Hitler's Last Stand

I desember 1944, i innledningen til Ardenner-offensiven...

...beskytter USAs fallskjermjegere en viktig bro mot tyskerne.

Da den lille styrken blir overkjørt, -

- blir to soldater igjen for å dekke retretten.

De kan beskytte kompaniet...

...men vil kanskje ikke klare å redde seg selv.

Den sjette juni 1944-

- blir allierte styrker endelig landsatt i Normandie-

for å åpne vestfronten.

Men fanatiske nazister kjemper voldsomt for å overleve.

D-dagen var ett slag.

De må fremdeles vinne krigen.

FROSSEN OFFENSIV

Den 20. desember 1944. Ardennene i Belgia.

197 DAGER ETTER D-DAGEN

Amerikanske fallskjermjegere fra 505. regiment nærmer seg ei bro-

- som går over elva Salm. Den vil ikke tåle stridsvogner og biler, -

- men kan gi fiendens soldater en lett vei over elva.

Sprengstoffeksperten sersjant Jerry Weed arbeider fort.

Han setter opp en minefelle med snubletråd og granater.

Det må gjøres akkurat riktig.

Med for slakk tråd trekkes ikke splintene ut når noen går på den.

Og han kan utløse granatene selv hvis den er for stram.

Fallskjermjegerne dekker sersjanten og ser etter bevegelser i skogen.

De søker dekning og venter da fella er satt opp.

I de seks og en halv månedene som har gått siden D-dagen, -

- har de allierte kjempet seg gjennom Vest-Europa-

- og tvunget tyskerne bakover til deres egen grense.

De rykker så fort fram at det blir vrient å få fram forsyninger, -

- og kampene kjører seg fast da det blir kaldere.

De allierte armeene er spredd ut på en bred front mot Tyskland, -

men de er optimistiske.

Tidlig i desember 1944 tror de allierte at de er nær seieren.

Et stort framstøt til blir avgjørende, og det skal komme rett etter vinteren.

Men den 16. desember 1944 setter Hitler i gang en enorm motoffensiv.

Over 200 000 soldater og nesten 1000 stridsvogner går inn i Ardennene.

Hitlers mål med "Vakthold ved Rhinen" er å erobre havnebyen Antwerpen.

På den måten vil han avskjære de allierte fra forsyningshavnene-

- og slå inn en kil mellom USAs og britenes styrker.

Hitler tror, ganske optimistisk, at det vil føre til-

- at den angloamerikanske koalisjonen faller sammen.

Dermed kan han vende seg mot Sovjetunionen og vinne krigen.

Overrasket av villskapen i og omfanget av det tyske angrepet-

- sender allierte befalhavere mengder av forsterkninger inn i området.

Befalhaveren for 82. flybårne divisjon, generalmajor James Gavin, -

må handle raskt.

Han flytter divisjonen drøyt 24 mil allerede den første dagen-

og går i stilling i Ardennene-

- innen 40 timer etter at han har fått nyheten om det tyske angrepet.

505. fallskjerminfanteriregiment står i landsbyen Trois-Ponts.

Landsbyen er oppkalt etter de tre broene og omgitt av to større elver:

Salm og Amblève.

De er iblant grunne nok til å vasse over, -

- men de bratte breddene gjør at kjøretøy ikke kan komme over.

Hvis de holder broene, kan det være mulig å stoppe Hitlers motoffensiv.

Men bare hvis Gavins menn kommer dit først.

En knapp km sør for Trois-Ponts venter fallskjermsoldatene på-

- at tyskerne skal krysse den minelagte broa.

De hører omsider bevegelser fra den andre bredden.

Eksplosjonen lyser opp natta.

Den fiendtlige patruljen fortsetter å angripe, -

- men fallskjermsoldatene klarer å stoppe framrykningen.

Men gangbroer er én ting.

Noen broer er viktigere enn andre. Og det er de som tåler panserkjøretøy.

Det gjør broa ved Trois-Ponts så betydningsfull og viktig.

Den som holder den broa, har nøkkelen til seieren.

Den kraftige trebroa er solid nok for stridsvogner og tungt utstyr.

Forsvaret av broa styres av oberstløytnant Benjamin Vandervoort-

og andre bataljon av 505. regiment.

Oberstløytnant Benjamin Vandervoort har nå fått lang kamperfaring.

