Antz

Hele livet mitt har jeg bodd og arbeidet i byen.

Og det er faktisk et problem, for jeg liker ikke folkemengder.

Jeg har skrekk for små rom. Jeg føler meg så innesperret.

Det må finnes noe bedre, men kanskje jeg tenker for mye.

Alt henger nok sammen med at jeg hadde en engstelig barndom.

Mamma hadde aldri tid til meg.

Er man ett barn ut av fem millioner, får man ikke nok oppmerksomhet.

Og jeg har alltid vært livredd for å bli forlatt.

Pappa var en drone og stakk da jeg bare var en larve.

Og jobben min... Jeg orker nesten ikke å snakke om det.

Jeg skulle aldri ha vært arbeider. Jeg føler meg fysisk utilstrekkelig.

Jeg har aldri klart å løfte mer enn ti ganger kroppsvekten.

Og bare det å jobbe med jord er ikke akkurat en drømmekarriere.

Jeg begriper ikke begeistringen for denne forvokste superorganismen.

Jeg skal liksom gjøre alt for kolonien. Hva med meg og mine behov?

Det må finnes noe bedre enn dette, -

- ellers kryper jeg sammen i larvestilling og begynner å gråte!

Hele systemet får meg til å føle meg...betydningsløs.

- Bra! Dette er et gjennombrudd. - Er det?

- Ja, Z. Du er betydningsløs. - Er jeg?

1. etasje!

Arbeider.

Soldat.

Arbeider.

Vi prøver igjen.

Fast grep, ta i, rett i ryggen, konsentrasjon...!

MEGATUNNEL UNDER BYGGING

Jeg må være positiv, selv om jeg er totalt betydningsløs.

Jeg er betydningsløs, men positiv.

Beklager, Z. Jeg så deg ikke.

Takk, Azteca, det virker. Jeg er så betydningsløs at jeg er usynlig.

Nå har du skjønt det.

Det handler ikke om deg, men om oss. Om laget.

Det handler om dette!

- Et digert hull i jorda? - Har vi det bra, folkens?

- Ja. - Bra!

R-1734 til Z-7829 har rivningstjeneste.

- Skal bli! - Hurra... Skal bli!

Husk, Azteca, vær ett med kula. Det gjelder om å være ett med kula.

Kutt ut.

Jeg elsker arbeidet, og du...du tenker for mye.

Hjelp oss å bygge en større og bedre koloni, og gjør det med et smil.

Klart det. Det er jo gøy å være et bygningsredskap.

- Husk, arbeidere... - Nå kommer det.

Vær ett med kula!

La energien gjennomstrømme dere!

Bit det i deg. Du gjør det for kolonien.

Dette ender med en erstatningssak!

- Sa jeg at jeg blir kvalm av høyder? - Nei.

- Z... - Ja da, ja da. Jeg mistet kula.

Arbeidere! De er svake. Ingen disiplin, ingen oppofrelse.

Jeg vet det har vært et par glipper, general.

Men alle jobber det de kan, og...

Dere kan ikke for det. Det ligger i deres natur.

Men til tross for det, har dere å bli ferdig med tunnelen i tide!

Fra nå av må den som sakker akterut forklare seg for oberst Cutter.

Og tro meg, obersten er ikke like forstående som meg. Tred av!

Bare fire dager til, Cutter...

Så kan vi vinke farvel til deres inkompetanse for alltid.

- En ny start. Tenk deg det... - En sterk koloni, sir.

- En koloni vi kan være stolte av. - Målet er ikke nådd ennå.

Vi har nettopp fått vite at termittene mobiliserer mot oss.

Vi må sende tropper bak fiendens linjer og angripe dem.

Angripe termittene? Det er jo rene selvmord.

- Nettopp. Du har listen? - Ja, general.

Dette er styrkene som er lojale overfor dronningen.

Da sender vi dem. Synd, det er flere gode offiserer her.

Trenger vi ikke dronningens tillatelse for å erklære krig?

