The Remarkable Life of Ibelin (Ibelin)

Før Mats gikk bort, la han igjen passordet sitt til oss.

Jeg tror det var bevisst.

Det var noe der han håpet vi skulle finne.

For bak det passordet lå en verden vi ikke visste noe om.

Jeg har jo løst noen saker oppigjennom årene.

Ibelin Redmoore, privatdetektiv, til tjeneste.

Noen ganger må du bare hoppe i det. Uansett hvor skummelt det er.

Hjelp oss! Kom igjen! Vær så snill!

Skal du stå der hele dagen?

- Robert Steen, jeg elsker deg! - Jeg elsker deg mest, vet du.

Hei. Skal vi bære deg inn?

Blir du furt bare du er i nærheten av dette badet?

Zoomer denne seg inn selv, Robert?

Det er jo med sadel og greier!

- Skal vi se. - Kamera på.

Til venstre eller over?

- Kanskje du skulle vært litt lavere? - Ja.

- Det er du som må passe på. - Ja.

Vi var unge foreldre, dette var vårt første barn.

Han var det vakreste, mest perfekte vi kunne tenke oss.

Mats utviklet seg seinere enn andre barn på samme alder.

Han falt oftere, og slet med å komme seg opp.

Vi fikk vite at han var født med en sykdom kalt Duchennes.

Det er bare gutter som kan få den, og mødrene er bærere.

Det fins ingen kur for den.

- Vi må skyndte oss. - Ikke ta trappa med ham.

Jo, det pleier han alltid.

Første skoledag.

Hold deg fast!

Og så var det Mats!

Kom igjen, Mats.

Opp med armene! Du er vinneren!

- Deilig å bade? - Ja.

- Hei, Mats! - Hei!

- Har du det bra? - Ja!

Hurra for deg som fyller ditt år Ja, deg vil vi gratulere

Hei, Mats!

- Gratulerer med dagen! - Oi, jeg er litt svimmel.

- Jeg tror ikke du vet hva det er. - Jeg vet hva det er.

Takk!

Vi var enige om å la Mats spille en del,

for det var så mye annet han gikk glipp av.

Ettersom han ble mer avhengig av rullestolen,

økte spilltiden og skjermtiden hans dramatisk.

Han spilte på morgenen mens vi andre spiste frokost.

Han spilte på skolen, og han spilte når han kom hjem.

Du kunne se det på ham når han hadde spilt mye.

Han ble sliten og mistet appetitten, og var ikke i så sprudlende humør.

- Hei. - Hallo.

Jeg husker at vi snakket om at Mats satt for mye inne på PC-en.

SØSTER

Der er hunden.

Der er Mia i bildet...

Da kjører vi og ser. La oss se om han finner ballen.

En dag skulle vi på konsert,

og plutselig ville ikke Mats være med.

Vi hadde gledet oss, så jeg prøvde å overtale ham.

Men Mats hadde bestemt seg.

Han ville bruke kvelden på spilling.

- Hei! - Hva skal du nå?

- Vi skal på en konsert. - Gleder du deg?

Ja, veldig.

Det er midnatt. Sov godt, gutten min.

En siste test...

- Skal vi se, nå blir det spennende her! - Nei.

Jeg bare lukker den.

Etter videregående flyttet Mats for seg selv. Det syns han var fantastisk.

Selv om han bare flyttet ned i første etasje, nøt han friheten.

Det første han gjorde, var å henge opp et bilde han likte.

Og han begynte å skrive en blogg.

Han hadde fått eget spesialutstyr.

Jeg kan gå bakover mens jeg gjør det, ikke sant?

- Da slipper jeg unna. - Ja.

- Og så skyte, sånn. - Akkurat.

Hva de finner på de som lager disse spillene... Utrolig!

- De skaper hele den digitale verdenen. - Riktig.

Mats fortalte oss at han ofte spilte med andre.

Vi tenkte at disse var perifere bekjentskaper.

De møttes jo aldri, og de snakket aldri sammen.

De siste ti årene hadde han nok brukt 20 000 timer i denne gaming-verdenen.

Verdenen han beveget seg i, var så begrenset.

Gamer du tolv timer i døgnet, har du ikke tid til noe annet.

Du har ikke tid til venner.

Det var vår store sorg.

At han aldri skulle oppleve vennskap, kjærlighet

eller det å være viktig i andre menneskers liv.

FUNDERINGER OM LIVET

REISEN ER KOMMET TIL VEIS ENDE

VÅR KJÆRE SØNN, BROR OG BESTEVENN

FORLOT OSS I NATT

FAMILIEN KAN KONTAKTES PER E-POST

PUBLISER

PUBLISERER...

KONDOLERER, TRIST Å HØRE

JEG MØTTE HAM IKKE I VIRKELIGHETEN, MEN HAN VAR GODHJERTET OG OMTENKSOM.

KJÆRE MATS' FAMILIE. MATS HADDE ET STORT HJERTE...

KONDOLERER, MATS VIL BLI DYPT SAVNET

EN SANG TIL MATS

"Kjære Robert, Trude og Mia.

Mats var en ekte venn for meg.

Han var en uhelbredelig romantiker, og hadde stor suksess med kvinner."

"Han hadde alltid en replikk som lettet stemningen."

"Sa du at du skulle se en film, husket han det senere."

"Han lyttet, og han var der for meg.

Jeg kunne snakke med ham om dumme ting."

"Og jeg føler nesten at han var en av familien."

"Du kunne stole på at han mente det han sa."

"Jeg tror ikke han forsto

hvor stor innvirkning han hadde på folk sine liv."

