The Art of Joy (L'arte della gioia)

Tidligere i serien...

Jeg burde gifte meg med ham.

Men ikke våg å bli gravid.

Jeg vil ikke ha en skorpion til som ødelegger familiens navn.

Krigen er over!

Ikke for oss!

Vi drar aldri til Catania igjen, aldri.

Det er ikke rettferdig, jeg vil leve.

Hvis du kommer nær, blir du ikke smittet. Byen er forferdelig, død.

En forferdelig pest.

Til denne pesten er over, blir jeg hjemme hos meg.

Hvilket hjem?

Trodde du virkelig den brakken hvor vi møtes, var hjemmet mitt?

Jeg ser deg, vet du. Du har tatt roret på skipet.

Slutten kommer, Monti.

Jeg visner, og du blomstrer.

Familien Brandiforti må ende med meg.

Jeg sier det én gang.

Hvis du vil ha et barn, får du det.

Men du blir arveløs.

Så du tok det ikke fra meg.

Jeg orker ikke mer.

Jeg finner ingen stilling.

Jeg kan ikke engang bevege denne siden lenger, se.

Hvis hun dekker ansiktet, kommer jeg og hjelper henne.

Hva?

Hvis hun dekker ansiktet, kommer jeg og hjelper henne.

Men slutt!

Du blir latterlig.

Ser du ikke at ingen har kommet inn i dette huset på måneder?

Du derimot.

Skynd deg å ringe legen.

Jeg vil at du skal bli frisk før barnet blir for stort.

Du trenger ikke være redd, altså.

Det er ingenting å snakke om.

Du vil bare miste litt blod.

Hva kan det vel være?

Med din bondestyrke kommer du deg raskt.

Du vet ikke disse tingene.

Men jeg gjør det.

Jeg gjør det.

Det er ingenting å snakke om.

Du vil bare miste litt blod.

Hva kan det vel være?

Dette vil hjelpe henne.

Så snart det er mulig, må vi ringe noen arbeidere.

Siden gartnerne sluttet å komme, har trærne mistet formen.

Og huset trenger også en oppgradering.

Hvor lenge vil du fortsette denne torturen?

Nok.

Hva bryr jeg meg om det?

Hva bryr jeg meg om det?

Jeg beklager.

Eh!

Men var det virkelig så ille?

Dessverre, ja.

Jeg er så redd for henne.

Jeg vil fortsette å ta vare på henne alene.

Hun ba meg om det.

Ingen, jeg sier ingen, skal komme inn på rommet hennes.

Bare slik kan vi begrense smitten.

Men hvordan ble hun smittet?

Dette er en snikende sykdom.

Men vær alltid forsiktige.

Den gjemmer seg i gjenstander, på overflater.

Husker dere ikke hva legen sa?

Kom igjen nå.

Jeg har mye å gjøre.

Symptomer på forgiftning er tørre slimhinner, svelgevansker,

tørr og rød hals, feber, takykardi,

opphisselse, rastløshet, forvirring, hallusinasjoner og spasmer.

Deretter sløvhet, koma

og nå hjerte- og åndedrettsstans.

Dette er for sirkulasjonen, prinsesse.

Smertene er bedre, ikke sant?

Ja, ja.

For eksempel, se, jeg kan gjøre slik.

Før kunne jeg ikke det.

Men jeg føler meg rar.

Men har du ikke tatt med litt vin engang?

Det er en flaske rosolio i nattbordet til venstre.

Det er ikke så gøy å sove alene så lenge.

Man må jo trøste seg på en eller annen måte.

Ta deg et lite glass du også, da.

Kom igjen.

Greit, men etterpå skal jeg gi henne litt mer urtete.

Men det har også noen fordeler å sove alene.

Spesielt om morgenen.

Han, Prinsen, var som et sveitsisk urverk.

Så snart han våknet, var han klar.

Det er ikke mulig, jeg ville ikke visst det.

Han herjet med meg, nei, han massakrerte meg.

