Origin

Denne filmen er basert på boken Caste: The Origins of Our Discontents,

og er en dramatisering av forfatterens liv og tekster.

- Jeg vet at du vil si det. - Jeg skal ikke si det.

- Men du vil si det. - Ja.

Så gjør det.

- Jeg sa det. - Du sier alltid det.

Ja, for jeg sa jo det!

Du hadde rett denne gangen.

Denne gangen? Jeg har alltid rett.

Ok, ro deg ned.

- Så kjøp godteri og ring meg tilbake. - Ok.

Hei.

3,50.

- Jeg vet ikke. Jo, jeg liker frokost. - Ok. Grøt og bær og sånt. Jeg skjønner.

Hva spiser du med bær? Pannekaker?

Ja, blåbærpannekaker er topp!

- Vi skal gjøre vår egen greie. - Ja, det kommer til å bli bra.

- Jeg tror en bil følger etter meg. - Hva? Seriøst?

- Den kjører rundt her. - Gå en annen vei, da.

- Ring meg når du kommer hjem. - Ok.

Mamma?

Mamma?

God ettermiddag.

- God ettermiddag. Sover du fortsatt? - Noe sånt.

Noe sånt.

Hei, Tornerose.

- Hei. - Hei.

Vil du sette deg? Kom igjen.

En gang til. Sånn, ja.

Hvordan føles det?

- Sånn. - Er søtnosen med?

- Han tar ut søpla. - Akkurat, den hentes i dag.

Alt på rett sted.

Det er klart at du kan gjøre det, men jeg gjør det for deg.

Ikke ta fra meg jobben min. Den er alt jeg har igjen i denne verden.

Er du klar?

Kom igjen.

Pent og rolig. Kom igjen.

Jeg har deg.

- Hvor mange leiligheter har dere? - Vi har 200 enheter.

- 200? Med alt..? - Fullt utstyrt kjøkken.

- Alle ser hyggelige ut. - Ja. Det er en fin gruppe.

Mr Mayhew, mannen min var med i Tuskegee Airmen.

Han kjempet for USA under andre verdenskrig.

Og her har dere et treningsstudio.

Kjempefint, og åpent døgnet rundt.

Takk.

Takk.

Hei...

- Det er i det minste lyst. - Ja.

Se på den skyen der.

Jeg ser et basseng og gutter som hopper uti.

- Hvor da? - Der. Se!

- Der er armene. - Ja, nå ser jeg det.

Det er et lilleputtlag som nettopp har vunnet,

og nå feirer de og har det gøy.

- Se, som de plasker! - Mamma...

Et lilleputtlag som plasker...

Det er sant.

Du og den fantasien din.

Kommer du til å få det bra her?

Ja, jeg kommer til å få det bra.

- Jeg kommer til å få det bra. - Ok.

Om noen kommer til å klare seg, så er det moren din.

Hva er det hun pleier å si? "Mannen min var i Tuskegee Airmen."

Det er jo fint å ha foreldrene boende hjemme,

men man må også tenke på at hun skal prøve å klare seg selv.

- Hvor fant du dem? - Ved siden av lampen, under et skjerf.

- Bruk kroken i stedet. - Er det Mr. Brett?

- Ms. Marion! Hvordan går det med Teddy? - Han går meg på nervene som vanlig.

- Er alt i orden nå? - Ja.

Ikke kom for sent til flyet.

Jeg elsker deg. Vær forsiktig.

Har du billetten din?

- Jeg visste at du hadde den. Ha det! - Jaså? Ha det, kjære.

Verftsarbeidere ved Blohm & Voss

samles for å innvie selskapets nye 90 meter lange skip.

Heil!

Nazistene gjorde heil-hilsenen obligatorisk for tyske borgere.

Men hvis man ser nærmere, ser man en person som trosset dette.

Man tror at navnet hans var August Landmesser.

Han hadde blitt med i nazipartiet to år tidligere.

Men i løpet av den tiden hadde August forelsket seg i en kvinne

som skilte seg fra alle han tidligere hadde møtt.

Som skilte seg fra alle han fikk møte.

Irma Eckler, en jødisk kvinne.

- Dette var uventet. Du er tidlig. - Det var en overraskelse.

Det var en veldig fin overraskelse!

Han var en del av den styrende klassen,

men han så i Irma det hans likemenn valgte å ikke se.

Hennes menneskelighet, hennes skjønnhet og hennes kjærlighet.

Denne dagen krysset han armene

i stedet for å hylle regimet som forbød denne kjærligheten.

Denne dagen viste han mot.

Han kan ikke ha vært den eneste som følte at noe tragisk var i ferd med å skje.

Så hvorfor var han den eneste av disse mennene som protesterte?

Kanskje vi kan tenke oss hva det ville bety å gjøre det i dag?

Det lar jeg være mitt siste ord.

Takk.

Pulitzerprisvinner Isabel Wilkerson

- Lykke til. Ha det. - Takk, Isabel.

Jeg tar av den.

- Takk. - Takk.

- Vann? - Nei takk.

Takk.

- Isabel. Hei! - Amari.

- Skal du også tale? - En av mine reportere skal det.

Jeg kommer straks.

Du var kjempeflink. Bra jobbet.