BLOGGEN MATS SKREV FØR HAN GIKK BORT

FIKK NAVNET MUSINGS OF LIFE

DEN BLE PUBLISERT IKKE LENGE FØR HAN GIKK BORT

DEN BLIR LEST OPP AV EN FORTELLER MED EN STEMME SOM LIGNER MATS SIN.

Jeg ble født i 1989, og unnslapp mesteparten av 80-tallet.

Det kom noe fin musikk det tiåret, men moten og stilen var forferdelig.

Skulderputer, merkelige frisyrer og de fryktelige pastellfargene.

Av ukjente årsaker liker noen denne stilen.

Dette var året Berlinmuren falt.

Ikke at jeg husker noe av det.

Men jeg liker tanken, som om muren måtte falle fordi jeg ble født.

Jeg hadde nettopp fått min første ekte elektriske rullestol.

Med fire store hjul var den bygget for all slags terreng.

Ganske imponerende, sant?

Den het "The Exterior", og vi hadde mange eventyr sammen.

Den stolen var så kul at når jeg kjørte den i skolegården,

kom et barn på trehjulssykkel, og spurte med store øyne:

"Vil du bytte?"

"Jeg bytter med glede. Men det kommer en muskelsykdom med på kjøpet."

Da hadde jeg trillet lykkelig inn i solnedgangen på min nye trehjulssykkel.

Jeg dro på sommerleir med andre handikappede barn.

Jeg hatet hele konseptet.

Det jeg mislikte mest, var turen til en fornøyelsespark.

Å paradere inn dit som i et slags freakshow.

Det var som en skrudd handikap-versjon av Prison Break.

Jeg så etter rømningsveier.

Andre folk stirret.

De snakket alltid med store, enkle ord. "Hei! Liker du parken?"

Ja, jeg er ikke døv eller har mentale utfordringer, tusen takk.

Jeg har en nydelig leilighet, og en kjærlig familie nært.

Jeg trenger ikke jobbe.

"Heldiggris", tenker kanskje noen. Jeg har mine grunner for dette.

Nå høres dette ut som en kontaktannonse.

Snart skriver jeg om turer på stranden og at jeg er en god lytter.

Nei da, du kan slappe av.

Vi skal ikke dit.

Jeg har funnet mitt tilfluktssted.

Det er en portal til alle steder du kan drømme om.

Jeg starter opp datamaskinen, musikken pumper, og så forlater jeg denne verden.

Jeg tilbringer mesteparten av tiden min i Azeroth.

Der inne er lenkene mine brutt, og jeg kan være hvem jeg vil.

Jeg er Ibelin Redmoore, beryktet detektiv og adelsmann.

Han kjemper mot onde krefter og får venner og fiender hvor enn han går.

Ibelin er en utvidelse av meg selv, forskjellige deler av meg.

En bra ting med virtuelt øl er at du blir ikke full. Du bare later som du blir det.

Det må høres absurd ut, men det er en morsom utfordring for en rollespiller.

I det virkelige liv må jeg være positiv.

Kjempe mot vanskelighetene med et smil om leppene.

Det var mye jeg hadde gått glipp av.

Venner jeg kunne ha fått hvis jeg var mer sosial.

Men jeg vil nok alltid være litt sjenert.

På vgs. var det fester.

Tiltrekkende jenter. Mopeder.

Så mange ting en 17-årig gutt ønsker seg. Men det var bare drømmer.

Ting utenfor min rekkevidde

Idet jeg skulle hente den søteste jenta på skolen og kjøre et romantisk sted,

ble jeg revet ut av fantasien.

Drømmer er fine sånn.

Du kan alltid dra tilbake.

Godt jeg er sitter i rullestol, ellers ville jeg gitt mamma hjerteinfarkt,

dundrende nedover veien på min egen motorsykkel.

EN VENNS BORTGANG

KJÆRE TRUDE, ROBERT OG MIA. JEG ER EN VENN AV MATS.

"Kjære Robert, Trude og Mia.

Jeg er en venn av Mats. Jeg kjente ham gjennom Ibelin.

Jeg er lederen i Starlight, vennegjengen Ibelin var medlem av i åtte år.

Vi møter hverandre gjennom avatarer, og bak hver av dem er en ekte person.

Og sammen spiller vi rollespill.

Man går inn i en karakter og styrer den gjennom eventyr, prøvelser og lidelser.

Kjernen av rollespill er rett og slett å spille en rolle.

Vi velger hva våre avatarer skal si og gjøre.

Siden Ibelin var veldig privat, visste vi knapt noe om ham i det virkelige liv.

All kommunikasjonen med ham ble gjort gjennom tekst,

og mange av disse tekstene ble loggført og lagret mens vi spilte.

De ble publisert offentlig på våre forum, men er ikke så lette å finne.

Tekstene inneholder spilldialog,

karakterenes dagbøker og forum-diskusjoner.

Totalt 42 000 sider.

Da Mats skrev "Jeg er en følsom mann, jeg følger ofte hjertet mitt",

vet vi at han skrev dette 30. august 2012.

Vi vet nøyaktig hvor og hva som ble sagt av de som var med ham.

Ibelins følelser og handlinger fins også i arkivet."

IBELIN VIRKER OPPRIKTIG, MEN TRIST

IBELIN SER OPP MOT HIMMELEN OG SUKKER

HELLER SUPPE I ET PAR SKÅLER

DETTE ENORME ARKIVET HAR GJORT DET MULIG Å REKONSTRUERE MATS' LIV

I WORLD OF WARCRAFT.

ANIMATØRER HAR GITT SCENENE LIV

VED Å BRUKE MODELLER TATT FRA SPILLET.

BESKRIVELSER AV HANDLINGER ER OGSÅ ANIMERT.

HVER ENESTE SETNING ER SKREVET AV MATS OG VENNENE HANS.