blur: To the End

Jeg har kommet hit siden 1996, 1997.

Og jeg har ikke noe imot å ikke være rundt folk. Det er greia.

Hjernen min går ikke så fort.

Jeg kan slappe av.

Det var vel det jeg innså. Jeg kunne bo her nå.

Vi lagde deler av Think Tank her, men det var veldig røft.

Alex og Dave har ikke vært der siden da.

Graham har aldri vært her.

Vi bærer på mye erfaring sammen.

Derfor ville jeg gjøre det igjen.

Det føltes som det var ønsket på dette tidspunktet.

Jeg er 55.

Jeg må akseptere at tiden ikke er uendelig.

Jeg lærer å bli rallykjører.

Alt annet er basert på vår reaksjon på det.

Oldemoren min var 103 og bestemoren min 100.

Kan like gjerne begynne å tenke på det.

Hun var en måned unna 100.

Man må prøve å finne en fordel.

Antar jeg.

- Hvor lenge tror du at du lever? - Jeg?

Hvem vet? Hvor lenge vil noen leve?

Når du er ung, har du ikke visdom, kunnskap

eller utholdenhet. Du har ikke engasjement...

Han kjørte for fort. Heldigvis kjøre jeg veldig sakte.

Kjente du det? Jævla idioter! Du drepte meg nesten.

Og nå får du meg til å gjøre dette.

Det er typisk. Vi snakket nettopp om dødelighet, ikke sant?

Du kunne ikke timet det bedre.

Jeg har lært at man aldri vet hva som venter rundt hjørnet.

De kan bli veldig livlige i dette området.

Jeg må ha en pinne. Ikke noe problem.

Kom igjen! Flytt deg!

Det er en stor dag i dag, for vi fikk vårt første egg.

Vi har en ganske uregjerlig hanekylling. Han heter Tony.

Først legger jeg ned denne, for jeg vet at det er din...

Ro dere ned, alle sammen.

Sånn, ja. Jøss, se på alt det.

Mens du beskytter alle, går du glipp av godbitene.

Likte du det? Oi. Var ikke det fint?

Takk for eggene.

Jeg har vært her i evigheter, men Blur kommer hit nå.

Jeg tror det går bra. Jeg er bare opptatt av

at vi gjør det så ærlig som mulig for... du vet... folk som oss.

Greit, vi ses på onsdag.

- Elsker deg. Takk for i går kveld. - Bare hyggelig.

Det er fortryllende å kjøre ned. Jurassic Park.

- Faen i helvete! - Går det bra? Fint, ikke sant?

- Hei, hvordan går det? - Du har vært i solen, kompis!

Hvor skal vi?

Dette er en gammel smuglerpub i en gammel landsby.

Noen ganger ser man spøkelser. Det er berømt for det.

- Siderslukende... - Jaså?

...bønder med kjeledress og røde halstørklær, med blå øyne.

Vi har knapt kommunisert de siste ti årene.

Jeg hører mer fra Downing Street og Palace på et gjennomsnittsår

enn fra Albarn og Coxon.

Selv da vi skilte lag, tok det ikke så lang tid å lage en plate.

Det som er fantastisk, er at så snart vi fire samles,

er det akkurat som da vi alle var 19.

Fire svette menn som irriterer hverandre.

- Dette er genialt. - Tregulv.

- Går det bra? - Ja! Hvordan går det?

- Herregud. - Fy faen. Hvordan går det?

- Du har puslet. - Jeg har bare jobbet.

Prøvd å få dette til å høres fantastisk ut.

Prøvd å oppfylle potensialet vårt.

Nettopp!

Damon og jeg kommuniserer mye musikalsk. Det har vi alltid gjort.

Så utviklet det seg til vennskap.

Jeg har ikke mange venner, så av og til

må vi se til hverandre og se om det er noe som er i gjære.

Hvordan er kneet?

Jeg har allerede sagt at kneet mitt er ødelagt.

Men hvordan går det med ditt?

Det går bra. Det ble ødelagt etter første konsert, men nå er det helt fint.

Jeg var det siste medlemmet av Blur som fikk et stort hus på landet.

Det er rart hvordan disse kommentarene du kommer med i 20-årene biter deg i ræva.

- Er det glutenfri kake? - Jeg er ganske sikker.

Det ville vært spektakulært.

Jeg tar hele kaken hvis det er det.

Hvis ikke, så kan jeg være voksen.

Det er litt rugbrød.

Er det noe kald grøt igjen fra i går? Stoisk ansikt.

Jeg skal ubevisst putte fiskekaken i munnen.

Nei, jeg gjør det slik kokker smaker på maten sin.

Det er flott at jeg blir en gammel herremann som faller fra hverandre,

og jeg skal spille en svær konsert med mitt gamle band.

Vi har ikke vært store nok for Wembley før.

Det er realiteten.

Jo mindre vi gjør, jo større blir vi.

Jeg og Damon så på Live Aid sammen hjemme hos meg.

Vi var 16 år. Vi satt og så på det hele dagen.

Hvorfor gjør du det? Du gjør det fordi det er en renhet i det.

Så når jeg kommer tilbake fra USA,

har vi to uker, og så er vi på turné.

Ja.

Er det alt? Nytt album pluss et par gamle.

Om tre uker begynner vi å øve.

- 1. mai. - 1. mai?

Faen!

Graham og jeg tilbrakte mye av ungdomstiden

på å henge ved elven bak landsbyen.

