Penance

- Jeg kaster meg uti det. - Så mye styr for en plumpudding.

Den er jo til broren din. Gi meg vinen.

Å, mamma... Mamma!

- Takk. Hva tror du? - Ok...

Ja ja, Rob kommer til å like den. Det bør han.

- Og ikke noen krangling i jula. Ok? - Det gjelder deg og pappa òg.

- Jeg går ikke og åpner slik. - Greit, jeg skal gå.

Den britiske ambassaden ble kontaktet av thailandsk politi i dag.

Vi ble informert om at de har identifisert et lik-

som antas å være deres sønn, Rob.

Nei, nei!

Noen ungdommer svømte sent på kvelden. Han må ha fått problemer.

- Han druknet. - Nei. Nei.

Han ble identifisert av en reisefelle, Ayesha Farewell.

Vel, hun tar feil. Hun tar feil!

Jeg må be dere bli med på stasjonen.

For å bekrefte bevisene sendt fra ambassaden.

Det er ikke ham! Det er ikke ham.

Vær så snill, Luke, ikke la det være ham! Ikke la det være Rob!

Ikke la det være Rob! Ikke la det være Rob!

Jeg er så lei meg. Jeg er så lei meg, mamma.

Jeg er så lei meg.

TO MÅNEDER SENERE

Takk for at dere ville feire Robs fødselsdag med oss.

Det har gått to måneder...

Og selv om jeg ikke kan si at det blir noe lettere-

- så er vi svært takknemlige for all støtten og hjelpen fra dere.

Rosalie.

Ja. Takk.

Sønnen vår... ville fylt 20 i dag.

- Skål for Rob. - Skål for Rob.

Ayesha, kan jeg få prate litt med deg på tomannshånd?

Rob studerte ved toppidrettsgymnaset.

Han må ha vært den sterkeste svømmeren på stranda.

Vi var ganske fulle.

Hvorfor så ingen at han var borte? Og ropte på hjelp?

Det var flere grupper langs stranda. Han kunne vært i en av dem.

Og ikke en eneste person merket det?

Jeg så ikke akkurat etter ham. Beklager.

Thai-politiet ba meg identifisere ham, så...

Rosalie?

Jeg tenkte du kunne hjelpe meg med å gå gjennom Robs ting.

- Vi kan snakke om ham. - Vi var ikke... noe sånt.

- Et par... - De fant ikke mobilen hans.

- La han den igjen på stranda? - Jeg vet ikke.

Jeg må rekke toget mitt.

Det var en fryktelig, tragisk ulykke.

Det vil jeg aldri godta. Aldri! At du kan si det! Han var sønnen din!

- Ro deg ned. - Ikke be meg roe meg.

- Vi har snakket om dette! - Har vi?

Slik vi snakket om affæren din med Wendy? Det ryddet vi opp i, hva?

Det har vært en lang dag. Vi bør la familien få være litt fred.

- Han slo hodet, ble slått bevisstløs. - Rosie, kjære, vær så snill.

Han ville aldri stupt blant steinene om natta!

- Dere må prøve å samarbeide. - Jeg kan ikke!

Jeg kan ikke gå videre, slik du vil.

Hun vil at jeg skal flytte ut.

Hvis du vil hjelpe meg, så gi meg litt pusterom.

Hei, det er Maddie. Jeg kan ikke ta telefonen nå. Legg igjen beskjed.

Svar for pokker, Maddie!

Maddie?

Å, Maddie.

Sånn, ja.

BELLINGTON OMSORGSBOLIGER

Ok. Ja. Takk.

- Skolen forstår at dere har det tøft. - Men dere hiver henne ut!

Vi føler med dere, men stadig skulking, forstyrrelser...

Hun var full i timen forleden.

Hvordan går det hjemme? Kan det ha påvirket henne?

- Vi... - Vi er ikke sammen for tiden.

Da foreslår jeg at dere samarbeider om datteren deres.

Jeg skal vurdere en siste utvisning om hun får hjelp til å takle sorgen.

Man kan ikke forklare smerten til noen som ikke har opplevd den.

Noen ganger er den nesten fysisk.

Den kommer i bølger. Det er som om...

Takk for at dere hørte på.

Vi har noen nye i gruppen i kveld. Kanskje de ønsker å dele sin sorg.

Bare når dere er klare.

Jeg heter Jed. Jed Cousins.

Jeg husker ikke mye av foreldrene mine, for å være ærlig.

Jeg var bare fire da de krasjet.

Bestemor oppdro oss. En skikkelig kjeftesmelle.

Hun hadde alltid skaut på seg.

Jeg sverger på at hun sov med skautet på.

Jeg var ikke enkel å ha med å gjøre.

Jeg var et vanskelig barn.

