Titus

Kom igjen, venner!

Vi må redde Olivia!

Vær hilset Rom, som seirer ...

... selv i sorgen.

Som et skip som har gjort en god handel -

- og kommer hjem til bukten der det første gang lettet anker, -

- kommer Andronicus prydet med laurbærkrans -

og hilser fedrelandet med tårer.

Se nådig til den festen vi vil holde!

Romere, av tjuefem tapre sønner -

se restene her, levende som døde.

La Rom belønne de levende med kjærlighet. Og la de jeg har med -

- til sitt siste hjem, få en grav hos sine fedre.

Her har goterne latt mitt sverd få hvile.

Harde Titus, likeglad med din familie ...

Lar du dine ubegravde sønner vandre langs Styx' grufulle bredd?

Gjør plass og legg dem her hos sine brødre!

Å, hellige grav for mine gleder, -

- du vakre kammer for heltemot og ære ...

Hvor mange av mine sønner har du, som jeg aldri får lov til å se igjen?

Hils stille på hverandre, som de døde pleier, -

- og hvil i fred, for fedrelandet falt dere.

Gi oss den stolteste av goterne så vi kan hugge ham i biter -

- og på bålet ad manes fratrum brenne kjøttet hans.

Slik at skyggene får fred og hvile og vi på jorden ikke plages.

Du får den edleste og eldste sønnen til denne ulykkelige dronning.

Vent, romerbrødre! Nådige erobrer.

Du seiersrike Titus, se mine tårer!

En mor som gråter tappert for sin sønn!

Har du noensinne elsket dine sønner, så vit at jeg elsker min like høyt.

Er det ikke nok at vi er ført til Rom for å pryde din triumf og hjemkomst -

som dine fanger og Roms slaver?

Må mine sønner slaktes på gaten for tapper dåd for sitt fedreland?

Å slåss for konge og land var edelt av dine sønner - så også mine?

Andronicus ... Dynk ikke graven din med blod.

Hvis du vil måle deg med gudene, -

så gjør det med barmhjertighet.

Barmhjertighet er bevis på edelhet.

Å edle Titus ...

Skån min førstefødte sønn!

Behersk deg frue, og tilgi meg.

Dette er brødrene til de som goterne så levende og døde.

For sine drepte brødre ber de om et hellig offer.

Sønnen din er valg ut.

Han må dø for at skyggene skal bli stille.

Før ham bort, gjør ilden klar!

La oss med sverdene våre -

- hugge ham i stykker så bålet kan fortære hver en bit.

For en grusom og ugudelig fromhet!

Skytien var aldri halvt så barbarisk?

lkke sammenlign Skytien med det stolte Rom!

Alarbus går til ro; vi lever videre for å skjelve under Titus' blikk.

Vær rolige, ...

... men håp at gudene hjelper Tamora, goternes dronning, -

- til en blodig hevn over fiendene sine.

Se, min far og herre, hvordan vi fullbyrdet vår sørgefest.

Alarbus lemmer er hugget av, og innvollene ble mat for ilden vår.

Nå gjenstår å begrave våre brødre -

- og med hornfanfarer hilse dem velkommen.

Hvil i fred og ære, mine sønner, -

trygge for verdens farer og uhell.

Her lurer verken svik eller nag.

Her vokser ingen giftige urter. Her blåser ingen stormer.

lngen støy ... bare søvn og evig stillhet.

l fred og ære hviler dere, sønner.

l fred og ære lever Titus lenge. Min edle far og herre, lev i ryet.

Ved graven gråter jeg de tårer jeg skylder mine brødres begravelse.

Og kneler for deg med gledestårer i glede over din tilbakekomst.

Velsign meg din seiersrike hånd.

Takk Rom, for at du har bevart min alderdoms trøst og glede.

Lavinia, lev!

Lev lenger enn faren din. Og vær en evig pryd.

TUSENVlS SØRGER OVER CÆSARS DØD

Romere, beskyttere av min rett!

Forsvar min rettferdige sak med sverd!

Og, landsmenn, trofaste venner.

Forsvar min arverett med sverd!

Romere, venner, tilhengere av min rett.

Hvis Bassianus, Cæsars sønn var kjær for Roms kongeøyne -

så la veien til Kapitol stå åpen.

Jeg er eldste sønn til den siste som bar Roms keiserkrone.

lkke la en æreløs få den keisertronen som er viet -

- tapperhet, rettferdighet, måtehold og ære.

La meg bære min fars hederstittel!

La den som fortjener det vinne, -

og kjemp for friheten til å velge.

Prinser, -

- som med hver sine venner streber etter keisermakten, -

- vit at Roms innbyggere har valgt å gi keisertronen til Andronicus.

En taprere mann og bedre kriger finnes ikke bak byens murer.

Senatet har bedt ham vende hjem fra krigen mot de gotiske barbarene.

Nå ber vi for hans æres skyld ...

Trekk dere, send tilhengerne deres hjem -

- som det sømmer seg for en som søker tronen; i fred og ydmykhet.

Marcus Andronicus!

Jeg stoler slik på din oppriktighet og ærlighet -

- og elsker og ærer deg og dine, din edle bror Titus og hans sønner -

- og hun som hver tanke i meg hyller, -

den vakre Lavinia, Roms pryd, -

at jeg sender bort mine venner ...

... og overlater min sak til skjebnen og folkets gunst.

Venner som tappert har kjempet for min rett, -

- jeg takker dere og ber dere gå hjem, -

- og til fedrelandets kjærlighetsfulle gunst -

overgir jeg meg og min sak!

Rom, vær nådig og god mot meg, som jeg er tillitsfull mot deg.

