Inheritance

Du er flink til å danse.

Jeg er gravid, vet du.

Ha det fint, antar jeg.

Er du sikker på at du ikke vil si noe?

Jeg ville bannet for mye.

Hun ville ikke brydd seg.

- Nei. - Kom igjen.

Jeg kan ikke tro det jeg ser.

Maya og jeg setter pris på at dere tar dere tid

til å hjelpe oss å ta farvel med moren vår, Laura Welch.

Hun levde livet som pleier og tok seg av andre som om de var hennes egne barn.

Som den buddhisten hun var pleide hun å si:

"Glede reduseres aldri om den deles."

Flere av oss burde følge hennes edle eksempel.

Men som flere av dere vet, kom min søster Maya nærmest.

Hun tilbrakte de siste ni månedene med å ta seg av henne.

Hun har vært en velsignelse dette året, og jeg vil takke henne.

- Ja. Dette suger. - Hun ville hatet det.

Hei, jenter.

- Doug, hvordan går det? - Hyggelig å møte deg, Mr. Welch.

- Dette må være Cleo. Hei, Cleo. - La meg ta henne.

- Hvor fløy du fra? - London.

Skulle ønske jeg kom før. Jeg skulle ha vært her for dere.

- Du har ikke vært her for oss på lenge. - Jeg skulle ønske jeg kunne endre det.

Men nå vil jeg bare prøve å gjøre det godt igjen. Vær så snill.

Maya. Hei!

- Hva skal du gjøre nå? - Jeg skal hjem.

Jeg snakker om jobb.

Du vil kanskje ikke diskutere det, men jeg har noe hvis du er interessert.

- Jeg kan ingenting om eiendomsmegling. - Man trenger bare å ta frem sjarmen.

Og jeg vet at du har sjarmen din under det harde skallet ditt.

Utenlandske kjøpere, mest fra Egypt og India. Unge.

Når de ser på eiendommen, vil de at noen viser dem rundt i et par dager.

- Som eskorte. - Som en eiendomsmegler.

En kul person de kan kjenne seg igjen i.

Ung, full av liv og morsom.

Jeg er i det minste en av dem.

Tusen dollar dagen, minst tre uker. Så får vi se.

- Hva er haken? - Det er ingen hake.

Men du må møte dem i Kairo og så ta dem med hit.

Vi har ikke møttes på flere år. Jeg kjenner deg ikke.

Kom igjen, Maya. Du kjenner meg.

Vi var et godt team. Det var alltid oss to.

Men du har rett. Det er lenge siden, og det er min feil, så la meg fikse det.

Du har hatt et tøft år. Du mistet nettopp moren din.

La meg...

La meg være faren din.

Jeg kan ikke begripe at jeg må pakke sammen alt alene.

Hva syns du?

- Jeg syns det er galskap. - Jeg vet det.

Nei, dette er galskap. Se meg i øynene.

Jeg er ikke høy. Hva faen?

Jeg vet ikke. Han dukker opp, og du bare drar med ham?

- Du ville ta kontroll over livet ditt. - Det er en jobb, ok?

Han skylder oss for begravelsen og sykesengen.

Han har sendt pengene. Alt er ordnet.

Alt? Det tviler jeg på.

Se. Sam Welch? Ble sendt i går. Han gjør det rette. Gi ham en kjangs.

Fra en bank i Sør-Korea?

Han er jo en internasjonal businessmann.

Ville ikke blitt med uansett hvor mye han betaler.

Han er den eneste forelderen jeg har igjen. Kom igjen, Jess.

Jeg tilbrakte ni måneder med å se mamma dø.

Jeg gjør hva som helst og reiser hvor som helst for å komme vekk herfra.

- Hei. - Hei, du rakk det.

Jeg har noe til deg.

En ukes lønn på forskudd, som du ba om.

Du har vært en tøff forhandler siden du ble født.

Hva forhandlet jeg om? Kjærlighet?

Du vet hva du vil ha og hvordan du får det.

Ikke kjærlighet, altså.

Du er villig til å ta sjanser, du får ting gjort. Vi deler den egenskapen.

Du har aldri sagt noe sånt til meg før.

- Ms. Welch, vil du ha noe før avgang? - Det går bra, takk.

- Mr. Robertson? - Ikke noe til meg, takk.

- Robertson? - Hun må være sliten.

For nye eventyr.

Det er et 42 etasjers glasstårn.

Treetasjes lobby. To bassenger, takleilighet og kjeller.

- Hvem er kjøperen? - Et konsortium av rike individer.

En er i telekom, en annen eier en bilprodusent i India...

Så du hjelper rike å hvitvaske penger?

Nei.

Er det ikke det dyre eiendommer i New York handler om?

- Jeg har ikke sånne klienter. - Hvordan vet du det?

For om de var det, ville jeg tjent mye bedre.

Unnskyld meg.

- Sam. - Khalil?

- Hvordan går det? - Bare bra, min venn. Velkommen tilbake.

- Var det den billigste sigaren du fant? - Du kjenner meg. Jeg liker ikke sigarer.

- Hvem er hun? - Maya, hils på Khalil Ibrahim.

Forretningspartner og venn.

For Ms. Maya. En liten skjønnhet for en stor skjønnhet.

- Takk. - Velkommen til Egypt.

- Der er du. - Hei.

Se hva jeg fant.

- Å, herregud. - Du var... seks år?

- Husker du turen? - Så vidt.

- Du lignet på moren din allerede da. - Nei, alle sier at jeg ligner på deg.

Vi var som tvillingsjeler som skapte masse problemer.

De sto her og la hendene sine her.

De plasserte disse enorme steinene.

De var slaver, ikke sant?

