28 Weeks Later

- Hva lager du? - Yndlingsretten din.

Nå igjen?

- Dette er den siste. - Er vi tomme for tomater?

Du får jo aldri nok tomatbokser.

I stedet...

har vi fem bokser bukkerter.

Det holder minst i fem år, hva?

- Vil du ha et glass vin? - Ja, takk.

Vi er heldige.

Den er drikkbar.

- Går det bra? - Ja.

Vel, ikke bra. Det er forferdelig.

- Barna har det vel bra? - Absolutt.

Gudskjelov for den skoleturen. Tenk, var det ikke for den.

Ja.

Jeg vil ikke tenke på det. De er langt, langt borte.

Og de er i sikkerhet. Ok?

Ikke bekymre deg...

skatten min.

Jeg forstyrrer vel ikke?

Nei.

Jeg fant denne i kjelleren.

Jeg hadde helt glemt den. Tenkte vi kunne ta den etter middag.

- Det dufter deilig. - Er det en flaske vin, Don?

- Vær du sikker, Geoff. - Takk.

Etterpå er det sjokolade. Takket være din kone.

Og hva har vi her? Jeg kjenner blåbær.

Vanilje. Spor av høst.

Karen?

Han blir nok sulten.

Han vil ha noe å spise når han kommer tilbake.

- Da er vi i gang igjen. - Jacob, nei.

Det er fem dager siden kjæresten din stakk av.

Hvis han ennå puster, er det ikke pasta han tenker på.

- Det er halsen din! - Nei, ikke si det.

- Nå var du stygg, Jacob. - Hvorfor?

Vi vet jo det er sant. Det bør hun snart innse.

Det er ingen overlevende. Det er bare oss her, og de der ute.

- Sam? - Stille!

- Det er en gutt. - Vent. Du vet ikke hvem det er.

- Slipp meg inn! - Det er barn, Don!

Hjelp, slipp meg inn.

For helvete.

- Slipp meg inn! - Vi kommer.

Slipp meg inn.

Vær så snill. Hjelp. Slipp meg inn.

Kom inn.

- Alt bra med deg? - Ja.

- Hvor kommer du fra? - Sandford.

Det er noen kilometer oppover elva.

- Hvordan kom du hit? - De ville ta meg. De hylte.

Jeg var redd og løp.

Jeg prøvde andre hus. De var tomme.

Jeg gikk gjennom skogen og fulgte elva til jeg kom hit.

- Hvem ville ta deg? - Moren min.

Faren min.

De prøvde å drepe meg.

- Det er flere også. - Hvor mange?

- Massevis. - Sam?

Den har armen min.

Hjelp meg.

Over hit, Alice! Gå ned rømningsluka!

- Jeg ser ikke noe, Geoff. - Hold meg i hånden!

Dø, din jævel!

Kom tilbake.

Følg Jacob, Sally! Sally, du har ingen tid å miste.

- For Guds skyld! - Kom, Sally!

Dra.

Å, nei. Faen.

Hvor er du?

Alice, nei!

Geoff, kom igjen.

Ta hånden min, Sally.

Jacob, hjelp meg!

Alice.

- Hvor er du? - Du må gå fra ham.

Jeg ser ham. Slipp.

Fort.

Don. Hjelp oss.

Gå inn dit.

Jacob.

Kom igjen.

Å, faen.

15 DAGER SENERE: STORBRITANNIA I KARANTENE

28 DAGER SENERE: BEFOLKNINGEN RAMMET AV VIRUSET

5 UKER SENERE: DE SMITTEDE ER DØDE AV SULT

11 UKER SENERE: EN AMERIKANSKLEDET NATO-STYRKE GÅR INN I LONDON

18 UKER SENERE: STORBRITANNIA ERKLÆRT SMITTEFRITT

24 UKER SENERE: GJENOPPBYGGINGEN STARTER

28 UKER SENERE

Velkommen til London.

Hei, Doyle, har du det morsomt?

Kyss meg i ræva.

Hvor fanken er egentlig krigen?

Jeg skjønner hva du mener.

- Gi meg noe å skyte på. - For enkelt.

Nordøst i helsesenteret, 20. etasje, 3. vinduet.

- Feit fyr runker på do. - Han med de store balla.

Jeg ser ham ikke. Hvor er galningen?

Pikken i handa i 20. etasje.

Ved branndøra. Jeg tror han trenger hjelp.

Doyle, du er jo nærkampekspert, hånd til hånd.

Mann til mann.

- Tror det er faren din, Doyle. - Der tok du meg.

