...

Hvor langt unna er dr. Wendles leir?

- Tjuefem kilometer. - Da står vi allerede på det.

Hva da?

Sopprotsystemet. Det forbinder og styrer alle trærne.

Jeg leste om det i forskningen hennes.

- Hun framstilte det som en hjerne. - Ja, man kan vel si det.

Skal vi...?

Vent litt. Jeg må få igjen pusten.

Hva?

Du virker veldig fjern.

Det er bare så rart.

Å være ute for første gang på flere måneder. Overveldende.

Det blir fort normalt igjen. Folk glemmer det som har skjedd.

Nei, ingen vil nok glemme det.

Jo, de gjør det. De havner i gammelt gjenge.

- Hvorfor sluttet du ved Harringdon? - Hva for noe?

Du sa du jobbet med dr. Wendle på Harringdon-laben.

- Hvorfor sluttet du? - Personlige grunner.

Få dem opp.

Alma?

Alma?

Alma?

Ligg stille.

Er du skadet?

Ansiktet mitt.

Her er det bedre å gå.

- Hvorfor tok de skoene våre? - Godt at de ikke tok mer.

De plaget oss og ødela radioen.

Har det noe å gjøre med teltet vi fant?

Jeg vet ikke.

- Hva? - Jeg vet ikke, sa jeg.

Helsike.

Helsike.

- Faen! - Hva skjedde?

- Helsike. - Hva skjedde?

- Få se. - Det blør. Jeg skar meg på noe.

- Hvor ille? - Løft den.

Takk.

Bli her. Jeg finner en krykke.

Vent.

Hva?

Noen føIger med på oss.

Hør.

Ingen dyrelyder.

Hvorfor er de så stille?

De værer noe.

Vi går videre.

- Kjenner du ham? - Nei.

Hva skal vi gjøre?

Noen stjal skoene våre.

Ja. Jeg ser det.

Hva gjør du her ute?

Jeg så deg halte og tenkte at jeg burde hjelpe.

Så slo det meg at du er parkvakt og ikke vil at jeg skal bo her.

Men her er du.

Jeg kunne ikke la deg halte rundt.

Du kan skade deg.

Jeg tier om du tier.

Så snilt av deg.

- Jeg heter Martin. - Og jeg Alma.

Zach.

Du satt vel i karantene på Gantalow-hytta.

Så la oss holde avstand.

En må passe seg.

En mann og ei kvinne angrep meg i går.

Hadde de barn?

Ikke som jeg så.

Vi fant en forlatt leir med leker.

Kanskje de gikk videre.

Jeg har sko hvis dere vil ha.

Jeg tror de passer.

Ja, det hadde vært fint.

- Ja? - Takk.

FøIg meg.

Jøss, det var stort.

Jeg har stått på.

Det er frigjørende å bygge sitt eget husvære.

- Hva er det der inne? - Verkstedet mitt. Her borte.

Takk.

Bare vent her.

Er du i byen?

Etter forsyninger, annenhver måned. Jeg kjøper stadig mindre.