Det var ikke som å være i et band. Det var fredagskvelder hjemme hos ham.

Han skrev, og jeg kom på besøk og spilte saksofon.

Hovedsakelig var det å henge og gå turer.

Og prøve å løpe om kapp med kyr når vi var fulle.

Det gikk aldri bra, og jeg anbefaler ikke det til noen.

Og bare snakke om musikk og livet og alt annet,

og dele følelsene våre, eller hva enn det var.

Jeg møtte Dave da vi skulle øve hos ham.

Alle jeg kjente, spilte et instrument og spilte i tre eller fire band av gangen.

Jeg banket på døra hans, og han lå fortsatt i senga.

Han hadde en slapp hanekam og hadde på seg pyjamas.

Han satt på sengekanten og spiste cornflakes.

Trommeutstyret hans var på soverommet, og så tok jeg frem saksofonen.

Jeg ville spille med Damon på grunn av låtene.

Graham tok meg med til ham. Han spilte med en fyr med hatt.

Eller brukte Damon hatten? Jeg vet ikke. Noen hadde på seg hatt.

På et tidspunkt hoppet jeg ut i publikum,

men det var så få der at det faktisk var veldig flaut.

Så gikk jeg på do, så det ikke føltes så kleint.

Jeg sa til Damon etterpå: "Jeg liker det du gjør.

Hvis du trenger en trommis, si ifra."

Det var begynnelsen på det.

Alex møtte jeg på studenthjemmet.

Han bodde under meg i Camberwell.

Jeg sa at Alex spilte bass, og vi møttes.

Jeg likte Graham med en gang.

Damon sa: "Hva har du?"

Det liker jeg.

Og jeg tror Dave lagde en kopp te til meg.

Vi passet på hverandre.

Det var Alex som var den siste puslespillbiten.

Etter at han ble med, fikk vi snart kontrakt.

Det er én til her.

Jeg synes arven vår er ganske god.

Jeg vil ikke tråkke på den, slippe ut noe søppel,

for vi skal på turné.

I kontekst av arven bør vi prøve å lage den beste musikken vi kan.

Å lage et nytt album er forskjellen på at dette bare er en nostalgigreie

og noe som føles som en del av livet vårt nå. Igjen.

Det er iallfall en del av livet mitt.

Jeg tror det er et klikk, og så kommer du inn.

Før vi dyppet tåa i vannet med Blur, hadde jeg ikke spilt trommer på lenge.

Jeg har stort sett laget filmmusikk. Jeg har gjort mange ting.

Min juridiske karriere begynte og tok slutt de siste ti årene.

Jeg har alltid vært en som gjør det som virker interessant i øyeblikket.

Jeg har aldri hatt en plan.

Kan du ta én til hele veien?

Ja, la oss gjøre det sånn.

- Samme igjen? - Det gir energi. Det er kult.

Jeg var ikke sikker på hvordan prosessen ville bli.

Man vet aldri hvordan det vil bli å jobbe med disse heltebandene.

Fra de første møtene var det noen små varselsignaler om spenning,

og jeg tenkte: "Å nei, det kan bli et mareritt."

Graham har en ung familie og er på turné med sitt nye band.

Alex er kanskje litt engstelig.

Damon er et kraftverk

og nesten patologisk avhengig av å finne på nye ting hele tiden.

Det føles som om du er på ustø grunn.

Ett refreng til, så verset, og så spiser vi middag.

Ja, klart.

Vi var mye sammen på 90-tallet. Og det var en veldig intens tid.

Det er på samme nivå som et forhold eller ekteskap og sånne ting.

Det må være greit å si at tiden fra hverandre ble fylt med andre vennskap

og å bare komme seg eller gjøre andre ting.

Siden alle gikk hver til sitt, giftet jeg meg og begynte å lage ost.

Det var i 2003.

Nå slipper jeg å dra på turné.

Jeg har en festival her på gården.

Det tar hele dagen å være far og drive en gård og en festival.

Å spille bass er den enkleste jobben i hele verden.

Men jeg må være i Devon for å gjøre det.

Ja, vi klarer oss så vidt. Det har vært en storm.

Herregud, Albarn! Faen ta dette!

- Faen ta det? - Det er forferdelig!

Nei, men det er... Du føler deg bra etterpå, ikke sant?

- Det er ikke... - Nei, jeg lover deg...

- Jeg er med, men jøss. - Jeg lover deg...

- Vi kan dra til et annet... - Nei. Men det er...

- Skal vi dra... - Dette er perfekt. Dette er nydelig.

Band starter vanligvis når folk er ganske unge

og fremdeles må finne seg selv.

Man må jobbe gjennom det forholdet

så man kan være avslappet og ikke irritere hverandre

og være støttende. Det tar tid å jobbe gjennom det.

Det beste stedet for å gjøre den jobben er ikke i offentlighetens søkelys.

Vi har hatt stunder der vi ikke har ønsket å være i samme rom.

Når du er midt oppi det og har vært på turné i tre år

med to fridager, kan det føles som om man driver med politikk,

og musikken er underordnet det.

Sist jeg så dem, var det flott.

Altså... Vi vokste opp sammen, så vi er en familie.

Soverommene er ikke ferdige her ennå, så vi dro tilbake til huset vi skal bo i.

Jeg lagde bacon og egg til meg og Graham.

Det er akkurat som da vi bodde på studenthjemmet.

Midnattssnacksen.

Men det er faktisk ganske bra å være borte

fra støyen av å drive en gård, en festival og en familie