Earth: One Amazing Day

Så lenge det har funnes mennesker,

har vi undrende rettet blikket oppover

fascinert av de utallige stjernene på nattehimmelen.

Men i det enorme verdensrommet

har vi kun funnet ett sted som dette.

Det er en liten, blå planet med en steinete måne, i bane rundt ei stjerne.

Den er akkurat nær nok til å dra nytte av solas energi

uten å bli svidd av varmen.

Den snurrer rundt sin egen akse, så halve dagen bader overflaten i lys,

og den andre halvdelen kjøler den seg ned i skyggen.

Du kan si at det er den "heldige" planeten.

Vekslingen mellom lys og skygge er en nødvendighet

for liv.

Jorda. Vårt hjem.

Så vidt vi vet, er planeten vår unik.

Så vidt vi vet, er en dag her det mest fantastiske man kan oppleve

i hele universet.

Den magiske dansen mellom jorda og sola

har gitt opphav til millioner av planter og dyr som lever i dag.

Noen av dem ser du hver dag.

Andre er svært sjeldne.

Men alle har vi én ting til felles.

Livene våre drives fremover til rytmen av natt og dag.

Et glimt av morgensol,

og vi reagerer på mange forskjellige måter.

Noen dyr trenger det.

Andre gjemmer seg for det.

De fleste av oss elsker det.

Noen tar til og med imot det med sang.

Uansett hvordan vi møter den,

er soloppgangen kraften som vekker verdenen vår.

Afrika.

Her tilhører ikke dagens første timer bare dem som står opp tidlig,

men også dem som var oppe sent.

Denne servalen har jaktet om natta.

Men nå begynner han å tøye strikken.

Han er ute sent, på jakt etter en siste munnfull.

Høydehoppene hans er perfekte til jakt i det lange gresset

på Afrikas savanner.

Han ser etter et bytte, men lytter i hovedsak etter det.

De enorme radarørene kan høre en knappenål falle.

Eller et skjødesløst fottrinn fra en Otomys irroratus.

Sola tiltar i styrke, så det er kanskje på tide å legge seg.

På den andre siden av verden,

på en isolert gruppe stillehavsøyer,

er det dyr som ikke engang kan tenke tanken på å løpe rundt så tidlig.

De kan ikke gjøre noe som helst før sola har varmet dem opp.

Galápagosøyene huser noen av verdens mest uvanlige dyr.

Haviguan.

Morgenritualet deres er alltid det samme.

Idet sola står opp over øya de bor på,

stiller de seg opp på steinene og bader i den.

Reptiler går i grunnen på solkraft.

De trenger solas varme før de kan lee på seg.

De er ikke de eneste som soler seg.

Philodryas biserialis er ikke stor nok til å plage en voksen iguan.

Men kanskje noe litt mindre?

Et stykke unna steinene der de voksne bor,

begravet i sanden, har iguanunger utviklet seg

i over tre måneder.

I dag, når sola har varmet opp sanden,

kommer de frem.

Nå skal denne krype ut og ta fatt på resten av sitt liv.

Begynner hun for tidlig, før hun er varm nok,

har hun ikke energi til å løpe særlig fort.

Kryper hun frem for sent, kan fiendene hennes være fulle av energi.

Det er hennes livs viktigste beslutning.

Hun kom seg unna.

Slangene utnyttet ikke muligheten.

Men flere unger klekkes.

Og nå er slangene på vakt.

En bedre mulighet til å spise får de ikke i år.

På flatmark kan en iguanunge løpe fra en slange.

Men flere venter i bakhold.

Nok en unge får sitt første glimt av en farefull verden.

Slangen ser ikke særlig godt.

Men den kan merke bevegelse.

Så hvis ungen har is i magen, kan dette gå fint.

En utrolig flukt.

Det største et ungdyr kan oppnå.

Utført med kraft fra vår lokale stjerne.

Tidlig formiddag.

Sola klatrer høyere, og strålene dens når lenger.

De tilfører magi hvor enn de faller.

Plantene gjør lyset om til liv.

De bruker luft og solas energi,

og ved hjelp av fotosyntese, vokser de.

De tryller frem tette skoger,

blad for blad.

Det er denne alkymien hele resten av verden er avhengig av.

Her gjelder det liv...

...og død.

Det finnes en plante som kan utføre magien sin på en eneste dag.

Dette er bambus.

Den vokser en millimeter i minuttet, og er verdens raskest voksende.

Det er fortsatt tidlig formiddag. Det meste av dette har vokst siden daggry.

Og siden daggry har denne pandaen spist av det.

Problemet med bambus er at det ikke er særlig næringsrikt.

Problemet med pandaer er at de er veldig kresne.

Bambus er nesten det eneste de spiser.

For å få nok energi, må denne pandaen spise i opptil 14 timer i dag.