Han har vært bak fiendens linjer og erobret viktige mål.

Han er en fargerik personlighet, -

- men også ettertenksom. Den kombinasjonen får man ikke ofte.

Vandervoort setter nå kompaniene sine langs breddene av Salm.

E-kompaniet skal holde det høye terrenget på elvas østre bredde, -

30 meter over Trois-Ponts.

Den eneste tilgangen til skrenten er en bratt vei med en hårnålssving, -

- som kommer opp til flatt terreng på toppen.

E-kompaniet kommer til å være isolert.

De er spydspissen på hele den amerikanske fronten.

Det kan bli vrient å få forsyninger, særlig hvis de bruker mye ammunisjon.

De har vann bak seg hvis de må slå retrett. Det er ingen god følelse.

På toppen av skrenten går kompaniets fungerende befalhaver, -

- løytnant Meddaugh, mellom mennene som har gravd seg ned blant trærne.

Natta er iskald, og de er ikke fullt utstyrt for kulda.

Kort tid før dette hvilte de, -

- og de skulle få litt tid til å få nye forsyninger og erstatningsmannskaper.

Men de ble fort flyttet til fronten på de amerikanske linjene, -

- selv om de ikke har alt de trenger av våpen og varme vinterklær.

Sjefen for andre tropp, løytnant John Walas, -

- melder om miner på veien i øst. Mennene er i forsvarsstilling.

Nå venter de i mørket. De har forbud mot å ha bål, bruke lys eller røyke.

Rundt klokka 03:00 blir stillheten brutt.

Meddaugh og mennene hans hører tyske stemmer i mørket-

- og den dype buldringen av panserkjøretøy.

Før Meddaughs menn får utløst bakholdet, -

- blir angrepet satt i gang av miner på veien.

En eksplosjon stopper en tysk halvbeltevogn.

Den neste blir slått ut av en bazooka.

Mens fiendtlige styrker forter seg å komme ut av de brennende vrakene, -

åpner amerikanske fallskjermjegere ild.

Den 21. desember 1944. Belgia.

Løytnant Meddaugh og soldater fra 505. fallskjerminfanteriregiment-

- skyter etter å ha slått ut to halvbeltevogner-

over landsbyen Trois-Ponts.

De amerikanske fallskjermsoldatene får felt noen av tyskerne, -

mens andre klarer å flykte ut i mørket.

Dette var en rekognoseringsgruppe. De er jo mer sårbare, -

- men de er også et tegn på at flere tyskere er på vei.

De er som de første dråpene i et uvær som kommer inn.

Det skal snart bli alvor.

De angripende tyskerne er med i kampgruppen Kampfgruppe Hansen.

Den er oppkalt etter befalhaveren, SS Obersturmbannführer Max Hansen.

Når man ser et bilde av Max Hansen, så virker han som legemliggjørelsen-

av en arier i den nazistiske ideologien.

Han hadde også fått Ridderkorset og Nærkampspennen i gull.

To utmerkelser som sjelden ble utdelt sammen i krigen.

Med et strålende, militært rulleblad-

- leder Hansen en av de fire kampgruppene i eliteenheten-

- 1. SS-panserdivisjon, eller "Adolf Hitler-divisjonen".

Hansen har rundt 4500 menn og 600 kjøretøy til disposisjon.

Adolf Hitler-divisjonen leder et angrep som går mot Antwerpen, -

- og hvordan det går for Hansen vil avgjøre om hele oppdragets lykkes.

I starten av Hitlers vinteroffensiv hadde Kampfgruppe Peiper-

- prøvd å krysse broa ved Trois-Ponts for å storme mot kysten.

Men kampgruppens sjef, Obersturmbannführer Joachim Peiper, -

- ble kvalm da han så at broene allerede var sprengt.

Peiper må gå tilbake den samme veien på østsiden av elva-

- og så rykke fram mot landsbyen La Gleize.

Kampfgruppe Peiper får lite ammunisjon, mat og drivstoff...

...mens de amerikanske styrkene nærmer seg.

Hansen får ordre om å bryte seg igjennom og forsterke Peiper, -

- så de kan fortsette angrepet mot Antwerpen.

Nå som amerikanske ingeniørtropper har reparert den, -

- er broa ved Trois-Ponts den raskeste veien til Peiper.

Men Hansens første framstøt mot landsbyen ble slått tilbake.

