Ema

Kom inn.

-Hei. -Hva gjør du her?

-Er du syk, eller? Ikke kom, sa jeg. -Jeg ringte 20 ganger.

Hvorfor det? Jeg sa at jeg ikke ville svare.

-Hvordan har sønnen min det? -Du har ingen sønn lenger.

Bare bleket hår og en ussel mann.

-Jeg er likevel hans mor. -Nei!

Du er en bortskjemt jente. De burde ha levert tilbake deg.

-Jeg er mora hans. -Ikke juridisk.

-Hva vil skje med ham? -Om noen år fyller han tolv.

Han vil rømme og rane deg med et avsaget...

Hva prater du om?

Han tar bilen din, du anmelder ham, og han havner i fengsel...

-Polo vil ikke havne i fengsel! -Ikke?

-Si til ham at jeg elsker ham. -Nei! Jeg liker ikke å lyve.

Et råd: Vi deg til den jævla dansen din. Kjøp deg en dukke.

Du ville ikke ha et ordentlig barn, men et som ikke gjør noe...

Hvordan har han det? Si at han har det bra.

Jeg vet ikke! Han har sikkert en annen mor som er bedre enn deg.

Har han blitt adoptert? Kan han allerede adopteres igjen?

-Vær så snill, Marcela! -Jeg vet ikke.

-Marcela... -Hør her.

Du er ung og har hele livet foran deg. Glem dette.

Men ikke kom til mitt kontor igjen. Det får holde nå. Ha det.

-Liker du det? -Nei.

-Og dette? -Jeg likte hennes virkelige hår.

-Unnskyld, Carlos. -Unnskyld?

Det holder med unnskyldninger nå.

Husker dere da Pauli gikk på den konserten på stranda?

-Hun var så vakker. -Kjempevakker.

Jeg er ikke i humør til det, for helvete.

Man kan ikke være trist hele livet. Det var en ulykke.

En ulykke?

-Var det en ulykke? -Ja.

Det skjer ikke igjen.

Dere må gjøre som øglene. Hva gjør de når de mister halen?

De blir gale, det er ute med dem.

Jeg takler det ikke.

-Trykk på knappen. -Hun er bedøvet.

-Med hva da? -Morfin.

Morfin? Hvorfor tror du det?

-Hun fikk for lite. Burde ha 30 ml. -Hva vet du om sånt?

-Vi må nok donere blod. -Så ekkelt!

-Jeg kan donere. En liter. -Du får høyst donere en halv liter.

Jeg gjør hva jeg vil med blodet mitt.

Du klarer deg. Du klarer deg.

En dag kommer du til å tilgi oss. Meg, Ema og Polo.

-Det føles som om det brenner. -Jaså?

Det kan være en kjempe som stamper, så det blir jordskjelv.

Jeg slutter ikke å sprette.

Tre, fire, fem, seks, sju, stopp.

Armene ut, klem.

Tre, fire, fem, seks, sju, stopp.

Akkurat nå gråter Polo av sinne fordi du forlot ham.

Vi sviktet ham, det er begges feil.

Ja, det kan hende.

Men han er sint, for det gjør mer vondt når en mor forlater et barn.

Ja, å bli forlatt av en kvinne er mye verre.

Av en dårlig kvinne, av en dårlig mor.

Nei, jeg tror at Polo akkurat begynte å stole på deg da vi forlot ham.

Vi forlot ham begge to.

Han er et barn.

Du likte at alle tre delte seng, så du slapp å ligge med meg.

Jeg ville adoptere et lite barn, men hvem ville gi deg et barn?

Du lærte ham å sette fyr på ting.

Du ville at han skulle brenne ned huset. Så jeg...

Jeg vet ikke, så jeg skulle bli nødt til å levere ham tilbake.

Han brente din søsters ansikt.

De trodde at du var syk, og at det var derfor du var steril.

Så det er din feil, Gastón.

Det er din feil at vi måtte adoptere et barn med bart.

Det er din feil at vi ikke holdt ut med ham.

Det er din feil at hele kroppen min verker.

Og det er din feil at folk ser på oss som om vi har kvalt en hund.

Vet du hvorfor Polo likte deg?

-Fordi han syntes at du var vakker. -Nei.

Jo. Da vi hentet ham, sa han at du var vakker.

"Vakre kvinne, kom nærmere."

Du stilte deg så nær ham.

Du var nær ham, flørtet med ham, smilte til ham.

Du rørte tennene hans med tunga di.

Du kledde av deg foran ham.

Du puttet brystvorten i munnen hans.

Han var min sønn. Han kan suge på hele kroppen min hvis han vil.

Nei. Sånt gjør man ikke mot et barn.

-Du ødela livet mitt. -Og du mitt.

Jeg var ei jente, du tok ikke hånd om meg. Ditt sterile svin.

-Vi forsøker igjen. -"Rådyret."

-Og så sammen med det ene beinet. -Ja, "rådyret".

Unnskyld, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Vi får snakke med skolepsykologen eller med veilederen,-

-men vi trenger hjelp til å forklare barna hva som skjer med Polo.

-Med hvem da? -Polo Valderrama. Klasse 4D.

Ja vel, hva skjedde?

