The Best Christmas Pageant Ever

"Herdman-barna var absolutt

verdenshistoriens verste barn."

De løy.

De stjal.

Kom tilbake!

UNGE EINSTEIN KJEMISETT

De røykte sigarer.

Selv jentene.

De slo småbarn.

Selv om småbarna var større.

Hei!

De vanæret Herrens navn.

Herregud!

De bannet til lærerne.

De satte til og med fyr

på Fred Shoemakers forfalte vedskjul.

Skjulet var riktignok stygt

og i ferd med å rase uansett.

Faren min sa: "Å brenne det ned

var det eneste bra Herdman-barna gjorde,

men hadde de visst det var bra,

hadde de ikke gjort det."

De var så fullstendig forferdelige

at man knapt kunne tro de var ekte.

Ingen visste hvorfor de var slik.

Virket som de ble født slemme.

PASS DEG FOR KATTEN

Apropos fødsler,

så har vi barn aldri sett foreldrene deres.

Noen trodde de hadde gitt opp og rømt.

Min teori var at de var de første foreldre som ble kidnappet,

bundet og ranet av sine egne barn.

Ralph,

Leroy,

Claude,

Ollie,

Gladys,

og den tøffeste av dem alle: Imogene.

Alle like, bortsett fra størrelsen

og blåmerkene

etter de hadde banket hverandre.

Sett dere, alle sammen.

Håper dere er klare for presentasjon.

Den første presentatøren er...

Meg.

Greit. Ollie Herdman er først.

Jeg... Vent.

Det er katten min.

Spike.

Hva er alt oppstyret?

Jeg ser ikke.

Det er meg.

Du!

Sa jeg at de stjal?

Hva vil du ha?

Dette halsbåndet?

Eller halsen din?

Jeg valgte halsen.

Jeg unngikk trøbbel,

men min favorittmedaljong fikk hennes oppmerksomhet.

Imogene var deres ubestridte leder.

Hun skapte dødelig frykt i alle på sin vei,

inkludert voksne.

Hun mislikte Alice spesielt.

Hei, Guttelus.

Antakelig fordi Alice

var Imogenes rake motsetning.

Helt ned til...

Hendene dine luker såpe igjen.

Skjuler du guttelusen?

Det var hodelus, én gang på sommerleir.

Men Imogene glemmer aldri.

- Herdman-barna er bare... - Vet det.

Herdman-barna er absolutt

verdenshistoriens verste barn.

Hva har de gjort nå?

Mamma ga meg den medaljongen.

Ingenting.

Det vanlige.

Satte fyr på noe?

Tømte såpevann i gangen på skolen?

Stjal lunsjen din og slo deg fordi du ikke hadde godteri?

Noe sånt.

Gjør leksene dine. Stor dag i morgen.

- Vi henter juletreet. - Flott, pappa.

Herdman-barna finner nok en måte å ødelegge det på.

Ikke veldig julete.

Gud, dette er en egoistisk bønn.

Jeg vet jeg ikke burde be den, men

kan du sende vekk Herdman-barna til jeg blir voksen?

Et sted uten mange folk.

Kanskje en øy uten noen folk.

Og brutale, farlige dyr.

Eller gjør meg usynlig fram til college.

Det burde fikse det.

Takk, Gud.

Beklager denne fæle bønnen.

Vi antok at Herdman-barna ville havne i helvete,

via fengsel,

helt til de ble innblandet med moren min,

kirken vår og vårt store julespill.

Hogg ditt eget

Det er familien min.

Pappa Bob, regnskapsfører på heltid,

mamma Grace, mor på heltid

og broren min Charlie, bedreviter på heltid.

Hvert år.

Greit. Kjære.

Litt hjelp, takk. Vennen?

Normal familie i en normal by.

Og dette er byen vår.

Den har ikke så mye.

Det ene byen vår var kjent for,

var kirkens årlige julespill.

Den var en stor sak.

EMMANUELS 75. ÅRLIGE JULESPILL

Større i år på grunn av jubileet.

Jeg skal fortelle alt dere trenger å vite

om Emmanuels årlige julespill.

JULESPILL TIDSLINJE

Dette er det første,

det året kirken og byen vår åpnet.

Ifølge legenden pleide spillet å bety noe,

og alle i byen gledet seg over det.

De ville bli minnet på julens skjønnhet.

Jeg vet ikke om spillet er så skjønt lenger.

Dette var oss i fjor.

Det er Alice, dere så henne i sted,

i sitt tredje år som Jomfru Maria.

Og det er Mrs. Armstrong,

som har regissert spillet i en evighet

og sørger for at ingenting noensinne endrer seg.

Etter min mening, etter det 74. samme spillet,

var det like dypt og gledelig som et resirkulert julekort.

Men det samme

var akkurat slik byen ønsket det.

Siden det var det 75., var det større oppmerksomhet.

Folk fra andre byer kom.

Tidligere deltakere.

Det sto til og med i avisen.

Sanitetsforeningen hjelp til med å lage finere kostymer.

- Er det rett? - Heller til venstre.

- Nå? - Det ble verre.

- Til slutt... - Hva?

...minner vi om

det årlige julespillet i Emmanuel,

som oppføres på 1. juledag i år.

Annonserer de på TV nå?

Oppmøte og kollekt har gått ned i kirken.

Byen trenger besøkende.

Jeg tror de er desperate.

Si når det er rett. Ikke si at det er galt.

Jeg antar det er galt, ikke si om det ikke er galt.

Det er rett nå.

Disse er varme.

- Vent. - Hva er det?

- Sånn. - De har...

På tide å fortelle dere noe om moren min.

Det er vanskelig å summere det hun gjør i én setning.

Enten det er vår årlige julepynting

eller å få oss til å delta i julespillet

selv om vi ikke ville.

Hun holdt familien på sporet.

Det var hennes hovedkall i livet,

men det skulle endre seg nå.

- Forsiktig. - Hva skjer?

- Er det en Herdman-brann? - Det er Armstrong-huset.

Å nei.

Mrs. Wendelken. Moren til Alice,

dronningen av byens supermødre

som med ett blikk...

Det.

...gjorde mamma liten.

- Skjorta i buksa. - Den er under kåpen.

Det går bra.

Helen, har du vondt?

- Ja, grusomt. - Så leit. Hva skjedde?

Jeg falt. Glem hvordan.

Knakk begge beina.

- Begge? - Ja, begge.

Ring Mr. Armstrong på fabrikken.

Slå av potetkjelen på komfyren,

ellers brenner huset ned.

Si til Sanitetsforeningen at jeg ikke kommer.

Finn en vikar til basaren.

- Det er mye. - Kurvfest-komiteen.

- Forskjønnelseskomiteen. - Selvsagt.

Og julespillet.

Jeg trenger en som kan følge planen min.

- Rebecca? - Ja.

Du kan gjøre det. Særlig på grunn av Alice.

Jeg kan åpenbart ikke.

Opptatt med jobb og de andre komiteene.

Men ikke bekymre deg, Helen. Vi finner noen.

Jeg kan vel prøve.

Det går bra, Grace.

Julespillet er spesielt viktig i år.

Ta med kaker. Det er det du kan.

Det jeg kan?

Å ta med kaker er det jeg kan?