Lee

Vi må vekk!

Bomber smalt. Soldater ble skutt.

Det er sånt man kan forvente i krig.

Hvis du vet det, behøver jeg ikke svare på spørsmålene dine.

Har du svart på et? Det må jeg ha overhørt.

- Hva håper du å få ut av dette? - Få ut av det?

Syns du det er et vrient spørsmål, skal du kanskje ikke jobbe i avis.

- Jeg er nysgjerrig. - Det lover aldri godt.

Kanskje for deg.

Du lager stor ståhei for ingenting. Det er bare bilder.

Det syns jeg ikke. Det må være historier bak dem.

- Hvorfor betyr det noe? - De bør bli fortalt.

Vil du ikke at hele verden skal vite hvem du er?

Var det ikke derfor du dro dit?

- Dro jeg i krig for å bli kjent? - Det sa jeg ikke.

- Jeg vil ikke forhøre deg. - Alle intervjuer er forhør.

Iallfall de gode er det.

- Ble alle trykt? - Noen av dem.

Men ikke alle.

- Hva får jeg? - Hva mener du?

Jeg forteller deg om bildene, du får alle historiene mine.

Hva får jeg til gjengjeld?

- Trenger det være en byttehandel? - Det er det livet er.

Jeg forteller en historie om meg hvis du forteller en historie om deg.

Greit.

MOUGINS, FRANKRIKE 1938

Jeg hadde vært modell, muse og ingenue.

Men det var jeg ferdig med.

Jeg var god til å drikke, ha sex og ta bilder.

Jeg gjorde det så ofte jeg kunne. Livet var gøy.

Hold hummeren opp til høyre øre -

- som om du snakket i telefon med elskeren din.

Nydelig.

Flott.

Hvor mye har de kranglet siden vi dro?

Tror du de har stått opp?

Hallo?

Nei, han er ikke gal. Han er beregnende og ond.

- Han holder ikke lenge. - Tyskerne elsker ham.

- Det gjør ikke franskmennene. - Nå er det lunsj.

Ikke mer politikk nå.

Jeg syns vi skal bade før cocktails i kveld.

Vidunderlig. Jeg er enig.

Frankrike vil ikke tåle innfallene hans. Vi vil motsette oss slikt.

Når det slår feil, rir England ut og redder dere igjen.

Der er du. Vi sendte nesten ut letemannskap.

Britene skryter av at de klarer brasene.

Det hjelper å vente til siste øyeblikk.

- Roland. - Velkommen.

- Var det en fælt lang reise? - Fra Cassis?

- Fra London. - Jeg havnet bak en bonde.

- Kjenner du Roland? - Ville jeg likt ham?

Han er ganske sjarmerende.

- Så jeg kommer ikke til å kjede meg? - Det tviler jeg på.

Galleriet hans selger nakenbildene dine.

- For hvor mye? - Å, får jeg snakke for meg selv?

Prisen var åpenbart ikke høy nok. De ble solgt for fort.

Jeg skulle gjerne holdt litt på dem.

Greit for meg. Jeg blir sjelden hengende.

Alle tidligere modeller gjør det.

Reiser verden rundt og later som om de er interessante.

Hvorfor kjenner jeg ikke deg?

Jeg er ikke særlig viktig. Jeg bare selger varene deres.

- Da burde du få mindre i provisjon. - Jeg sliter for deg dag og natt.

Du ser ikke ut som en som sliter dag og natt.

Og du har maling på hendene, så du er vel kunstner også.

Du vasker det ikke av. Er det fordi folk skal vite det?

Eller for å overbevise deg selv?

Du skjenker vin selv, uten å spørre verten om lov.

Jeg vedder på at navnet ditt er kjent i alle viktige engelske familier.

Du er en del av systemet, og det hater du.

Har jeg rett?

Min familie er kvekere. Ikke akkurat en del av systemet.

- Men ellers ... - Hun gjennomskuer oss alle.

- Får jeg prøve? - Vær så god.

Lykke til.

Du er fra middelklassen, -

- så de rike syntes du var fattig, og de fattige syntes du var rik.

Derfor passet du aldri inn.

Du er vant til at utseendet ditt distraherer folk.

Det har du lært å bruke, og det gjør deg smartere enn de fleste.

Du misliker de som tviler på deg.

Særlig når du vet at du tar feil.

Og du har mange hemmeligheter ...

... som du aldri vil avsløre.

- Jeg tar aldri feil. - Det er typisk Lee.

Og jeg kan også skjenke selv.

Jeg har kjent deg nesten like lenge som Jean.

Og jeg er nesten like glad i deg.

Vi savner deg. Bli med oss til Paris.

I Paris vet jeg ikke hvem jeg er lenger.

Spørsmålet er ...

... hvem du vil være nå, Lee Miller?

Og hva vil du gjøre med det?

Jeg har sett arbeidet ditt, altså.

Pupper og lår. De husker jeg.

Nei, det egentlige arbeidet. Ditt fotografiske verk.

- Du er veldig imponerende. - Takk.

Jeg vil heller ta et bilde enn ... være et.

Får jeg bli med inn?