- Jeg er bedre til å skrive enn å tale. - Du er en bedre skribent enn de fleste.

Jeg ville kontakte deg om noe. Jeg tar dette møtet som et tegn.

- Dette med Trayvon Martin... - Jeg vet det.

- Har du hørt opptakene? - Nei. Hvilke da?

Ikke fra drapet?

Samtaler til politiet. Morderen ringte dit før drapet.

Og folk som hørte ham rope ringte politiet.

- Har de blitt offentliggjort? - Nei, de skal slippes i rolig tempo.

Men vi har dem. Vil du lytte til dem, og kanskje skrive noe for oss?

- Amari, du har mange skribenter. - De har ikke vunnet Pulitzerprisen.

- Jo, noen av dem har det. - Men de skriver ikke like godt som deg.

- Du vet hva jeg driver med. - Og hva du har gjort.

- Du skrev noen fantastiske artikler. - Jeg skriver bøker nå.

Boken du skrev tok altfor lang tid å skrive.

Det var et mesterverk, men det tok for lang tid. Forfattere skal skrive.

Så skriv.

Jeg tar ikke lenger på meg oppdrag.

Jeg vil være i fortellingen. Midt i fortellingen.

Og det tar tid.

Ok.

Men du skal få høre opptakene. Jeg sender dem til deg.

- Ok. - Ok. Ikke noe press.

Et dødelig møte

Trayvon Martins telefon til politiet

Sanford-politiet. Samtalen spilles inn. Du snakker med Sean.

Det har vært noen innbrudd i nabolaget, og det er en mistenkelig fyr her.

Han virker tvilsom. Kanskje høy på stoff.

Går han bare rundt der?

- Det regner, og han går bare rundt her. - Ok.

Og han er svart.

Nå stirrer han på meg.

Så du klærne hans?

Ja, en mørk hettegenser, jeans eller joggebukser, og hvite sko.

- Faen, nå løper han av gårde. - I hvilken retning?

Mot den andre inngangen til kvartalet.

Sånne jævler klarer alltid å slippe unna.

- Følger du etter ham? - Ja.

- Det trenger du ikke gjøre. - Ok.

- Ok, hva heter du? - George. Han løp sin vei.

- Og hva heter du til etternavn? - Zimmerman.

- Dette er politiet. Hva har skjedd? - Jeg er usikker. Noen skriker utenfor.

- Hva er adressen? - 1211 Twin Trees Lane.

- Er det en mann eller kvinne? - Det høres ut som en mann.

- Og du vet ikke hvorfor? - Nei. Jeg tror han roper "hjelp".

- Så du tror at han roper om hjelp? - Ja.

Jeg ser ham ikke, og jeg vil ikke gå ut.

Det var et pistolskudd.

- Sa du pistolskudd? - Ja.

- Hvor mange? - Ett.

- Er han utenfor 1211 Twin Trees Lane? - Ja, på baksiden.

- Brett. - Hei, Isabel.

- Hei! - Hei!

- Du er nydelig! - Hei. Hvordan går det?

- Godt å se deg. - Deg også.

- Han ser bra ut i smoking. - Ja.

- Han kan høre deg. - Ja, men han er glad for å høre det.

Amari Selvan har spurt meg to ganger om du kommer.

- Han vil ha noe til avisen. - Han sa det.

Er du interessert? Vi kan reklamere for lydboken.

Har du lyttet til dem?

Ja.

Det er mye å ta inn over seg.

Det er mye å skrive om, men det er mange ubesvarte spørsmål.

- Still dem i artikkelen, da. - Jeg skriver ikke spørsmål, bare svar.

Hva slags spørsmål?

Hvorfor jager en latinamerikaner en svart gutt for å beskytte et hvitt område?

- Hva er det? - Rasisme, som du skal skrive om.

Alt kalles jo rasisme for tiden. Hva betyr det?

- Når ble det sånn? - Hei, Brett.

- Mener du at han ikke er rasist? - Nei, det mener jeg ikke.

Jeg mener at alt kalles rasisme.

- Dette føles som en felle. - Jeg har gått i den før.

- Ok: Eie av bolig. - Ok.

Forbund innskrevne i tomteskjøter som forbød svarte å testamentere.

Eiendom kunne ikke arves.

I 500 år fikk ikke våre barn arve det vi hadde tjent.

Å ikke kunne gi det en har jobbet for til sin egen familie,

er det samme type rasisme som forårsaket Trayvons død?

Strukturell rasisme. Ja, det er samme type.

Er du sikker? Er du sikker?

Hva betyr det? Når politiet dreper svarte, kaller vi det rasisme.

Er det det samme?

Nei, fotfølging i butikken og lynsjing burde ikke hete det samme.

Rasisme som et språk som skal forklare alt...

...er utilstrekkelig. Det er alt.

Dette er bra. Jeg vil ha en artikkel som stiller spørsmål ved Martin-saken.

Ram den inn med disse spørsmålene. Dette er du best til.

Du gjør vanskelige spørsmål forståelige. Hva betyr det?

Spørsmålene er artikkelens utgangspunkt. Vi gjør det stort, til søndagsutgaven.

- Du er fæl! - Du havner kanskje på forsiden.

Det er mye å skrive om, men jeg har en pause.