Ingen vet navnene deres eller noe om dem.

Vi vet knapt noe om deres herskere.

Har du hørt om Rahotep, Intef, Thutmosis?

Hva med Hatshepsut? Den lengst regjerende kvinnelige faraoen?

Hun var en god hersker i vanskelige tider.

Akhenaten var ubrukelig. Sety var brutal.

Alle trodde at dramaet deres var viktig, men til slutt er de bare sandkorn.

Akkurat som de som plasserte steinene. Ubetydelige.

- Deprimerende. - Eller frigjørende.

- Skal vi dra? - Greit.

- Fortell meg om Robertson. - Hva?

Jeg så passet ditt på flyet.

- Et nom de plume. - Du er ikke forfatter.

- Ikke lyv. Fortell i det minste sannheten. - Jeg selger eiendom, virkelig.

Men tidligere hadde jeg en del lyssky klienter.

Lettere med et falskt navn, så det ikke førte tilbake til dere.

Lyssky på hvilken måte?

Noen var innblandet i kriger, noe som gjorde dem desperate og farlige.

- Hva gjør du for dem? - Gjorde. Ikke nå mer.

Ok, hva gjorde du?

Jeg hvitvasket pengene deres gjennom eiendomsforretninger.

Selvsagt. Så hvor gikk pengene?

Til å kjøpe informasjon eller innflytelse.

Eller våpen?

I noen tilfeller, ja.

- Diktatorer og terrorister? - Nei, jeg støttet kurderne i Syria.

LHBT-aktivister i Russland. Jeg hjalp med å finansiere den arabiske våren.

Jeg opprørte folk her, men jeg valgte klientene slik de valgte meg.

Men det er i fortiden, og nå sitter jeg fast med Robertson.

Hva gjorde du da vi bodde i Tyrkia?

- Jeg jobbet for utenriksdepartementet. - Med hva?

Kontakt med lokalbefolkningen, innsamling av informasjon.

Du var spion.

- Visste mor om det? - Selvsagt visste hun om det.

- Var det derfor vi flyttet hjem? - Nei, jeg...

Hun var lei av å flytte annethvert år.

Hun ville ikke oppdra to barn sånn, og hun hadde rett i det.

- Jeg savner henne ikke. - Å, Maya. Det er for tidlig.

Du har ikke innsett virkeligheten ennå.

Hun var virkelig en helgen.

Det var ingen hun ikke ville hjelpe.

Jeg ville være som henne, men...

Jeg er ikke det.

Det er vanskelig å si ordene, men det var en lettelse da jeg dro fra sykehuset.

Det kriblet i meg. Frihet!

Så traff skyldfølelsen meg som en spade mot hodet.

Alt det er normalt. Du vet det, ikke sant?

- Jeg må bare gå videre. - La meg hjelpe deg å gå videre.

Ingenting av dette er viktig eller forandrer verden, men...

Jeg har bygget noe her. Noe virkelig.

Og jeg vil at du og jeg skal drive det sammen.

Beklager, vent litt.

Jeg må ta denne. Ikke gå noe sted, ok?

Hva?

- Kan jeg få en til av disse? - Selvfølgelig.

- Hva er det? - Maya, forlat restauranten nå.

- Hvorfor? Jeg bestilte nettopp... - Nå. Jeg tar meg av regningen senere.

Ta iPaden min og skynd deg ut derfra.

- Du skremmer meg virkelig. Hva skjer? - Bare skynd deg.

- Jeg går. - Ikke legg på.

- Si ifra når du er utenfor. - Du oppfører deg rart.

- Ok, jeg er utenfor. Hvor er du? - Gå vekk fra restauranten.

- Politiet er her. - Bare fortsett å gå.

- Er han inne? Bekreftet du det? - Ja.

- Han er i restauranten. - Mottatt.

- Hva foregår? - Har du iPaden min?

- Ja. - Kom deg vekk fra elven.

Ok, men hvor er du? Hva faen skjer?

Jeg møter deg på Zebdya Café.

Det er sørover. Ta neste til venstre og gå tre kvartaler, skjønner?

- Nei, det gjør jeg ikke, pappa. Hva faen? - Jeg møter deg der.

Beklager. Nummeret du har ringt, er ikke lenger tilgjengelig.

- Ms. Maya. - Hvor er faren min?

Vær så snill, han... Noe skjedde med ham.

- Hva mener du? - Sett deg.

To menn dyttet ham inn i en bil.

Nei, vi var på telefonen. Han var på vei hit.

Jeg så det selv. Han visste at de lette etter ham.

- Jeg skyndte meg, men kom for sent. - Det var politi på restauranten.

- Trodde det var derfor han dro. - Hvilken farge på uniformen?

- Grønn, hvit eller mørkeblå? - Ikke hvit. Mørkere.

- Vi må dra. - Til hotellet?

- Vi kan ikke dra tilbake dit. - Å?

Faren din ba meg om å beskytte deg, og det skal jeg gjøre. Kom igjen.

- Hvorfor ringer vi ikke politiet? - Det er ikke så lett.

Det fins gode og slemme politifolk. Vi er ikke i New York.

Du må vite hvem du snakker med. Kanskje politiet tok ham.

Hvorfor skulle de det?

Han skaffet seg fiender under den arabiske våren. La meg ta noen telefoner.

Hvem er det? Ta den.

- Hallo? - Maya Welch?

Hvem er det?

- Hallo? - Maya, det er meg.

- Pappa? Går det bra? - Ja. Jeg beklager alt dette her.

- Ikke vær redd. Alt ordner seg. - Vent, hva skjedde?

Jeg sa jo at mitt gamle liv er over, men de vil ha noe jeg har.

Noe de betalte for. Du må hente det for meg.