The Mosquito Coast - Second Season

Der, sikkert.

Takk.

Hei.

Allie.

Dere venter oss. Allie.

Bli med ham.

Sigame.

Sigame.

Hei!

Allie.

-Godt å se deg. -Deg også.

Margot.

Du ser godt ut, etter forholdene.

Er du fremdeles sur for at jeg spleiset dere?

Kunne ikke vært mer fornøyd.

-Dette er Charlie og Dina. -Dina.

Hei.

Du ligner faren din.

Charlie.

Gracias, Fermin.

Dere er vel slitne. Skal vi finne huset deres?

Kom. Bli med meg.

Jeg vet det ikke virker sånn, men alle her er som dere.

De har måttet reise fra alt og starte på nytt hos oss.

Vi kjempet mot raseringen av jorden og søker nå tilflukt i Casa Roja.

Men vær klar over at dette ikke er noe hotell eller avslappende spa.

Vi er et arbeidskollektiv.

Dere skal få finne dere til rette før vi gir dere oppgaver.

Vi snakkes i morgen. God natt.

Beklager hvis det ikke er helt som jeg lovet.

Men det er aldri lett å komme til et nytt sted i mørket.

Dere er slitne, møkkete og sultne.

Og disse menneskene stoler ikke på fremmede.

Men snart er vi ikke fremmede lenger.

BASERT PÅ BOKEN AV PAUL THEROUX

TO UKER SENERE

Hola.

God morgen, Silvia. Ikke så mange i dag.

-Flott. -OK.

Charlie?

-Hm? -Ja, Silvia.

-Sí, sí. Smart. -Smart.

Ja. Takk. Jeg går og finner Charlie.

Charlie.

-Bonjour. -Bonjour.

-Hola. -Hola.

Hvordan går det?

Jeg hater den. Jeg vil at den skal dø.

Ikke før du får melket den. Ellers dreper Silvia meg.

-Har du sett broren din? -Nei. Skal jeg finne ham?

Gjerne, når du har tømt geita.

Hei.

Hei.

Er det ikke ganske vilt?

At de har flydd 4 800 km fra USA og Canada bare for å pare seg her.

Ja.

Det er utrolig.

De sover sånn for å varme hverandre.

Hvor lenge har du vært her?

-Har du vært ute i jungelen i hele natt? -Regnskogen.

Vi må uansett gå. Din tur til å lage frokost.

Silvia er sur på deg.

Gracias.

Charlie?

Charlie?

-Du har vært i jungelen hele natten igjen. -En del av den, ja.

Hyggelig at du liker den.

Jeg har elsket den helt siden jeg var liten.

Mye yngre enn deg.

Hvor langt går du?

På turene dine.

Han går ikke langt. Han passer på og sånn.

Bra. For du må ikke gå for langt.

Og ikke la noen se deg.

-Forstår du? -Så klart.

Husk å holde deg på denne siden av det store fjellet i nord

og innsjøen til venstre. Greit?

Det er stor nok tumleplass.

Du er jo ingen alux.

-Hva da? -En alux.

-Hva er det? -Slå det opp. Vi har et bibliotek.

SÅ VIDT JEG FORSTÅR LETER WILLIAM LEE FREMDELES.

NOE Å BEKYMRE SEG FOR?

VANSKELIG Å SI. HAN ER MOTIVERT.

OG FARLIG. VET IKKE OM DET ER VERDT DET.

VI TRENGER DET.

SÅ DET ER EN SJANSE VI MÅ TA.

BRUKER LOGGET UT

Kom nå.

-Hvor har du vært? -Sett på sommerfugler.

-Igjen? -Ja, det var flere i dag.

Ja vel.

Du skal lage frokost. Gå og ta en dusj.

-Jeg må hjelpe pappa med... -Jobben først.

Ta deg en dusj.

Ja vel.

Har du sagt noe?

Nei. Ikke ennå.

I svarte helvete!