Sannsynligvis lenger, siden hun ammer.

Men for ungen hennes er saken en annen.

Hun lever stort sett av morsmelk, så tyggingen er snarere en hobby.

Det er ingen heltidsjobb ennå.

I dag har hun noe som er sjelden i naturen:

tid til overs.

Og tid til å utforske.

På grunn av sitt spesialiserte levesett

er pandaen et av verdens sjeldneste dyr.

Unger er enda mer dyrebare. Dem finnes det bare noen få hundre av.

Et sjeldent dyr som kan nyte en sjelden luksus.

Tid.

Sola tiltar i styrke,

og begynner på et nytt trylleformular.

Sola tilfører atmosfæren energi og varmer den opp.

Vann fordamper fra landjord og hav

og skyer bygger seg opp.

Over Afrika er skyer og vær konstant på farten.

Skyene fører med seg regn og friskt gress til forskjellige steder.

For millioner av dyr er jobben hver dag å forflytte seg

til stedet der regnet får gresset til å vokse, uansett hva som står i veien.

I dag vil forflytningen

by en ung sebra på en stor utfordring.

Dette føllet kunne gå mindre enn en time etter at det ble født.

Hun takler det aller meste.

Men hun har aldri stått overfor noe slikt før.

Det har regnet i høylandet, og elva er stor og rask.

Den er full av farer.

Den unge sebraen vil trenge sin mors hjelp

hvis hun skal klare seg.

Det viser seg at den største trusselen ikke er rovdyrangrep,

men selve elva.

Moren prøver å lede føllet mot grunnere vann.

Men hun er rett og slett for lita.

Og strømmen er for sterk.

Føllet er utmattelsen nær.

Men moren gir ikke opp.

Mens de andre kommer seg over, ansporer hun føllet sitt.

Og endelig finner hun en utvei.

De har et ordtak i Afrika:

"Vil man forflytte seg raskt, reiser man alene."

"Vil man nå langt, reiser man sammen."

Etter dette kan nok sebraføllet og moren hennes

takle hva det skal være.

Sola er snart på sitt høyeste og sterkeste.

Lengst mot nord, i Arktis,

har isen holdt landjord og hav i jerngrep i månedsvis.

Sola ved polene er alltid lavere og svakere enn ellers.

Men den har likevel forvandlende kraft.

Narhval.

Et av verdens mest mystiske dyr.

For øyeblikket kommer de ikke langt.

De har bare små åpninger i isen å puste gjennom.

Men sola kommer dem til unnsetning.

I mange dager har solvarmen tært på havisen og isen på land.

Nå som den er på sitt høyeste og sterkeste,

begynner sola å vinne.

Og kampen mellom kulde og varme ender med rått parti.

På land begynner elvene å strømme igjen.

I havet, der isen nå er svekket,

åpner solas varme sprekker.

Og sprekkene blir til kanaler.

Veier som narhvalen kan bruke for å krysse sitt isete kongerike.

En inuittlegende sier at den første narhvalen var en kvinnelig jeger.

Hun havnet i dødelig nærkamp med en hval hun jaktet på.

Og hennes flettede hår ble til den snodde støttanna.

For disse narhvalene er det en fantastisk dag.

Nok en gang står de fritt til å streife rundt i havet.

Sola tiltar i styrke jo lenger sør man kommer.

I fjellene i Nord-Amerika

vekker sollyset en vårdag den nytinte verdenen.

Hvis du fortsatt har vinterpels,

kan varmen midt på dagen bli litt ubehagelig.

Du må finne deg et tre og klø deg godt.

Dette tar knekken på kløen

og hjelper den varme bjørnen med å bli kvitt vinterpelsen.

Den får også markert revir med duften sin,

slik at alle vet hvem som er i byen.

Det er middag, og verden får merke all kraften

som vår vennlige nabostjerne besitter.

Sola står nå på sitt høyeste på himmelen.

Lyset trenger til og med ned i dype, skjulte furer i jorda.

I Afrika, i nærheten av ekvator,

gjør solenergien det glohett.

Sebraføllet og flokken hennes må fortsette å gå.

Men hvert eneste steg koster i en slik hete.

Finner man litt skygge, er det som en oase.

I fullt sollys er flokken enkel å se for jegere.

Men én ting er bra med den stekende sola:

Det er simpelthen for varmt til at løver kan jakte.

Men det finnes noe som ikke tar pause

selv om det er glovarmt:

maktkampen.

Rivaliseringen mellom hanner om revir og hunner

er så sterk at den får selv de roligste dyrene til å slåss.

Det er middag i ørkenvarmen.

En ung sjiraffhann vil tilkjempe seg et førsteklasses revir

og de tilhørende hunnene.

Først dulter og dytter de for å skremme hverandre.