Real Women Have Curves

Noe har skjedd med mamma.

-Hva da? -Snakk med henne.

-Jeg gjør det alltid. Gå du. -Hun vil snakke med deg.

-Ana er her, mamma. -Buenos dias.

-Si noe. -Mamma. Det er Ana.

Kom nærmere.

Jeg er kjempesyk. Du må lage frokost til mennene.

Frokost? Kan ikke Estela gjøre det?

Estela må jobbe i fabrikken.

Jeg våknet midt på natten og var gjennomvåt.

Som om jeg hadde tatt fyr.

-Hva er i veien? Er det bena? -Ja.

-Og ryggen? -Ja...

Og hodet? Hvordan går det med hørselen?

I dag er siste dagen på high school. Jeg vil ikke gå glipp av det.

-Utakknemlige jente. -Er smerten borte?

Jeg lider gjennom den, som da jeg fødte deg.

Jeg tar meg av familien. Ja, jeg lider!

-Jeg ba ikke om å bli født. -Nå holder det.

Hva er det med søsteren din, Estela? Kom og hjelp meg opp.

-Syv år på MIT. -Fire år på Stanford.

Fire år på lærerhøyskolen.

Jeg skal også fortsette å studere. Jeg skal reise i Europa og...

Vent litt, Ana.

-Hva skjedde med søknadene? -Jeg skal ikke på college.

Å? Du er en smart kvinne. Du har noe å bidra med til verden.

-Familien min har ikke råd. -Det fins stipender og bidrag.

Jeg beklager, men du burde nok bruke tid på å hjelpe noen andre.

Jeg må dra nå, men du var best av alle. Takk.

Jeg har lengtet etter denne dagen. Her er uniformen.

Bare gi meg lønnsslippen min. Ekling.

Jeg holdt den varm for deg til du kom.

Du kan alltids kysse meg i ræva for å få jobben tilbake.

-Kom, Anita. -Hva er det?

Ikke spør hvorfor, bare kom. Jeg skal vise deg en ting.

-Skynd deg. -Jeg kommer.

Gratulerer!

Gratulerer, Anita!

-Takk. -Stor takk, Ana.

I mange år fremover. Se, for en stor kake.

Kake? Herregud, ser du ikke at hun er større enn kaken.

-Hvorfor sa du opp jobben? -Hvordan vet du det?

-Jeg bare vet det. -Ok, jeg sluttet.

-Jeg kom ikke overens med sjefen. -Du må skaffe deg ny jobb, Ana.

Jeg vet det, pappa. Men jeg måtte gjøre det.

-I morgen blir du med til fabrikken. -Aldri i livet!

Vi ligger langt etter i arbeidet. Det gjør vi.

-Hvem vil ellers hjelpe søsteren din? -Jeg vet ikke, og jeg blåser i det.

-Hvorfor sier du sånt? -Det er jo sant.

-Estela syr kjoler hele natten. -Jeg har ikke råd til mer hjelp.

Da var det avklart. Hvis Estela ikke kan betale, hjelper det oss ikke.

-Hun betaler. -Ok. Hun kan stryke.

Da er det avklart. Hvem vil ha kake?

Jeg. Et stort stykke, takk.

-Hva gjør du her, mr Guzman? -Er dine foreldre her?

Hvem er det, Ana?

Buenas tardes, señor. Jeg er Anas engelsklærer.

-Jeg snakker engelsk. -Beklager.

Ana er en flink elev. Jeg vil gjerne at hun går på college.

Mr Guzman, det er klart vi vil at Ana skal få en utdannelse.

Vi har allerede diskutert det. Men hun må jobbe nå.

-Hun kan gå på college senere. -Ana er en veldig spesiell ung dame.

Hun kom inn på Beverly Hills High, og hun kan få stipender til college.

Jeg beklager, mr Guzman, men i morgen blir hun med til fabrikken.

Kan jeg be dere i det minste å tenke på college, mr Garcia?

