Maiden

Havet prøver alltid å ta livet av deg. Det stopper aldri.

Sannsynligheten for ikke å overleve er høy.

Du er alene. Det finnes ikke håp hvis noe går galt.

Ok, jeg filmer. Gary, hvis du kan...

- Kom igjen, smil. - Beklager.

Smil, og så begynn.

Jeg heter Tracy Edwards. Jeg er skipper av Maiden, -

- første kvinnemannskap i Whitbread Round the World Race.

Faen.

For å kunne seile jorden rundt, må du for det første være litt gal.

Du må være annerledes enn mannen i gata.

Prøv igjen.

Tracy Edwards, jeg er skipper på Maiden.

Det første kvinnelaget i Whitbread...

- Litt bedre. - Det er sånn jeg smiler.

- Vi går til Lisa Austin på startlinjen. - Slik ser det ut i Solent...

...minutter før starten av den femte kappseilasen rundt jorden.

Med sine 33000 nautiske mil er det verdens lengste kappløp.

Vi ble fortalt at det ikke gikk an.

"Dere er ikke sterke nok. Ikke flinke nok.

Jenter klarer det ikke. Dere kommer til å dø."

Hun satset alt.

DEN PROFESJONELLE

Hun risikerte alt for å få det til.

Det var ikke noe valg. Det var bare noe jeg måtte gjøre.

Barndommen min var idyllisk.

En verden full av magi og lek-

- og to fantastiske foreldre, og en halv-fantastisk bror.

Mamma var... Hun var herlig.

Hun hadde vært danser. Og rallysjåfør.

Hun var første kvinne til å kjøre motorsykkel på Isle of Man TT.

Hun traff pappa da hun kjørte gokart.

Han var hennes ingeniør.

Far var gründer, han designet høyttalere.

Han hadde alltid noe på gang.

Foreldrene mine lærte meg å være besluttsom.

Hvis du vil ha noe, må du holde ut.

Ikke gi opp. Så besluttsomheten min har jeg fra dem.

Mine første år kunne ikke ha vært bedre, -

- men dessverre tok det slutt da jeg var 10.

En kveld da jeg lå og sov hørte jeg noe bråk.

Jeg trodde jeg hørte mamma skrike, men jeg var ikke sikker.

Jeg husker at jeg tenkte at noe skikkelig ille hadde skjedd.

Jeg satte meg opp i senga, og holdt dyna rundt meg.

Så kom mamma inn.

Hun sa: "Pappa fikk hjerteinfarkt. Ambulansen rakk ikke frem, -"

og han døde."

Beklager.

Det endret livet mitt for alltid.

Mamma prøvde å ta over pappas hi-fi-bedrift.

Det var en svært mannsdominert bransje.

Det fantes ikke kvinner i det hele tatt.

Og til slutt ble hun presset ut.

Det var da jeg forstod at det ikke var plass til kvinner i en manns verden.

Hun måtte gjøre noe for å forsørge oss.

Dessverre for oss, traff hun en mann hun så giftet seg med.

HUS TIL SALGS

Vi solgte huset i Reading og flyttet til Wales.

BARNDOMSVENN

Mitt første minne av henne er vel fra skolebussen da vi var 12.

Det var en liten landsby. Det var sjeldent man så nye folk.

Og hun var vel litt som meg.

Hun var stille i begynnelsen.

Tenk at jeg sier det om Tracy Edwards.

Vi hadde det ikke så lett på skolen, så vi fant sammen.

Når du er tenåring, er vennene dine familien din.

Det er de du stoler på.

Jeg vet at forholdet til stefaren var svært ustabilt.

Han var en voldelig alkoholiker.

Han slo meg et par ganger.

Jeg tenkte at jeg fortjente det, fordi jeg slo først, eller sparket, eller klikket.

Jeg husker jeg var der en gang-

- da de gikk til angrep på hverandre. Det sjokkerte meg.

Jeg gikk fra å være et lykkelig, snilt barn-

- til å bli en grusom tenåring. Sint. Aggressiv.

Jeg hatet alle.

