Romeo and Juliet

To slekter, av like fornem byrd,

i skjønne Verona hvor vår historie finner sted.

Av gammelt hat brøt nye feider ut,

hvor godt blod besudlet gode hender.

Av disse fienders skjebnesvangre rot

springer fram to ulykkelige elskere,

hvis feilslåtte overtyrer

først i døden ender sine fedres strid.

Krangelen er mellom våre herrer, oss og deres menn.

Det er det samme.

Der kommer noen fra Montagues hus.

- God morgen. - God morgen selv, sir.

Ypp til bråk du. Jeg bakker deg.

Ja, stol på meg.

Kom. Vi fortsetter.

Spotter du oss, sir?

Jeg spotter nok, sir.

Men spotter du oss, sir?

Nei, sir. Jeg spotter ikke Dem, sir.

Men jeg spotter nok, sir.

Ypper du, sir?

Ypper? Nei, sir.

Gjør du det, er jeg klar.

- Jeg er mann så god som deg. - Ikke bedre?

Jo, bedre, sir.

Du lyver!

- Dra sverdet, om mann du er. - Gregory, husk ditt gode sverdslag.

Stopp, fjols! Legg bort sverd! Hva gjør dere?

Fyrsten har ettertrykkelig forbudt slik strid i Veronas gater.

Her kommer Capulets menn!

Tybalt, Capulets slektning.

Hva? Har du trukket sverd med disse bøndene?

- Snu deg, Benvolio. Se på døden. - Jeg holder bare fred.

Legg bort sverdet, eller hjelp meg med å skille disse menn.

Trukket sverd og snakk om fred?

Jeg hater ordet, som helvetet: Alle Montaguer og deg.

- Kom igjen, feiging! - Capuletene!

Montaguene!

- Hjem med deg! - Skurk!

Gi meg det lange sverdet. Capuletene!

Til markedsplassen!

Drep den skurken Montague!

Min edle onkel!

Hva?

Mitt sverd! Mitt sverd!

Du må ikke oppsøke fienden.

Slipp! La meg gå!

- Fyrsten kommer! - Legg våpnene ned.

Her kommer fyrsten!

Opprørske undersåtter, fredens bakmenn,

kast deres iltre våpen til jorden!

Og hør dommen til deres bevegede fyrste

Tre borgerfeider,

skapt fra et flyktig ord, av deg, Capulet...

...og Montague,

har tre ganger forstyrret freden i våre gater.

Forstyrres freden igjen,

skal fredsbruddet bøtes for med livet.

Denne gang kan alle andre dra til sitt.

Du, Capulet, kommer med meg.

Og Montague, kom du i aften.

De som har sitt liv kjært,

gå hjem!

Hvor er Romeo? Har du sett ham i dag?

Bra han ikke var i kamp i dag.

En time før solen tittet fram i øst,

drev rastløse tanker meg til å ferdes ute,

og ved morbærlunden så jeg visst din sønn.

Jeg gikk mot ham, men han enset meg ikke,

og forsvant inn i skogens dekke.

Mange morgener har han blitt sett der.

Se, der kommer han.

Så, vent dere. Jeg skal nok få vite hva som opptar ham.

Jeg håper du ved å bli får høre sann tale.

Kom, frue, vi må gå.

God morgen, fetter.

- Er dagen så ung? - Knapt ni.

O, ve.

Triste timer virker lange.

Var det min far som gikk så raskt?

Det stemmer.

Hvilken sorg gjør Romeos timer lange?

Ikke å ha det som kunne gjort dem korte.

- Men, Romeo... - Farvel, fetter.

Hva slags kamp ble kjempet her? Si det ikke,

jeg har hørt det før.

Her handler det om hat,

dog mer om kjærlighet.

Vent. Jeg slår følge.

Men Montague er bundet, som jeg, til straffeansvar.

For folk i vår alder burde freden være lettere å holde.

Dere er begge høyt aktet,

og synd er det at dere har kivet så lenge. Men...

Men nå, min herre, hva sier du til min begjæring?

Jeg sier kun hva jeg har sagt før.

Mitt barn er ennå ny i denne verden.

Hun har knapt sett fjorten somre.

La to somre til visne hen, før vi anser henne brudemoden.

Yngre enn henne er andre mødre.

Og tidlig visnet, de som tidlig blomstret.

Jorden har slukt alle håp utenom henne.

Hun er min arving og mitt håp.

Vinn varsomt hennes hjerte, Paris. Får du hennes ja, blir mitt din pris.

Peter!

I kveld holder jeg en tradisjonsrik fest,

og har invitert mange av de jeg elsker, og du er en

det særlig ville glede meg å se igjen.

