Invasion

God morgen.

Kaffen står på komfyren.

Morgenfugl?

Bare etter at verden gikk til helvete.

Vil du ta en titt på dette?

Koordinater for alle de savnede?

Tatt. Martin sa at de "tok" Lisa. Her.

Jeg lå våken da det slo meg.

Hvis denne gutten så Williams' fugleskremsel før Felix ble tatt,

så må han ha sett ting de andre stedene også.

På dette hjørnet, der Edna Reynolds ble sist sett, er det en brannhydrant.

Noen malte et ansikt på hydranten. Kanskje han så ansiktet.

Skjønnhetssalongen der Dolores Kim ble sist sett.

Skiltet er formet som en saks. Kanskje han tegnet skiltet.

Eller kanskje det er koordinatene. Tallene.

Kanskje de er på en av tegningene, som sheriff Tysons skilt.

Jeg har gått gjennom alle tegninger, setninger, ord og tall.

- Det må være her. - Kanskje du bør hvile.

Jeg hviler når jeg er ferdig.

- Jeg høres... - Intens ut?

Jeg...

- Jeg skulle til å si "som deg". - Au.

Jeg har tenkt mye på hva du sikkert føler når du går rundt i byen der alle forsvant.

Men du beholdt roen til i går kveld, da en av dem kom tilbake.

Og nå...

Du leter ikke etter alle, vel?

Du leter etter noen.

Er det Billy?

- Hva er det? - Jeg kjenner dette nummeret.

Det er et skilt. Et bilskilt. Tilhørte Ben Shelton.

Nevøene hans, Cal og Chet, tok pickupen hans en dag, og så forsvant de her.

De var de første som forsvant.

Sheriff Tyson fant pickupen, men ikke guttene,

og så forsvant han det samme stedet.

Så forsvant Shelton og kona hans også. Akkurat her.

Spiraler.

Hva om... de tenker...

...beveger seg...

...i en spiral?

Hva er i midten her?

Det er Ben Sheltons gård.

Etter at Ben forsvant, sto gården tom til det militære overtok.

De gjorde det til et forsyningsdepot for mat og sånt.

Jeg tror ikke det er alt de har der.

Kom igjen.

Alle disse soldatene, taktisk og dekningsformasjon.

Hva er det de vokter over?

Det er ikke mat de vokter over.

De skjuler definitivt noe.

Kom igjen.

Vi må se bedre.

Hva i helvete er der nede?

- Vi har utslag. - Det er aktivt.

På med utstyret.

Bergingsenhet i posisjon.

Vi har en. Hal ham opp.

Sersjant, der borte!

Inntrengere! Klokka tolv!

- Pokker. Fortsett. - Vent!

Pokker.

Ikke rør deg! Hendene i været. Hendene i været.

Ta det med ro.

Casp. Hva slags sted er dette?

Jeg tror det var her de holdt meg.

Vet du det ikke?

Dette ligner ikke de rapportene moren min tok seg av.

Men det er på fransk, så hvem vet?

Uansett hva de gjorde her, så reddet det dem ikke.

Bortsett fra deg. Du klarte deg.

Hva skjedde, Casp?

Jeg vet ikke helt. Jeg husker ikke engang at jeg våknet.

Her lå jeg.

Flaks at du ikke var her da de brøt seg inn.

Hva med dem? Var de her?

Hvem er de? Vent. Du tegnet dette, ikke sant?

Ja, det må jeg ha gjort. Men jeg husker det ikke.

- Jeg vet ikke om jeg har sett dem. - Hvordan kan du ha tegnet dem da?

Eva, Elkin, Natori. Ringer det noen bjeller?

De er...

Les enfants exceptionnels. De er her.

Du også, Caspar.

De var pasienter på samme avdeling.

Høres ut som mer enn pasienter. "Eksepsjonelle barn"?

- De var prøvekaniner. - Men for hva?

- Hva testet de dem for? - Hvem vet?

Ikke ham.

Alt var knyttet til VFK.

Da er det militært. Så alle disse ungdommene...

Du...

...kunne bli våpen.

- Det vet vi ikke. - Men det gir mening.

Hvorfor var de stengt inne her hvis de ikke var farlige?

Det er et veldig godt spørsmål.

Casp, i drømmene mine sa du at du skulle finne ut hvordan vi slår romvesenene.

Har du det?

De andre. Ungdommene. Jeg tror de kan være nøkkelen.

- Mener du det? - Jeg har følt dem.

Hørt dem.

Selv da jeg var bevisstløs. Men jeg visste ikke at det var dem.

Først trodde jeg det var deg, Jam.

Men de snakket ulike språk. Det gjør de fortsatt.