Faen.

- Oberst Phillips her. Hva er situasjonen? - God morgen, oberst.

- Jeg ser på de nyankomne. - Ja, major.

- Det vil ta hele morgenen å undersøke dem. - Mottatt.

Ingen har sagt noe om at vi skal motta barn.

Bare gå til høyre.

Grønt og brunt. Interessant irisvariant.

Det er arvelig. Har en av foreldrene dine det samme?

Moren min. Hun hadde det.

- Hvor gammel er du, Andy? - 12 år.

Da er du landets yngste person, tror jeg.

Blodtrykket ditt er topp,

og du har ingen alvorlige sykdommer.

Jeg tror du kan slippes inn.

Velkommen til Storbritannia.

Vi skal til den grønne sonen, området for sikkerhet og gjenoppbygging,

kalt Distrikt 1.

Det ligger på Isle of Dogs.

Selv om øya er helt trygg, er ikke området rundt London det.

Mange lik må fortsatt fjernes fra det første utbruddet av sykdommen.

Det kryr av rotter og hunder, og sykdomsfaren er stor.

Nyankomne påminnes om at for sin egen sikkerhet,

er det absolutt forbudt å krysse elven og forlate sikkerhetssonen.

Det bor allerede 15000 sivile i Distrikt 1.

Dere vil se mange militære når vi nærmer oss deres nye hjem.

USAs hær er ansvarlig for sikkerheten.

Vi skal gjøre alt for at repatrieringen skal bli så lett som mulig.

Jeg tror dere vil bli behagelig overrasket når dere kommer frem.

Vi har varmt og kaldt vann innlagt, elektrisitet hele døgnet,

et helsesenter, et supermarked og til og med en pub.

Vi er snart hjemme.

- Pappa! - Kom igjen.

- Er du spent? - Ja.

Jeg har savnet dere veldig.

Er alt bra med dere?

Jeg trodde jeg aldri ville få se dere igjen.

Som lege burde jeg vært varslet før barn ble hentet inn.

Vi har ingen prosedyrer for mindreårige.

Vi har sykdoms- og sanitærproblemer. Vi forstår ennå ikke viruset fullt ut.

Vi forstår at det bare angriper mennesker,

at det ikke spres gjennom lufta og at den sist smittede døde for seks måneder siden.

- Da var ikke vi her. - Major.

Hva er du redd for?

- Hva om det kommer tilbake? - Det kommer ikke tilbake.

- Men hvis? - Da dreper vi det.

Kode rød.

Kom, unger.

Hva synes du om dette stedet, Andy?

Det er fint, pappa.

Se på kameraet.

Denne veien.

Det er 25 etasjer, og vi har toppleiligheten.

Legitimasjon, sir. Takk.

- Hva gjør du her? - Jeg er seksjonssjef.

Jeg har ansvaret for det elektriske, vannet og oppvarming. Se her.

Dette er Trippel A. "Adgang alle områder". Jeg driver faktisk hele stedet.

Da er du vaktmester, ikke sant?

Nei, jeg driver stedet.

Liker du den?

- Den er utrolig. - Bedre enn solrike Spania?

Du skulle sett flyktningleirene. 20 i hvert telt og kjemiske toaletter.

- Det stinket piss overalt. - Høres fint ut.

VELKOMMEN HJEM

Vi flytter snart til vårt nye hus. Om et par måneder.

Et nytt hus?

Ja.

Jeg håper dere forstår.

Vi ikke kan dra tilbake til vårt gamle hus.

Det er utenfor sikkerhetssonen, og jeg vil ikke dra dit, selv om vi kunne.

Hva skjedde, pappa? Med mamma?

Ja...

Vi kan sette oss, så skal jeg fortelle alt om det.

Mor og jeg skjulte oss i et hus.

En liten hytte.

Et gammelt par eide den,

og de var også der.

Og tre andre mennesker.

Og vi prøvde bare...

å holde oss i live.

Vi klarte oss bra en stund. Men så ble vi angrepet.

De kom inn gjennom kjøkkenvinduet.

De var så raske.

De løp etter oss.

Løp etter moren deres.

Og vi ble stengt inne. Inne på soverommet.

Og jeg så...

Jeg så at...

de bet henne.

Jeg kunne ikke gjøre noe.

Jeg prøvde å gå tilbake.

Men hun var ferdig.

Hun var ferdig.

Var det ingenting du kunne gjøre?

Nei, ingenting.

Jeg klarte å komme meg unna.

Jeg bare løp og løp...