Twilight of the Gods

Historien om Sigrid,

og da jeg traff henne.

Utenlandske sverd ville ta landet vårt.

Volsungs land.

Vi var få.

De...

...var mange.

Så...

...kom kvinnen.

Jeg kjente henne ikke.

Men skjoldet hennes bar Volsungs tegn.

Hun hugget ned både menn og hester.

Sverdarmen hennes var blodig til skulderen.

Verken hjelm eller brynje sto imot henne den dagen.

Likevel, som jeg sa, de var mange.

Døden var nær, det var jeg sikker på.

Men se, en valkyrje kom ned.

Den var vakker,

men monstrøs.

Og det ble stille.

For krigerne visste at skapningen ville bestemme

hvem som skulle leve og dø på den marken.

Andre ble tatt.

Vi ble spart.

Vi vet ikke hvem som avgjorde det.

Men da den forlot oss, bukket valkyrjen.

For min Sigrid.

Og jeg følte kjærlighet.

Hvorfor stirrer mennene dine på meg?

Kongen fortalte om deres skjebnesvangre møte.

Hvilken historie fortalte kongen denne gangen?

Jeg tror en valkyrje...

Ok, alle sammen, stopp!

Vil dere ha en historie, la det bli min.

Det var et slag.

Inntrengere kom. Ingen sverd forble ubrukt.

Jeg så kongen deres over marken, og jeg fulgte godt med på ham.

Den natten var det kaldt.

Vi delte et ølhorn, og vi la oss i samme seng.

Kongen min er utstyrt som en hest,

og jeg red ham som en.

Og jeg følte kjærlighet.

Du er en poet, Egill.

Om du vil synge om noe vakkert, syng om hans vakre, lystne lem.

Bort! Alle sammen.

Egill, skrap skjellene av fisken og gjør klart et måltid.

Ja, min herre.

Sigrid, bli med meg.

Jeg må vise deg noe.

Hvor skal vi?

Det var tungt å holde det hemmelig.

Men når vi er gift, vil jeg føle at noe har endret seg.

Jeg vil ikke vente lenger.

Når dette huset er ferdig, vil det huse bryllupsfesten vår.

Du vil vel enda gifte deg med meg. Ja?

Ja.

Jeg liker når du kommer fra havet.

Du smaker salt.

Her? Vi fryser i hjel.

Du er stille.

Noe plager deg.

Ser du de stjernene?

Der.

Det er Thiazis øyne.

De passer på mitt folks land.

Du har aldri sett min himmel.

Det går bra.

Ingen reiser hjem til meg.

Men det var alltid en del av meg som trodde vi ville gjøre det.

At nasjonene ville oppleve fred. Så jeg kunne gifte meg hos mitt folkeslag.

Det er vakkert der, Leif.

Og jeg skulle ønske du kunne møte familien min.

Da skal jeg det.

Vi rir i morgen tidlig.

Jeg har hørt at du skal dra.

Ingen hyggelige ord til vennen din?

Jeg skal gifte meg.

Trodde han ville velge en annen og ha deg som konkubine.

Du har ikke født barn.

Han bestemte seg vel for at jeg var viktigere enn arvinger.

Ikke vondt ment. Du er heldig.

Barn tar oss bort fra slagmarken. Men klanen er ikke like forståelsesfulle.

De hvisker om at bryllupet vil gjøre gudene sinte.

Gjøre...

Send meg dine tanker, Hervor.

Neste gang du ser meg, er jeg din dronning.

Du ville at ætten din skulle fortsette.

Jeg vet dette.

Hun kan ennå gi deg en sønnesønn.

Eller kanskje ikke.

Men vi skal gifte oss, far.

Og jeg vil ha din velsignelse.

Hvis du nekter, behold sverdet ditt.

Du bør legge det sverdet bort, reisende.

Har du ikke hørt det?

Vi spiser sånne som deg.

Om du truer ham igjen, har du ikke tenner å spise med.

Reis deg, Sómr! Søsteren vår er tilbake!

Sigrid?

Og nå er vi i Jotunheimen.

Min datter.

Du har kommet tilbake.

Men du har ikke kommet alene.

Vi er kjemper.

Barn av Suttung.

Vi spiser ikke med mennesker.

Han var med Sigrid, far.

Sigrid har kjempeblod.

Fjölverkr, det er så lenge siden.

Kan du minne meg på navnet til min fars rike?

Det heter...

"Åpen Hånd."

Takk, Lille Rot.

Og hedrer dere navnet?

Eller tilbyr familien min en knyttneve?

Lovene våre er klare, datter.

Vi tillater ingen fremmede her.

Så la oss ikke være fremmede.

Vi kan snakke som konger.

Når to konger møtes i samme hall, er ofte vold resultatet.

Jeg ble lei av å slåss for lenge siden.

Min far stoler ikke på fredens menn.

En krigens mann dolker deg i alle fall i brystet.

Det finnes nok unntak.

Jeg har ikke noe sverd med meg, bare min fars sverd.