Revenge of the Bridesmaids

Snu deg.

WALD, P

Se på meg, da.

Og jeg trodde at årbokbildet mitt sugde.

SCANLON, A

Og dette er meg. Kom igjen, denne kjolen ser ikke bra ut på noen.

Snu deg.

"Snu meg"? Og hva hvis jeg ikke vil snu meg?

Hvem skal snu meg? Du?

Hvorfor snur du ikke denne heller?

Det er noe du bør vite om meg...

Jeg har et lite problem med autoriteter.

Snu deg.

I andre klasse sa jeg til vår musikklærer, frøken Florentine,

at hvis hun ville få oss å synge som fugler,

så burde hun få seg noen forbanna fugler .

Jeg lo så hardt at jeg tisset i buksa.

Vi måtte sitte med ansiktet mot hjørnet i friminuttene.

- Vi har vært venner siden den gang. - Vi har vært venner siden den gang.

Og dette er Rachel.

- Snu deg. -Søte Rachel.

Den eneste som var snill i gjengen vår.

PHIPPS, R

Jeg har så dårlig samvittighet for at vi dro henne inn i dette.

Men vi gjorde alt dette for henne. Virkelig.

Dette var egentlig vår opprinnelige idé.

Det er kanskje best at jeg forklarer.

Vi er brudepiker.

Ikke de gode som elsker bruden som sin søster,

og som ønsker å gjøre bryllupet til hennes beste dag noensinne. Nei.

Vi er mer av typen "hevnens engler som kommer

for å gi deg det du fortjener."

Du har kommet inn midt i hendelsesforløpet.

Så jeg bør begynne fra starten. For 20 år siden.

Så du kan møte det fjerde medlemmet av vårt lille søsterskap.

Det var her hun bodde. Og bor fortsatt.

Det er et fantastisk hus, Og det har sitt eget navn: Bellefontaine.

Caitlyn McNabb bor her med sin mor og en og annen stefar.

Og tjenere, selvfølgelig.

Du trenger tjenere når huset ditt har eget postnummer.

Og forresten, "Bellefontaine" betyr

"mitt hus er så mye penere enn ditt hus noensinne vil være" på fransk.

Det er bra at Caitlyn var enebarn.

Hun var ikke så flink til å dele ting.

Hun var mye flinkere til å ta dem.

Men vi brydde oss ikke.

Vi var bare små jenter, blendet av Bellefontaines magi.

Kunne du holde det mot oss?

Det var teselskaper på plenen med hjemmelagde kjeks .

Og hemmelig trapp.

Du kunne komme dit gjennom dette enorme garderobeskapet.

Og den gikk hele veien til bakgården.

Kysten er klar. Kom igjen!

- Kom igjen, skynd deg! -Vi følte oss heldige som fikk være der.

Og da vi ikke gjorde det, pleide Caitlyn å minne oss på hvor heldige vi var.

Kom hit! Åtte, ni, ti. Klare eller ikke, her kommer jeg!

Og da pleide vi å leke vår egen lille versjon av gjemsel.

Rachel! Abigail! Parker!

Og vi kalte det "Jeg vet et sted hvor Caitlyn ikke kan finne oss."

Det var et fint sted, under et kirsebærtre.

Men da fikk Rachel dårlig samvittighet og vi gikk tilbake...

Det var en gang en vakker prinsesse som bodde...

...og lyttet til Caitlyn, snakket om Caitlyn...

...og diktet opp historier om Caitlyn.

...og giftet seg, og så levde de lykkelig alle sine dager.

Hennes hus, hennes regler, hennes ego.

Joho! Her kommer jeg!

Vent. Hva er det?

- Jeg er brudgommen. - Nei, dere er brudepiker.

- Det må være en brudgom. - Det er mitt bryllup. Mamma!

- Så fin kjole du har! - Jada, selvfølgelig.

Mor!

Der er hun, som de fleste normale niåringer, iført en brudekjole.

Akkurat nå leker vi hennes favorittlek: bryllup.

Og vi taper.

Hva skjer?

Hva har disse jentene gjort mot deg?

De hører ikke etter.

Det er et bryllup, Caitlyn, det må være en brudgom også.

Du tenker altfor mye.

- Må det ikke? - Teknisk sett, jo, kjære.

Men han er ikke så viktig. La oss bruke denne stolen.

Takk, Abigail.

Sånn. Er han ikke kjekk?

Og fra en velstående familie, så vidt jeg kan se.

- For en vakker brud! - Takk, mor.

Kom igjen, la oss begynne.

Dette var vårt liv med Caitlyn...

...som ikke var veldig annerledes på skolen.

Hun var superstjerne, og vi spilte sideroller.

Hvorfor? Det er en liten by. Du tar hva du kan få.

Og i Lambert, Louisiana, fikk vi Miss Caitlyn McNabb.

Etter universitetet, flyttet familien min vestover,

og Parker og jeg flyttet til New York.

Jeg fikk utgitt en bok.

"A Star Fell in the Morning", av Abigail Scanlon.

Den solgte bra, til debutroman å være.

Den andre boka kommer seg, sakte, veldig sakte.

Imens prøvde Parker seg som skuespillerinne.

INNLØSNING AV LOIS

Hun spilte mye utenfor Broadway. Vel, alle var utenfor Broadway.