Og legg deg sånn, og legg deg sånn, og pang, og pang, og pang.

Av og til prøvde jeg å si nei, men han ble sur.

Så, for husfredens skyld, jeg... Gå, gå, gå, gå, gå.

Nei, for...

man burde spørre om informasjon, altså.

Før man gifter seg, om størrelsen.

Han hadde alt enormt.

Han hadde en svær pikk.

Nei, se du, det var...

det var nesten sånn.

Da jeg så det første gang, sa jeg: 'Hvordan skal jeg klare dette?'

'Hvor skal jeg få plass til det?'

Men jeg fikk plass til det, jeg fikk plass til det.

Jeg likte det til og med, se.

Eleonora hadde samme trang som faren sin.

Hun likte å forføre.

Hun likte den tingen.

Men hun var kvinne.

Hadde hun vært en mann, ville det vært en kvalitet.

Hun hadde...

denne tveeggede skjønnheten.

Delikat.

Og dødelig.

Sånn, et stort skritt.

Grava!

Du, du, du, du, du, du, du, du.

Jeg er sulten.

Jeg er også sulten.

La oss gå.

Stol på meg.

Dette er vakkert.

La oss gå.

Dette er det lille rommet.

Ja.

Ja.

Kjære.

Dette er spisestuen.

Kjære.

Kjære.

Kjære.

Dette er den rosa stuen.

Og dette er de store munnenes salong.

Kom, kom, kom.

Dette er den himmelblå stuen.

Hva gjør du her?

Bekymret.

Hva?

Jeg vil se mamma. Jeg er bekymret.

Hva sa jeg til deg?

Hva sa du til meg?

Ta på deg masken.

Har jeg rett til å se henne eller ikke?

Ta på deg masken.

Forstår du ikke at det er farlig?

Hva er det som tar deg?

Mamma, den som er med denne mammaen?

Det er din bestemor.

Hvorfor lar du ikke hushjelpene ta seg av henne da?

Vel.

Hvis du kan ta risikoen med å bli syk, hvorfor kan ikke jeg det da?

Jeg har allerede vært med henne.

Og jeg er veldig forsiktig, tro meg.

Men det er for å beskytte deg.

Og så er jeg død.

Beatrice, vær så snill.

Gå tilbake til rommet ditt.

God morgen.

Jeg har vondt i magen.

Jeg har en tørr, ru hud som sandpapir.

Men var det noen her med deg i natt?

Hæ?

Det var et barn.

Jeg kjente lukten av talkum.

Å, nei, lukten av svette dekket av talkum.

Men det var ikke en drøm.

Og du underkaster deg alltid, Modesto.

Nei, hva sier du?

Når kommer denne velsignede legen?

Han har aldri vært lynrask, men

denne tregheten er i det minste mistenkelig, ikke sant?

Med denne epidemien er han alltid opptatt, det er ikke lett å finne ham.

Jeg har sendt ham en melding igjen, han kommer.

Ikke vær sta, Modesta.

Jeg har allerede fått nok av deres fiendtlighet.

Det vil ikke være noen igjen som bærer vårt navn.

Og ikke motsi meg.

For jeg vil vite hvordan jeg skal straffe deg selv når jeg er død, vet du?

Jeg har makten til å straffe deg selv når jeg er død.

Det står skrevet i mitt testamente.

Ingen nett.

Straff.

Miste alt.

Faktisk, minn meg på at jeg må levere det til notarius Brevimano.

Hvis du forteller meg hvor det er, kan jeg gjøre det.

Jeg sa Brevimano, kjære.

Som vil få barn.

Hun vil miste alt.

Alt vil gå til veldedighet.

Og bare tittelen ville være igjen.

Men vet du hvor gøy det er?

En fillete prinsesse.

Kanskje til og med med et deformert barn.

Her er jeg igjen i hennes makt.

Og gi meg noe å drikke, kom igjen.

Kom igjen.

Jeg var sjakk matt.

Vita!

Vita!