Det er neste stopp, Cutter.

Vi har levd i fred med dem i årevis. Hvorfor skulle de angripe oss?

De vil ha beiteområdene våre. Kanskje de tror at vi er blitt svakere?

La oss sende en ambassadør i stedet. Er soldater virkelig nødvendig?

Tro meg, hver maur i denne kolonien er uhyre dyrebar for meg.

Derfor må vi slå til nå og overraske dem.

Hvis termittene trenger inn her...

Ja, general. Jeg vet hva de kan gjøre mot oss.

Ja vel.

En klok beslutning. De har sikret koloniens fremtid.

Hei, general.

Prinsesse Bala... Så hyggelig. Du blir bare vakrere og vakrere.

Takk. Jeg håper ikke du bare kommer i embets medfør.

Naturligvis ikke.

Det ville jo være hyggelig å snakke sammen en gang før vi giftet oss.

Du har helt rett. Cutter, finn tid til meg og prinsesse Bala.

Du har faktisk tid nå. Vi er noen sekunder foran skjemaet.

Glimrende. Prinsesse...?

Vel, noen sekunder er ikke stort, men hvis vi utnytter dem, så...

Vel, har du hatt en fin dag? Har det skjedd noe interessant?

- Vi har erklært krig. - Erklært krig?

- Jøye meg, snakk om hard dag. - Unnskyld, sir, men tiden går.

Prinsesse...

Mor, hvorfor må jeg gifte meg med ham?

Vi har diskutert det, Bala.

Men vi har ingenting felles. Han er så kjedelig.

Jeg vet at generalen kan være litt brysk og overbærende, -

men jeg vet at han er glad i deg.

Han har bare vanskelig for å vise det.

Han var svært ivrig etter å få gifte seg med deg.

- Hvorfor meg? - Fordi du skal overta etter meg.

- Det er din plass. - Hva om jeg ikke liker min plass?

Alle har sin plass, Bala. Både du, soldatene og arbeiderne.

Er det så ille å være prinsesse? Eller ville du heller grave i jorda?

Ikke vær så dramatisk, mor.

De har det i det minste litt moro.

- To bladlusøl. - Hvorfor ble jeg født som arbeider?

Dere soldater får reise rundt,

og kan treffe interessante insekter og drepe dem.

Ja. Men dere får være sammen med de deilige arbeiderjentene.

De er karrierejenter, Weaver. De er besatt av å grave.

Det fins nok ingen jente for meg.

Blås i det, hva med en for meg? Vil du ikke ha bladlusølen?

Takk, men jeg drikker ikke fra andre veseners anus.

Verst for deg.

Jeg slår meg løs. Det er snart kongelig inspeksjon.

Inspeksjon? Stå og bli beglodd av en gjeng med snobber?

- Hvorfor finner du deg i det? - Z, vi har kjent hverandre lenge...

- Du er født to sekunder etter meg. - Og du har bestandig bare klaget.

Slutt å syte. Vi maurer er sjefer. Vi er Jordas herskere!

Ikke snakk om jord, takk. Jeg har gravd i det i hele dag.

- Det må finnes et bedre sted. - Det gjør det. Jeg har vært der.

- Unnskyld, snakker du til meg? - Det fins et bedre sted. Insektopia.

Sier du det...? Mannen er gal.

Du må se det med dine egne øyne.

Der man være sin egen maur. Gatene er brolagt med mat!

Ingen ordrer, ingen kriger, ingen koloni.

- Jeg skulle aldri ha reist. - Fascinerende...

Vi var på rekognosering, og jeg ble borte fra laget mitt.

Bare det som manglet: en skrulling.

Og så så jeg det! Insektopia!

Gå mot monolitten, forbi fjellene og til Det røde og hvite land!

Du har visst fått nok. Kom her, før du kommer i knipe.

Gå mot monolitten! Hør på meg! Monolitten!

- Fyren har en skrue løs. - Insektopia...