Jeg skal tenke på det og snakke med min kone.

Kom, Anita.

Hva var det jeg sa?

Hun hjelper ikke til hjemme, rydder ikke rommet eller vasker klærne.

Hun lager ikke mat. Hun er bare til bekymring.

Carmencita. Ana gir deg ingen bekymringer.

Hør på meg. Læreren hennes er veldig fornøyd med henne.

Hvis vi anstrenger oss,-

-kan vi hjelpe henne å komme inn på college og få en utdannelse.

Jeg kan utdanne henne.

Jeg kan lære henne å sy, oppdra barn og ta seg av mannen sin.

-Sånt lærer man ikke på college. -Hun kan gifte seg senere.

Hører du ikke på meg, Raul? Det handler om prinsipper.

Det er ikke rettferdig. Jeg har jobbet siden jeg var 13.

Ana er 18 år gammel.

Nå er det hennes tur til å jobbe.

-Livet mitt er over. -Du er like dramatisk som mamma.

Unnskyld, men jeg er absolutt ikke som mamma.

Ja, ja.

Fortsett å drømme. Du får aldri plass i den. Den er størrelse 33.

-Hvorfor må du gjøre sånn? -Det er for ditt eget beste.

Bare se, enorme! De må veie ti kilo hver.

-Hva går det av deg? -Ikke vær så dramatisk.

-God morgen, Carmen. -God morgen, Normita og Panchita.

-Hvordan går det, Carmen? -Bare bra, takk.

Du må være forelsket. Du er så fin at jeg knapt kjenner deg igjen.

-Jeg fikk kjolen av forloveden min. -Så fin den er.

Sånn var det med min mann, men så sluttet han kjøpe klær.

-Kanskje det var din egen feil? -Hvordan kan det være det?

Bare se på deg. Kanskje stoffet ble for dyrt.

Du er bare sjalu. Bestemor sa: "Litt kjøtt på bena er bare bra."

-Du skal ikke få meg til å gråte. -Gråt du, så går jeg til bakeriet.

-Er du ny her? -Det er datteren min, Ana.

-Skal du jobbe heltid? -Nei.

Jeg hjelper søsteren min til jeg finner noe bedre.

Jeg også. Jeg jobber bare her til jeg har vunnet i lotto.

Min datter Ana. Hun som jeg alltid beklager meg om.

-Dette er Carmens datter. -Flott at du endelig kom hit.

-Hvor ble det av deg? -Jeg møtte leverandører.

Dette er Carlota. Hun syr folder. Hun er proff.

Velkommen. Jeg håper du vil trives her.

Dette er Pancha ved sin maskin. Ikke rør noen av tingene hennes.

-Skulle tro det var barna hennes. -Sladrehank. Det er ikke sant.

Dette er også en overlock-maskin. Norma er veldig rask.

Jeg er Carlotas datter, og der er mine søstre Lupita og Angelica.

Dette er Rosali, sytepaven. Og her er mammas stasjon.

Dette er din saks. Ikke mist den. Alt blir borte her.

-Jeg skal vise hva du skal gjøre. -Følg med, Ana.

-Jobber du, mamma? -Ja, min general.

Vi utfører bare kvalitetsjobber her.

-Det er varmt. Kan vi få en vifte? -Vi har en vifte.

Den blåser støv på kjolene.

Bruk alltid dampfunksjonen. Og ikke svi klærne.

Det er lett. Hold øye med vannivået og si fra når det er lavt.

Da kan du gå ut og kjøpe flere. Heng kjolen her etterpå.

Sett en plastpose over og heng den opp på stangen.

Vi kan bli ferdig i dag. 100 kjoler i størrelse medium.

-Hørte du, Carlota? Nesten 100. -For en vakker kjole.

Vi leverer dem og begynner så med small.

-Hvor mye får vi betalt? -18 dollar per stykk.

-Hva koster de i butikken? -600 dollar på Bloomingdale's.