Barnevernet meddelte at Polo vil slutte her.

-Barnevernet? Hvorfor det? -Han er syk.

-Hva skjedde? -De leverte ham tilbake.

Nei.

Ikke? Da misforsto jeg.

Jeg vil ikke bry meg i folks liv.

Men hvordan skal vi forklare barna dette?

For barna spør allerede.

Og jeg vil ikke si til barna:

"Polos foreldre elsker ham ikke, for han oppførte seg dårlig,"-

"så de leverte ham tilbake."

"Polo er ikke adoptert lenger, nå er han foreldreløs igjen."

Jeg vet ikke hva jeg skal si dem.

-Er dette sant? -Ja.

Leverte dere ham tilbake? Er han ikke sønnen din lenger?

-Det er det jeg vil forklare. -Så forferdelig.

Vi kan si at Polo flyttet til Santiago med familien sin.

Det kan vi ikke si. Hun kommer til å undervise på skolen framover.

-Stemmer det, Ema? -Ja, det er jo jobben min.

Jeg må også arbeide.

Men jeg kan nok ikke hvis jeg må se deg her. Hver eneste dag.

Ansiktet ditt, håret ditt.

Er du dum? Hører du ikke hva de sier om deg?

Jeg synes at Ema burde sykemelde seg.

Hva er det?

Jeg vet ikke.

-Skal du gå, eller? -Ja, jeg har en audition.

-Med en gutt eller ei jente? -Vet ikke. Jeg må betale 200.

-Siste glass. -Is?

-Ringer han? Send en beskjed. -Ema?

Mati!

Gastón?

Unnskyld, Sonia... Det må ha skjedd i forrige uke.

Si at det var jeg, en performance.

Alle vet at det var Polo.

-Hvilken rolle spiller det? -Stille, vennene dine vil skrike.

-Hvem kommer til å skrike? -Alle de som danser dårlig.

Vi går ut begge to, så distraherer jeg dem. Og du kaster katten på gata.

Vår vesle sønn, Ema. Hva pokker gjorde vi?

Og hvis vi får et nytt barn?

Ema...

Det er ikke min feil.

Nei, det var ikke min feil.

-Det er vel bra mellom oss? -Ja.

-Ja? -Ja, vi trenger ingenting.

Jaså? Vet du hvem som har det bra? Polo.

Han er lykkelig, for han slipper oss.

Jeg vil si til alle... Jeg vet ikke.

At det var noe vi gjorde med Polo.

At vi la inn kosedyr i et kjøleskap, og så...

Nå så vi dette og ble triste, og derfor er vi her.

Det trengs ikke.

De er fulle, de merker ingenting. De bare ler.

Ja...

Ja... Jeg tror at Polo fatter det nå og tar inn alt.

Vi gjør det for ham, for han trenger en far og en mor-

-som elsker ham, slik ingen noensinne har gjort.

Du vet det ikke, men du er så pen.

Du er vakker.

Jeg er heldig som får være sammen med deg.

Skal vi ligge litt?

Nei. Du er et menneskelig kondom.

Du kommer aldri til å gi meg et barn. Et virkelig barn.

Jeg ga deg et barn. Et virkelig barn.

Du kvittet deg med ham.

Husker du da Polo tok hånden din og la den mot brystet sitt?

Han kalte deg "mor".

"Ikke forlat meg, mor."

"Det føles som om du kommer til å gå."

"Ikke forlat meg".

Han ba deg om unnskyldning.

Jeg elsker deg.

Jeg elsker deg også. Unnskyld.

Unnskyld. Glem det.

Jeg tilgir deg. Jeg elsker deg.

Hvor lenge var Polo her? Ti måneder.

Nei, det var mer.

Han var her i ett år, minst.

-Hva skjer? -Ikke noe.

Ikke noe? Vet du hva som skjedde?

Jeg gjorde dere en tjeneste.

-Tjeneste? -Ja.

Hva? Vi betalte deg.

Hva faen sa du? Nei! Si det igjen.

Vi betalte deg.

Fatter du at ingen vil ha barn fra Colombia eller Venezuela?

-Ikke si det, Marcela. -Polo var sju år gammel. Seks år.

-Ingen? Vi adopterte ham. -Takket være meg!

-Du forandret rapporten mot betaling. -Nei, ikke derfor. Se kontoen min.

Jeg mottok bare rapporten...

-Endret opplysningen om kjønn... -Hva sto det der?

-Vet du ikke det? -Jo, men hva sto det?

"Homofil atferd, ekshibisjonisme,"-

-"seksuell brutalitet, tegninger med blod..."

Tegninger? Det er ikke virkelighet, bare fiksjon, akkurat som min jobb.

Vi bygger opp scener, avbilder...

-Gastón er ikke homofil. -Denne typen?

Kan dere forstå at systemet skal blokkere slike som dere?

Og det er jeg som er systemet!

Alle møtene dere hadde med sosialtjenesten,-

-med psykologene... De stilte spørsmål.

"Er de gale?" "Nei."

"Vil de ha en dukke?" "Nei da!"

"Hun er for ung for ham." "Det gjør ingenting."

Sjekk! "Men han er jo rar!"

Du er rar! "Men det er det samme, det var ingenting."