Alle lot meg slippe unna med ting fordi "stakkaren er jo foreldreløs".

Da jeg ble 16, flyttet jeg hjemmefra til London.

I begynnelsen ringte jeg henne en gang i uka.

Lot som jeg hadde ulike bra jobber, mens jeg bare så vidt klarte meg.

Det var alltid neste måned jeg skulle komme hjem.

Naboen hennes ringte og sa at hun var død.

Jeg tenkte aldri særlig mye på bestemor før.

Nå som hun er borte, tenker jeg ikke på annet.

Jeg blir sprø av det.

Jeg likte det du delte. Hvis "likte" er det rette ordet.

- Takk. - Jeg ser henne for meg i skautet.

Hun var sikkert skallet.

Jeg heter Rosalie.

Dette er datteren min, Maddie.

- Hei. - Hei.

Var det ektemannen din?

- Nei, sønnen min. - Så leit å høre.

Takk for at du fortalte. Veldig modig av deg.

- Takk. - Bare hyggelig.

Takk, Tom.

Jed?

Vi har ikke spist middag ennå og bor like ved. Du må gjerne bli med.

- Jeg vil ikke... - Det er bare lasagne, hvitløksbrød...

- Det er knapt middag, mer aftens. - Hva ville du kalt middag, da?

Jeg tar det som et ja.

- Ja. - Perfekt.

Det er bare jeg.

Jeg vet...

Det er en vi møtte i sorggruppen. Jed.

Så det gikk bra?

Vi skal nok komme dit. Der vi er samlet igjen.

- Med tiden. - Jeg håper det.

Hei, pappa! Jeg hørte ikke at du kom.

- Jeg stakk bare innom. - Luke. Jed.

- Hei. - Hyggelig å treffe deg.

Takk for middagen, eller aftens om du vil.

Vær så god.

Da... da ses vi igjen?

Neste uke?

Ja visst.

Jeg følger ham ut.

- Det var veldig hyggelig... - Hør bare:

Han drikker ikke, røyker ikke og har skyldfølelse for sin døde bestemor.

Han er skjønn.

Jeg vet det. Du trenger ikke å si det.

Sånn. Sterke hender må til...

Der passer den fint.

Du ville gjort deg som gartner.

- Hvorfor gjorde du det? - Hva da?

Nei! Ikke gjør det.

- Greit, kom igjen, da. - Der, ja.

Perfekt. Perfekt. Nei!

Jeg redder deg ikke.

Jeg må hjem og skifte.

Du kan ta en bukse og T-skjorte på Robs rom, om du vil.

Det kan bli vanskelig for deg.

Ja, det blir vanskelig, men...

Du står litt for nær, Jed.

Og du drypper på kjøkkengulvet.

Gå nå.

- Hvor lenge har du vært her? - Et par måneder.

Ser du for deg en fremtid innen hagebruk?

Ja. Kanskje.

Du har vel en formening om hva du skal bli?

Jeg skal ikke bli prest, iallfall.

Greit... Bon appétit, alle sammen!

Bare jobb kunne holde sønnen min borte fra gryta di, Rosie.

Ser ut som du vil være mannen i huset en stund, Jed.

- Neppe. - Slutt nå, Fay.

Med hva? Jeg er like takknemlig overfor gutten som alle andre.

- Han har fått skikk på Maddie. - Jeg sitter faktisk her.

- Det var det jeg siktet til. - Skal vi skifte tema?

Hadde bestemoren din mannlige venner?

Ikke som jeg vet om. Hun var opptatt av bøkene sine.

Hva slags bøker?

Catherine Cookson? Danielle Steel? Har jeg rett?

Hun var mer en Trollope-fan. Dickens. Jeg husker ikke, faktisk.

- Avslørt som den snobben du er. - Skyldig etter tiltalen.

Jeg har hatt det lettere enn mange.

Rosalie begynte som omsorgsarbeider. Det var slik vi møttes.

Hun eier tre av de beste omsorgsboligene i fylket.

Bare fordi du hadde tro på meg.

Ikke verst, hva? Av en jente fra byens tøffeste boligstrøk.

Jeg trodde du hadde vokst opp slik.

Nei.

Nei, mamma satt igjen med to små barn da faren min stakk.

Hva er det tåpelige ordtaket? Fattig, men lykkelig? Men vi var det.

Fattig er noe dritt, hvordan man enn ser det.

Og du vet hvordan det er å ønske seg ting.

- Vi har mye til felles. - Ja, klart vi har.

Maddie. Det å ha mistet noen.

- Om det er det du mener. - Nei, det er mer enn det.

Det er vel bare jeg som er dum.

Jeg føler at jeg har kjent deg mye lenger.

Det er alt. Det er rart.

Du mistet moren din, jeg mistet sønnen min.