De er bare mer stille nå. Det er som om de er langt borte.

Roper.

Jeg vet ikke hvorfor vi er sånn.

Forbundet.

Men kanskje... Kanskje vi kan bruke det til å kjempe.

Så la oss finne dem.

Ja, Casp. Hvor er de? Et sted i Paris?

- Lenger borte, tror jeg. - Beklager.

Jeg trodde Caspar var nøkkelen. Nå er de andre er nøkkelen.

Og han husker ikke engang å ha møtt dem. Men slapp av, for han hører dem i hodet,

selv om GPS-en hans ikke er hypermoderne.

Virker dette som galskap for dere?

- Kom igjen, Monty. - Nei, Alf.

Jeg forstår.

Det er litt sprøtt, men hele reisen har vært sprø.

Og alle sprø ting har ført oss hit. Til Caspar.

Hvis ungdommene kan hjelpe oss å vinne krigen, så la oss finne dem.

- Hva har vi å miste? - Vi vet ikke hvor vi skal begynne.

Hva med dette?

Det er en lab nær Orléans.

Eller så bygde de en. Høres det riktig ut?

Ja. Jeg tror det.

Hvis jeg lytter, kan jeg følge stemmene deres.

- Bra nok for meg. Vi drar. - Jeg er også med.

Ja, hvorfor ikke?

Vi har jo ikke noe å miste. Annet enn livet.

Der er det. Camp Pierce.

Hva tror du?

Vi skal få datteren din tilbake.

Vi finner en vei inn.

Er det ikke bratt å klatre?

Hvis vi kommer gjennom porten, da.

Det må være minst 50 væpnede soldater etter kasernene å dømme.

Gi oss en dag til å holde utkikk før vi trekker slutninger.

Samle de faktaene vi kan.

Vi har kjørt på uten stans.

Se på oss.

Vi startet med 40. Vi er nede i 12.

- Vi har mistet Jack. - Fjorten.

Med Luke og meg er vi 14.

Jeg snakker om folk som kan gjøre noe.

Jeg renser geværet ditt.

Folk må gjerne uttrykke bekymringene sine.

Noen andre?

Ikke vondt ment, men hvor mange flere er vi villige til å miste?

For å få én tilbake.

Én? Hun er ikke "én", hun er Sarah.

Du vet hva jeg mener.

Navn er viktige. Uten dem er folk lettere å glemme.

Jeg skal si deg hva jeg ikke glemmer. Det var han som ledet dem til oss.

- Det vet vi ikke. - Han hører dem i hodet.

- Tror du ikke det går begge veier? - Det er ikke sånn.

Han reddet oss i tåken.

- Han stoppet romvesenet. - Bare ved å beordre det.

- Hva mer har han fortalt dem? - Ligg unna.

- Er du redd vi finner ut sannheten? - Ligg unna.

Alle sammen... trekk pusten dypt.

Du skjulte noe for oss.

Den romvesen-tingen.

Du?

Av alle. Mener du det?

Greit. Det er greit. Dra.

Jeg trenger ikke dette. Jeg gjør det selv.

Du tar feil. Du trenger dem.

Du kommer til å trenge dem der nede.

Bli.

- Snakk med dem. - Jeg prøvde å snakke med dem.

Nei. Ikke som soldater. Som mennesker.

Redde mennesker som risikerer livet.

Vis dem hvem du er.

På medisinstudiet fulgte jeg en lege på kreftavdelingen i en uke.

Jeg så folk få vite at døden befant seg i kroppen deres.

- Hvor vil du? - Skulle du vært noe sted?

Jeg hadde glemt det.

Eller jeg skjøv det bort.

Skjøv det bort som så mye annet.

Legen sa noe til meg på slutten av uken.

Han sa: "De som har best sjanse til å overleve,

er de som er villige til å kjempe for noe mer enn seg selv."

Kanskje det er familiene deres, deres kjære, men noe.

Noe som er større enn overlevelse.

Og det glemte jeg.

Til jeg møtte dere.

Til jeg så dere kjempe.

Risikere livet.

Ofre livet...

...for noe mer.

Jeg beklager at dere mistet deres kjære på leting etter mine.

En sånn smerte er...

Men hvis dere vil stoppe, skyve det til side, så forstår jeg det.

Tro meg.

Det er det jeg ville gjort før jeg møtte dere. Dere alle.

- Hei! - Så, så! Det er meg.

De leter fra luften. Kom.

Hold denne. Jeg tok den fra sersjanten.

Hvis jeg ikke var en rømling alt...

Ikke din første rodeo?

Folk som faktisk går på rodeoer, sier ikke det.

- Vi må dra! - Ikke ennå.