- Bare det var så enkelt. - Du drømmer, Z.

Se etter Det røde og hvite land!

Dette er så...vulgært.

- Bare ti minutter, ikke sant? - Slapp av. Si at det var min idé.

- Det var din idé. - Ingen vil gjenkjenne oss.

Kom igjen, jenter. Nå skal det festes.

Klokken er 18.15. Tid for dans.

- Bli med å slå hæla i taket, Z. - Ellers takk, jeg lar hæla bli her.

Trekk tilbake, mine damer. Jeg vil by opp en arbeider.

For noen tapere. Hjernedøde roboter som lar seg undertrykke av systemet.

- Hei. Skal vi danse? - Gjerne!

Følg meg.

- Jeg har visst ikke sett deg før. - Jeg går ikke ut så ofte.

- Jeg jobber i palasset. - Jaså?

De kongelige lever livet, tenker jeg. Men de er jo litt...du vet, innavl.

- Hva i all verden gjør du? - Sant å si er det noe jeg finner på.

- Virkelig? - Ja, hvorfor må alle danse likt?

- Det er så monotont. - Det...er ikke noe gøy.

- Se deg for, arbeider. - I like måte, ellers får du trøbbel.

Alt i orden. Jeg lar det passere denne gangen.

- Er du sprø? Han er stor som singel! - Vil du ikke forsvare deg selv?

Tilbake på plass!

- Jeg...? - Hva om han ikke vil?

- Ja. Hva om jeg ikke liker plassen? - Han er visst en bråkmaker.

Hold fast, småen. Her er en hilsen til alle late arbeidere.

- Ikke så aggressiv, kamerat. - Det er jo bare en arbeider.

Prinsesse Bala! Vaktene kommer!

- Vi stikker. - Vent!

- Prinsesse? Er du prinsesse? - Jeg må gå.

- Når kan vi ses igjen? - La meg se...

- Aldri. Ha det. - Vent!

For en fantastisk dag høyt humør med ett slag

man skulle tro jeg var forelsket

jeg smiler og ler til hver maur som jeg ser

man skulle tro jeg var forelsket.

- Skal du ha en til, kamerat? - Nei takk. Jeg tror jeg går.

Ja. Det er alltid stille her kvelden før en kongelig inspeksjon.

Soldatene trenger vel litt søvn før de møter dronningen.

- Jeg har det! - En gang var jeg... Vi ses.

Weaver!

Jeg har det! Weaver!

Jeg har en idé. Vi bytter plass.

Jeg tar inspeksjonen i stedet for deg.

De kongelige vil være der. På den måten kan jeg få se henne.

- Se hvem? - Prinsesse Bala.

Er du sprø? Vil du at jeg skal bytte plass med deg?

Vet du hvor alvorlig det er å bare snakke om å utgi seg for en soldat?

Det er ulovlig å bare høre noen som snakker om det!

Du må hjelpe meg.

Får jeg ikke se henne igjen, er det ikke verdt å leve.

Vær så snill, Weaver. La oss bytte jobb, bare for én dag.

- Tenk på alt jeg har gjort for deg. - Jeg kan ikke komme på noe.

Ok, så tenk på alt jeg kommer til å gjøre for deg.

- Får jeg treffe arbeiderjenter? - Ja! De sluker nye gutter rått!

De vil elske et søtt lite insekt som deg.

Weaver, jeg må se henne igjen.

Z, tror du du har noen sjanse hos en prinsesse?

Hun husker deg nok ikke engang.

Jeg vet det høres sprøtt ut... men jeg er nødt til å forsøke.

Jøye meg.

"Prinsesse, er du også her? Skal vi fordufte?"

"Jeg? Jeg er en allsidig mann. Kall meg en renessanse-maur."

Rett retning høyre!

Nydelig, aldeles nydelig.

Presisjonen, orden...

Prinsesse Bala! Det er meg! Z fra baren!

Du må oppmuntre soldatene, Bala. Vink.