Lukk opp porten og slipp meg inn!

Lenge leve Titus, kjære bror.

Ha takk, tribun, min edle bror Marcus.

Velkommen nevøer, fra seiersrike kriger.

Så vel levende som falne.

Titus Andronicus, Roms stolte folk sender deg gjennom meg, sitt ombud -

- denne skinnende hvite kappen og ber deg stille til keiservalg -

- mot sønnene til vår avdøde keiser.

Vær candidatus og ta den på -

- og sett et hode på det hodeløse Rom.

En stolt kropp fortjener bedre hode en mitt som skjelver av alderdom.

Rom, jeg var din soldat i førti år og førte fedrelandets hær med hell.

Begravde tjueen tapre sønner.

Gi meg en hedersstav i alderdommen, og intet septer til å styre verden.

Han holdt det stolt, han som holdt det sist.

- Du får kronen hvis du ber om den. - Så det tror du, hovmodige tribun?

Romere, gi meg min rett! Patrisiere, stikk ikke sverdet ned i skjeden -

før Saturninus er keiser i Rom!

Andronicus, til helvete med deg om du vil ta folkets hjerte fra meg!

Stolte Saturninus vil ødelegge alt som den edle Titus tiltenker deg.

Vær rolig, min prins.

Jeg gir deg plass i folkets hjerter igjen og bringer dem til fornuft.

Andronicus, jeg smigrer ikke deg, men ærer deg, og det til min død.

Hvis du og dine venner styrker meg, er jeg evig takknemlig for det.

Romere og folkets talsmenn. Jeg ber om deres stemmer.

Vil dere gi dem til Andronicus?

l takknemlighet til Andronicus, og i glede over hans hjemkomst, -

- vil folket velge den han peker på.

Ha takk, tribuner. Nå ber jeg dere velge forrige keisers eldste sønn, -

- prins Saturninus. Hans dyder vil lyse over Rom som solstråler -

- som Titans stråler på jorden. Hvis dere velger som jeg ønsker, -

så gi ham kronen! Leve keiseren!

Lenge leve keiser Saturninus!

Patrisier og plebeier, vi utnevner prins Saturninus til Roms keiser -

- og roper: Lenge leve keiser Saturninus!

Titus Andronicus ...

For den støtten du sikret valget i dag takker jeg deg, -

- men jeg skylder deg langt mer. Hjelpen din skal bli gjengjeldt.

Jeg begynner, Titus ...

... med å fremme ditt navn og slektens ry, -

jeg gjør Lavinia til keiserinne.

Roms herskerinne, og mitt hjertes herskerinne.

l det hellige Panteon ekter jeg henne.

Si meg, Andronicus ... Er du fornøyd med dette forslaget?

Ja, edle hersker. Jeg synes du har hedret meg med dette ekteskapet.

Med Rom som vitne vier jeg Saturninus, hele verdens keiser, -

- sverdet mitt, stridsvognen min og fangene mine.

Gaver som er en keiser verdig.

Takk, edle Titus, du ga meg livet.

Hvor stolt jeg er av deg og gavene skal Rom bevitne.

Glemmer jeg en dag den minste av dine uvurderlige tjenester -

- så glem deres troskap mot meg, romere.

Nå er du fange hos en keiser som forstår din rang og høye stand, -

- og vil behandle deg og folket ditt mildt.

En vakker dame. Og av den type jeg ville velge.

Hvis jeg skulle velge på ny.

Lysne opp, min vakre dronning.

Selv om nederlaget ødela din lykke, er du ikke her for å bli hånet.

Du vil bli behandlet fyrstelig. Stol på mitt ord.

lkke la mismotet ødelegge alt ditt håp.

Den som trøster deg kan gjøre deg til mer enn goternes dronning.

- Lavinia, du blir vel ikke støtt? - Nei, herre.

Ordene dine er bevis på din gavmildhet på fyrstelig vis.

Takk, søte Lavinia.

Romere, vi går nå. Vi frigir fangene uten løsepenger.

Forkynn vår heder med trompet og tromme!

- Tilgi meg, Titus, piken er min! - Hva? Mener du alvor?

- Ja, edle Titus, uten tvil. - Prinsen tar bare det som er hans.

Og skal så sant jeg, Lucius, lever også få det.

Forrædere! Hvor er keiserens vakt?

- Forræderi, Lavinia blir bortført! - Bortført? Av hvem?

Av den som kan bære bruden sin bort til tross for hele verden.

lkke vær redd. Jeg bringer henne tilbake.

Brødre, hjelp ham å bortføre henne! Jeg forsvarer trappen med sverdet.

- Her kommer du ikke frem! - Din frekke guttunge!

- Sperrer du veien for meg i Rom? - Hjelp, Lucius!

Herre, du gjør urett!

Mer enn urett. l urettferdig kamp har du drept din sønn.

Verken du eller han er min sønn. Mine sønner ville aldri krenke meg.

Forræder, gi keiseren Lavinia tilbake!

Død hvis du vil. Men ikke som hustruen hans.

Hun er lovlig forlovet med en annen.

Nei, Titus! Keiseren trenger henne ikke -

deg eller noen i din familie.

Jeg stoler på den som har hånet meg. Men aldri deg -

- og dine hovmodige sønner som alle har vanæret meg.

Gå din vei!

Du får en tapper svigersønn. En mann som passer -

som kamerat til dine ville sønner!

Derfor, vakre Tamora, goternes dronning ...

Hvis du aksepterer en plutselig beslutning, -

- så velger jeg deg, Tamora, til brud -

- og utnevner deg til Roms keiserinne.

Fortell meg, goternes dronning, aksepterer du mitt valg?