-Hei! Språket! -Det er kaldt.

Ta deg sammen. Det er sunt.

Endorfiner.

Gracias.

OK.

Minner dette deg om hjemme?

Når vi lager frokost sammen?

Ikke egentlig.

Jeg lengter hjem iblant. Jeg savner bøkene mine.

Men det er fint. Pappa hadde rett.

Han har jo som oftest det.

-Det skal jeg si at du sa. -Da nekter jeg bare.

Går det bra, pappa?

Hva driver du med? Jeg har ikke sett deg på to dager.

Jeg har bare vært opptatt.

Nå kan jeg slappe av. Jeg hører til her. Jeg sa jo at dette var et bra sted.

Det det er, det det kan bli.

Og hva med dere unger? Dere holder fortet?

Hvis du syns sommerfugl-kikking er å holde fortet.

Jeg trenger hjelp på brygga.

Magdalena kommer inn, så vi må jobbe. Men vi fikk tak i bøkene.

Jeg skjønner ikke hva som er galt med generatoren.

-Hva er problemet? -Den er bare eldgammel.

Sluker drivstoff.

-God morgen. Får jeg sette meg? -Ja.

Gracias.

Dina, jeg hører det går bedre med geita.

Kanskje.

Men jeg føler fremdeles at jeg ikke passer inn.

Det må du ikke. Du er en av oss.

Alle her har hatt samme vanskelige reise.

Silvia, fra kjøkkenet

protesterte mot ødeleggelsen av et brølapeområde.

Et amerikansk selskap ville dyrke avokado der.

Den lokale mafiaen skjøt henne tre ganger.

For avokadoer?

Ja da. Det er store penger å tjene på avokado.

Silvias ektemann ble drept.

Og Anjelica prøvde å hindre et annet multinasjonalt selskap i

å mudre opp sand og stein i Usumacinta-elven.

Og Christina...

Hun mistet fem slektninger

da de forsvarte urbefolkningens land i Sierra Tarahumara.

Så helt konkrete overgrep har ført oss alle hit.

Er oppholdet permanent? Eller må de tilbake og konfrontere demonene sine?

Det kommer an på demonene.

Men det som skaper trygghet her, er samhold og solidaritet.

Samt litt hemmelighold og mye forsiktighet.

Så stol på faren deres. Jeg tror han har kontroll.

Ved å reparere soccer-lys?

-Nemlig. -Fotball.

Og for folk her handler det om liv og død.

Men jeg vet at det er enda viktigere.

Ser dere? Vi er en del av laget.

Gringo.

Jeg spiller ikke fotball.

OK.

Ja.

-Forsvar. -OK.

-Nombre? -Charlie.

Charlie. Adalberto.

-Adal. -Adalber... Adal...

Kall meg Adal.

-Adal? OK. -Adal.

Du har funnet ut hvordan du kopler vannet til motoren.

-Kan du tyde tegningene mine? -Ja, pappa. Jeg vet hvordan det funker.

Vi sløser med kobber. Kan du ikke bare reparere det vi har?

Det sier alle, men Maximón kommer aldri til å blåse liv i det vraket.

Men sola overlever oss alle. Så jeg bygger en motor som går på solenergi.

-Hva er det? -Ingenting.

Ikke?

Noe må det være.

Jeg lurte bare på hvem vi skal snakke med.

Om hva?

Om passet mitt.

Komme oss hit. Få nytt pass.

Det var planen.

Jeg trenger bare litt mer tid, vennen.

Ja, så klart.

Jeg skjønner at det ikke blir i morgen, liksom.

Så hva er planen?

-Planen? -Planen.

Hva er planen? Planen. Alle må ha en plan.

-Hva er planen? -Å reise hjem.

Finne et sted å bo.

-Hva med penger? -Jeg kan få meg en jobb, pappa.

Jeg har jobbet gratis for deg i 15 år.

OK.

Det blir noe av, ikke sant?