Du har kjent meg i fire timer.

Tenk hvordan jeg kunne kjent deg etter fem.

Roland?

Roland?

Kjære, med 69 måter å si at jeg elsker deg

- Hei. - God morgen.

Vi veddet om når vi fikk se deg i dag.

- Hvem vant? - Gjett.

Han er mye mindre konvensjonell enn jeg hadde trodd.

- Han lever. - Såvidt.

- God morgen. - God morgen.

- Får jeg lov? - Gjerne.

Se hit.

Faller jeg ned trappa og dør, så snakk pent om meg.

Ikke la Man Ray ta en lang harang.

"Hun levde som hun så ut. Lettlivet og full av eventyr."

Jeg er ikke lettlivet. Det er jeg ikke.

Hva skal vi gjøre nå?

Vi skal i hvert fall ikke ned dit igjen.

Jeg reiser i morgen.

Bliir du med til London?

Når var siste gang du bodde mer enn et par måneder på samme sted?

Hvordan kan du få med deg alt hvis du blir på samme sted?

Gir det livet ditt mening?

Kanskje jeg ikke har funnet noe som var interessant nok til å bli.

Noe, eller noen?

Herregud ...

Ikke løp.

Kan du bare ...

SKOMOTE

Denne lille damen viser frem skotøy for politibetjenter.

Det er søte saker å se på. Og De kan se på skoene også.

Og nå til noe helt annet.

Hitlers 48 års fødselsdag var en stor forestilling.

Der borte inkluderer en vellykket fødselsdag -

- et par hundre menn med vaiende faner.

- Se på dem. - De er idioter.

- Men farlige. - De er hjernevasket.

De må da se hva han er.

Men det gjør de ikke. De spiller ikke skuespill.

Det eneste fornuftige reaksjonen på tyranni er å male og skape.

- Og drikke. - Og skrive.

Og danse.

Jeg forstår ikke at ingen av dere så det komme.

Det skjedde veldig langsomt ... men likevel brått.

Vi våknet en morgen, og så var Hitler Europas mektigste mann.

Selv da det skjedde føltes det ikke virkelig.

Hva gjorde du?

Jeg bare levde videre. Europa var i krig da.

Men det virket så fjernt fra London.

Siden Roland var kunstner og militærnekter, -

- ble han engasjert til å utvikle kamuflasjeteknikker.

Og vi følte oss trygge.

- Roland? - Du er hjemme, skatt.

- I hule helvete ... - Nå er det din tur.

- Jeg lager middag. - Jeg har hatt et gjennombrudd.

- Du lovte det. - Nei. Jeg lover aldri noe.

- La gå. - Hvordan var det i byen?

Skrekkelig. Det tok en evighet å praie en drosje.

- Hvor vil du ha meg? - Akkurat her, takk.

Et stort slag mot Mussolinis flåte.

Er du klar?

Luftwaffes bombeangrep mot engelske byer øker.

Gjør meg usynlig.

Kan jeg gjøre deg usynlig, kan jeg skjule alt.

Ifølge Innenriksministeren er antallet tapte tyske fly ...

Skynd deg. Jeg er dødssulten. Køene var forferdelige.

Men jeg fant litt smør, og de hadde chili på Fortnum's.

Så hvis vi må spise rotter, blir de i hvert fall godt krydret.

Fly fortsetter å spille en avgjørende rolle i krigen.

- Konsentrer deg. - Det er temmelig vrient.

Herregud.

- Ikke hold på gamle valg, Audrey. - Jo, på mine redaksjonelle valg.

Lee Miller vil snakke med deg, ms. Withers.

- Selveste Lee Miller? Her i London? - Du store. Vis henne inn, Maud.

Kom inn.

Takk.

- Cecil Beaton. God dag. - Ser man det ...

Noe du ville si?

Lee Miller. Du er visst den man snakker med om jobb.

Audrey Withers. Ja, det er jeg. Sitt ned.

- Får jeg lov? - Vi hyrer ikke eldre modeller.

Ikke gå av skaftet nå. Jeg er ikke modell lenger.

- Uff, da. Hva er du da? - Cecil? Kan du gå ut et øyeblikk?

- Vær så snill. - Jeg retter opp katastrofen senere.

- Jeg beklager. Han kan være ... - Et uhyre?

Han har aldri klart å skjule skuffelsen over at kvinner eldes.

Det er sant. Det er ikke enestående blant menn i motebransjen.

Men han er irriterende begavet, så jeg holder ut.

- Hvor er dette tatt? - I Syria.

Her er studioarbeidet mitt.

- De er virkelig ypperlige. - Takk.

Men Cecil har dessverre rett. Vi ansetter ikke for øyeblikket.

Med det som foregår vet vi ikke hvor lenge vi kan fortsette.

Etter neste nummer ser jeg hvor vi står, og så kan vi snakke sammen.

Hvordan høres det ut?

- Hun sa ikke nei. - Hun sa ikke ja.

- Du ser det på feil måte. - Gi deg. Du var ikke der.

Jeg vil bare yte mitt. Hvor vanskelig kan det være?

- Du finner noe, skatt. - Noe så nedlatende ...!