Mennene melder at amerikanerne har gravd ned seg over landsbyen.

Til å begynne med er ikke Hansen veldig urolig over at ett kompani-

- av amerikanske fallskjermjegere forsvarer området.

Han tror de er sjanseløse mot panserkolonnen hans.

På Hansens signal rykker en større styrke fram for å innlede angrepet.

Etter en lang og kald natt ligger E-kompaniet ennå i skyttergropene.

Det er et godt bakholdssted. De får utført det første angrepet.

Spørsmålet er jo om de kan påføre fienden nok skader-

- til å stoppe angrepet eller tvinge dem til å slå retrett.

De holder øye med veien foran seg.

De har ikke vært flere bevegelser siden halvbeltebilene natta før.

De ødelagte kjøretøyene er flyttet så de danner en veisperring.

Da dagen lysner, blir det skyting på veien og i skogen.

Tyske soldater har sneket seg innpå de amerikanske stillingene...

...med trærne som dekning. De åpner nå ild på kort hold.

Løytnant Meddaughs menn slår tilbake.

Men den åpne enga er ideell for et fiendtlig stridsvognangrep.

Verre er det at fallskjermsoldatene har en bratt klippe bak seg.

Uten varsel er E-kompaniet nå nær ved å bli overkjørt.

Den 21. desember 1944. Ardenner-skogen i Belgia.

Amerikanske fallskjermjegere fra 505. fallskjerminfanteriregiment-

forsvarer seg mot elitesoldater fra SS.

Det har gått flere dager av det som ble kalt Ardenner-offensiven.

E-kompaniet forsvarer ei avgjørende bro-

- nazistene må ta for å komme over elva Salm med stridsvogner, -

- så de kan fortsette motoffensiven gjennom Europa.

Løytnant John Walas og mennene hans har forberedt seg-

på et panserangrep på veien.

Men tysk infanteri har sneket seg fram-

- og brukt trærne som dekning fram til de åpner ild.

Walas og mennene hans holder stand i skyttergropene i de harde kampene.

Under krigen pleide amerikanerne å si: "Halve Tysklands hær kommer mot meg."

Fiendens soldater fortsetter å strømme ut av skogen, -

- og Walas' befal løytnant William Meddaugh vet de trenger støtte.

Han melder fra til troppen som har 81-millimeters granatkastere.

Granatkasteren M1 på 81 mm-

- ble utviklet for å gi flyttbar støtte til infanteristyrker.

Den har en vekt på drøyt 62 kilo og består av løpet, -

en tobeint støtte og en fotplate.

Den kan skyte opptil 35 granater i minuttet med rekkevidde på 3008 m.

Granatkasterens store fordel er variasjonen i høydejusteringen.

Mellom 40 og 90 grader. Fra rett opp til rett ned.

Det er en enorm fordel da de skal støtte amerikanerne oppe på skrenten.

Løytnant John Cooper plasserer seg på en nøkkelstilling nær kampen.

Det er hans jobb å lede ilden fra granatkasteren mot tyskerne.

En dyktig ildleder er et av de beste våpnene i kamp mellom små enheter.

Hvis man har en som Cooper, som er trent, erfaren-

- og har gode sambandslinjer, kan han sende inn fordømt mye ødeleggelse.

Han er den første jeg vil ønske å slå ut hvis jeg er tyskerne.

Besetningen slipper nedi granater da de har siktet seg inn.

Den svært treffsikre granatkasteren sinker det tyske angrepet...

...foreløpig

Obersturmbannführer Max Hansen ser infanteriet sitt vakle.

Hansen er nok frustrert. Han trodde at denne lett bevæpnede fienden-

- med dårlig støtte ville være lett å overmanne.

Hansen gir pansergrenaderene ordre om å omgruppere for angrep.

Kjøretøyer, soldater og selvdrevet artilleri er klart.

Det er sånn man pleier å kjempe med infanteri og panserkjøretøy.

Infanteriet undertrykker og bekjemper fiendtlig motstand i nærkamp, -

- mens panserkjøretøyene er der for å utnytte gjennombruddet.

Amerikanerne tar dekning i de gjenværende skyttergropene-

og bak trær mot det voldsomme angrepet.

Hver gang de blir truffet, overøser trærne dem med tresplinter.

Hansens panserkolonne gjør jobben sin.