Vi lager dem for 18, og de selger dem for 600? Er det riktig?

Bare jobb, du.

-Hun klarer nok ikke noe. -Spesielt ikke med moren sin her.

Hun er så rar.

-Jeg har sladder fra markedet. -Carmen har sladder.

-Jeg elsker sladder. -Dere burde jobbe!

El Dorado Ortiz er hemmelig forelsket i Rosali.

Så fælt.

Den gamle grisen. Han ser ut som en rynkete mango.

El Dorado Ortiz er forelsket i Rosali.

Han syns du er for tynn, men han feter deg gjerne opp.

-Men ikke like feit som Ana. -Vi må jobbe, mamma.

Ja, min general!

-Du brente den! -Kan du ikke gjøre noe riktig?

Hvor har du tenkt deg? Kom her, din feite gris.

Ikke tving meg til å... Ana!

Ana! Ana. Ana.

Du! Du der! Hva er det som foregår?

-Det er moren min. -Er dette datteren din?

Ja, denne smørklumpen... er datteren min.

Slå dere løs, damer.

Hvor har du tenkt deg?

Jeg orker ikke lenger. Jeg er for gammel til dette.

Jeg vet ikke hvorfor jeg jobber. Jeg har artritt i hendene.

-Jeg blir blind av all syingen. -Jeg vet det, mamma. Alle vet det.

Ikke rør meg! Bare stikk om du vil. Stikk!

Hva er det? Skammer du deg over meg?

Du skammer deg over å jobbe med oss.

Så mye arbeid, så mange oppofrelser.

Til hvilken nytte? For oss alle.

Du tror at jeg er en hund som bare duger til å jobbe.

Kom, mamma. Vi går tilbake.

Gud min skaper.

Hold fast i meg, så går vi tilbake.

Du må hjelpe meg.

Kom, kom. Oppfør dere ordentlig.

Så søte dere er! Se på dere selv i speilet.

-God morgen. -God morgen. Har du sovet godt?

Ja, og du?

Hva tror du med artritten min?

Jeg ser at du har en ny San Antonio.

Den er for Ana.

Og hvor mange år har den der hengt her?

Den?

11 år. Jeg hengte den opp på Estelas 18-årsdag.

Jeg tar den ned.

Nei, nei! La den henge. Estela kan fortsatt bli gift.

Det er for sent for Estela. Nå må jeg konsentrere meg om Ana.

De er nydelige. Akkurat som jeg vil ha dem.

-Du er en skatt. -Bestefar...

Nær byen vår i fjellene var det en grotte full av gull.

Men, pappa. Det er bare historier.

Og mennene som så grotten og gullet?

-Det fins ikke noe gull. -Fortell om skatten, bestefar.

Ja visst. For mange år siden under revolusjonen-

-gjemte folket gullet sitt i grotter i fjellene.

Etter revolusjonen gikk det rykter om at det fantes en grotte med gull.

Ryktet gikk i byen.

Inne i grotten sto det skrevet på veggen:

"Gullet kan bare gis til en mann med rent hjerte."

Jeg ville alltid finne det gullet.

Bestefar, jeg er sikker på at du kommer til å finne det.

Jeg har allerede funnet det. Du er mitt gull.

Nå vil jeg at du finner ditt.

-Hei, Jimmy! -Hei, Ana.

Jeg gjorde det, mr Guzman. Jeg fylte ut søknadene.

-Bra jobbet. Er det sant? -Jeg lyver bare om vekten min.

-Hvor er din personlige kommentar? -Trodde ikke det trengtes.

Har du ikke skrevet noe? Det må du. Ana.

Jeg kjenner dekanen på Columbia.

Skriv et essay, så kan du kanskje begynne til høsten.

-Men du må skrive et essay. -Om hva?

-Om noe du kan. Deg selv. -Meg selv?

Du greier det. Jeg beholder dem til essayet er ferdig.