Amme, hvor er min datter? Kall henne hit straks.

Ved min møydom da jeg var tolv, jeg ba henne jo komme!

Hvor er hun? Julie!

Hvor er nå piken?

Julie! Hvor er hun?

- Hei der! Hvem kaller? - Din edle mor!

Din ærede mor.

Skynd deg, jente, fort. Hvor var du?

Frue, her er jeg. Hva ønsker du?

Slik er det:

- Fort, piker. - Amme...

la oss være alene. Vi må snakke i enerom.

Amme, kom tilbake, jeg har betenkt meg.

Hør du etter. Du vet min datter er i en skjønn alder.

- Jeg kjenner hennes alder på en prikk. - Hun er knapt fjorten.

Jeg vedder fjorten tenner, selv om jeg kun har fire.

Hun er ikke fjorten. Hvor lenge er det til olsok?

- Rundt regnet fjorten dager. - Rundt eller ikke,

den kvelden blir hun fjorten.

Susanne og hun, gud bevare hennes sjel, var like gamle.

Susan er hos gud, hun var for god for meg.

Men ved olsok blir hun fjorten.

Det skal hun, jeg husker det godt.

Herren og fruen var i Mantua. Nei, nå husker jeg...

Hun kunne stå alene.

Nei, hun kunne vakle og løpe rundt.

For dagen før slo hun hull i pannen.

Og mannen min - gud bevare hans sjel, han var en lystig mann -

plukket barnet opp.

"Hvorfor faller du forover?" spurte han.

"Du vil falle på ryggen når du får mer vett."

Og englebarnet sluttet å gråte og sa "Ja".

- Nok, sier jeg, hold fred nå. - Ja, frue.

Julie...

Gud signe deg!

Du var det deiligste barn jeg ammet.

Og lever jeg den dag du gifter deg, er jeg fornøyd.

Gifte deg? Det er jo akkurat det jeg skulle snakke om?

Si meg, Julie, hvordan virker tanken om å gifte seg på deg?

Det er en ære jeg ikke tør drømme om.

En ære!

Var ikke jeg din eneste amme, kunne en tro du fikk klokskap i morsmelken.

Vel, tenk på giftemål nå. Yngre enn deg, her i Verona

er adelsdamer allerede mødre.

Jeg var mor til deg i den alder du nå er jomfru.

- Ja, jeg husker det. - Så, kort sagt,

- Grev Paris beiler til deg. - En mann, edle frøken.

Som han ser ut! Han er som av voks!

- Veronas sommer har ei slik en blomst. - Han er en blomst...

Hva sier du? Kunne du elske denne herren?

Frue!

Gjestene er her, middagen servert. Man spør etter fruen og frøkenen.

Vi kommer.

Si det. Kan du elske denne herren?

Jeg ser gjerne mer om synet får meg til å like mer,

men jeg ser ikke lenger

enn langt nok til at du tillater det.

- Julie, gjestene venter. - Jeg kommer.

Fort, pike. Finn glade netter og dager.

Gi meg noe for mitt fjes!

En maske mot en maske.

Om noen tror den skjuler vanskapte trekk, dem om det.

Min villmannsmaske skal skjule meg.

Skal denne talen unnskylde oss, eller går vi inn uten unnskyldninger?

Den slags ordspikkeri er umoderne. La dem dømme oss som de ønsker.

Vi dømmer dem i like monn, og går.

Vel inne, så er hver mann fluks på dansegulvet.

Vi mener vel ved å gå på denne festen,

- men det er nok ikke klokt. - Hvorfor, om jeg tør spørre?

- Jeg drømte en drøm. - Jeg også.

Vel, hva drømte du?

At drømmere ofte lyver.

I sengen, mens de gjør saker man kan drømme om.

Da har nok dronning Mab vært hos deg.

Dronning Mab?

Hun er...

Hun er alvenes jordmor.

Hun kommer i skikkelse ei større enn agaten

i borgermesterens ring.

Hun kjører med et spann av solstreif over nesen til sovende folk.

Eikene på hjulene er lagd av edderkoppers bein,

og taket lagd av gresshoppevinger.

Spindelvevets tråder lager seletøy,

månestråler lager grimene,

pisken hennes...

er skapt av sirissbein.

Slik farer hun hver natt gjennom elskerhjerner,

og da drømmer de om kjærlighet,

om den skjønnes lepper, båret dit av drømmene.

Men ofte straffer hun med blemmer,

en munn som forrædes av en grådig pust,

og av og til, med en liten grisehale,

kiler hun en prest i nesen mens han sover.