STENGT

Hun var flink, synes jeg.

Og vi holdt alltid kontakt med Rachel, som aldri forlot Lambert.

Hun var sammen med en fyr, Tony, og hun var gal etter ham.

Og det syntes å være nok for henne. Ut fra det jeg visste.

Jeg drar ikke så ofte hjem. Parker drar dit veldig ofte.

Hun er faktisk glad i foreldrene sine.

Og slik endte vi opp i Lambert i forrige uke.

Foreldrene feiret 30-års bryllupsdag, og hun dro meg med.

Parkers pappa tok hennes mor med på et cruise hun alltid hadde ønsket seg.

Men først var den obligatoriske festen hvor alle levende slektninger

kan spørre oss hvorfor vi ikke er gift eller berømte ennå.

Og Parker spiller skuespill i New York hele tiden, ikke sant, kjære?

Ja, jeg prøvespiller hele tiden.

Det er derfor jeg ikke drar tilbake så ofte.

Av og til ringer de meg tilbake. Da får du en ny sjanse liksom.

Hun spiller i skuespill hele tida, og hun er fantastisk.

- Hun arvet dette fra meg. - Du må lyve for dem.

- Fortell dem det vil høre. - Og hva med deg, Abby?

Kommer din nye bok ut snart?

Ja, den gjør det. Den vil bli en stor suksess.

Men hun får ikke bryte taushetplikten.

Jeg skal bare gå og sjekke telefonsvareren.

- Er det en audition? - Kanskje.

- Lykke til! - Knus dem!

Flott å være hjemme, ikke sant?

Omgitt av kjente ansikter som aldri vil forstå deg.

- Luft, jeg trenger luft. - Vi er ute.

Luft uten slektninger.

Er det Parker Wald jeg ser?

Og Abigail? Nei. Abigail Scanlon.

Herregud, det er Caitlyn. Løp for livet.

Jeg kan ikke, jeg har høye hæler på meg.

Herregud, kom hit!

Det var lenge siden sist.

Mor! Du husker Parker og Abigail.

Ja.

- Hei, Rach! - Rachel! Hei!

Har du byttet e-postadresse?

- Jeg har prøvd å få tak i deg. - Jeg beklager. Jeg bare...

Å, herregud, dere aner ikke hvorfor jeg er her.

Dette er mine brudepiker.

Jada. Jeg blir gift!

Med en mann eller en stol?

Å, du og dine morsomheter.

Bryllupet er om ti dager.

Og jeg ønsket å invitere dere alle,

men mor sa at hun ikke kunne finne adressene deres.

Du kunne nok bare ha ringt til foreldrene til Parker...

som har bodd i samme hus i 30 år?

Jeg tror de kunne gitt deg beskjed.

Sånn, ja.

Ja vel, selvfølgelig! Mor.

Herregud, du har rett.

Neste gang, ikke sant?

La meg introdusere dere for alle.

Dere kjenne jo Rachel. Og dette er mine andre fantastiske brudepiker:

Bitsy, Ashlie og Ashley.

Dere hører ikke dobbelt. Begge to heter nemlig Ashley.

Navnet mitt skrives med "ie" og hennes med "ey."

- Noen folk blir forvirret. - Men ikke oss. Ikke sant, Ash?

Nettopp, Ash.

Herregud.

Sjekk ut ringen. Bilde!

Så, Rachel, du er en brudepike.

Skulle ønske jeg kunne komme i bryllupet. Jeg kunne hilse på Tony.

- Han skal vel være der? - Smiiil.

- Ja... - Oi, er det ham?

Jeg kjenner ham fra fra fotoalbumet ditt. Kjekkas!

Her kommer vår vakre brugdom.

Å, Tony, bamsen min! Vi har ventet på deg!

Ok. Brudepiker, brudesvenner, la oss gå og spise lunsj.

Hold opp. Noen her ønsker å se på kampen som startet kl. 1500.

Unnskyld meg et øyeblikk.

- Ok, alle sammen. La oss gå. - OK.

- Gregory, kjære... - Så hyggelig å møte dere igjen!

Lukk munnene.

Er Rachel en gammel venn av dere?

Og jeg antar at dere ikke har vært i kontakt med henne på en stund?

Så, ja, dette er Tony som Rachel var sammen med.

Selv om vi offisielt ikke kan erkjenne at dette har skjedd.

Heller ikke jeg erkjenner dette.

Du er Henry Kent. Du hadde store ører og tøsete søster.

Jeg vokste inn i ørene.

Og jeg skal hilse Carol fra deg.

Takk.

- Jeg husker deg ikke. - Virkelig?

Vi hadde biologi sammen, jeg inviterte deg på skoleball.

- Hva? - Nei, jeg bare tuller.

Jeg var to år eldre og pleide å snuble i ørene mine.

- Bor du fremedeles i Lambert? - Ja, jeg bor fremdeles i Lambert.

Jeg beklager, jeg mente det ikke sånn.

- Jo, det gjorde du. - Ja, det gjorde du. La oss finne Rach.

- OK. - Vi ses.

Ha det.

- Han er søt! - Ja da.

Du kan ta det. Dere to må komme i bryllupet.

Skulle så gjerne, men jeg må på en viktig audition.

Og jeg må krølle håret igjen.