Jeg ble sendt hjem 26 ganger før jeg ble utvist.

Mamma tryglet om at jeg skulle få lov til å ta ungdomsskoleeksamen, -

men jeg møtte ikke opp.

Istedenfor å be om hjelp, rømte jeg, og jeg dro så langt jeg kunne.

Jeg husker at hun dro, og jeg husker at jeg var redd.

Men det var vanskelig å vite hva man burde gjøre, som 15-16 åring.

Nøyaktig tre år fra i dag-

- skal verdens mest krevende regatta begynne.

Whitbread var kongen av alle regattaer.

Førtitre tusen kilometer oppdelt i etapper.

På den tiden var seiling absolutt en mannssport.

Galninger og eventyrere, de var banebrytere.

Du balanserer på grensen til katastrofe. Ett feiltrekk og du havner i vansker.

Som seiler var utfordringen om en jordomseiling noe man bare måtte.

Det var litt av en prøve.

Det lokket flinke seilerne som ville bevise noe overfor verden.

Som seiler var det det man måtte gjøre for å bli anerkjent.

Jeg endte opp som bartender i Hellas.

Jeg hadde ingen jeg kjente noe særlig.

Min eneste kontakt med andre var da jeg drakk meg full.

Jeg husker at jeg var ensom.

Jeg ville bare dra hjem, men jeg var for stolt.

En kveld kom en fyr inn på baren og sa:

"Jeg er skipper på en yacht, og lugarpiken min sluttet på dagen.

Har du lyst til å bli med?"

Neste dag seilte vi til Rhodos.

Vi var en salig blanding av folk som hadde gitt opp skolen.

Utstøtte og omreisende og nomader.

Vi var alle på rømmen.

Men vi var familieenheter. Surrealistiske familieenheter.

Jeg så ikke på skipperne som menn, men som farsfigurer, tror jeg.

Jeg lærte ikke å seile før min første atlanterkrysning.

Jeg opplevde min første storm, -

- og de bandt meg til rattet fordi det blåste så-

- at de trodde jeg kom til å blåse over bord. Jeg spydde...

...men elsket det.

For meg handlet seiling om frihet.

Frihet fra alt. Jeg kom meg unna alt.

Alt som hadde skjedd siden far døde.

Vi traff hverandre ikke på den tiden. Jeg visste at hun seilte.

Jeg visste at hun var i Antigua, jeg hørte litt om henne i ny og ne.

Jeg var litt sjalu. Det å reise var min drøm også.

Jeg satt om bord i en venns båt og så gjennom bøkene hans.

"Hva er dette?" Han sa: "Det er Whitbread Round the World Race."

Jeg sa: "Dette er jo fantastisk."

Jeg ville ta del i det.

Jeg visste det var noe jeg måtte gjøre.

Neste dag gikk jeg og spurte om en av deltakerbåtene trengte kokk.

Jeg gikk til skipperen og spurte: "Trenger du kokk?"

Han sa: "Vi skal ikke ha med ei jente."

Vi skal ikke være verdens eneste team med jente om bord.

"Jenter finner man når man er i land."

Så dro jeg tilbake til min båt. Jeg var så sint.

Så fikk jeg høre at vi hadde nye kunder.

Vi ser en gruppe komme gående, -

- og noen sier: "Det er kong Hussein av Jordan."

Etter at jeg hadde servert lunsj, gikk jeg ned for å vaske opp.

Jeg merket at noen stod der, så jeg snudde meg og så kong Hussein.

Vi begynte å prate. Han sa: "Jeg er så fascinert av verdenen du lever i."

Du er som en beduin."

Han sa: "Hva blir neste stopp?"

"Jeg vil være med på Whitbread Round the World Race."

Han sa: "Det er jo fantastisk." Jeg sa: "De vil ikke ha jenter med."

Og han sa bare: "Du bare må gjøre det."

Og innen en time var jeg helt overbevist.

Det fantes ikke tvil i min sjel om at jeg kunne klare det.

Så neste dag dro jeg tilbake til skipperen-

- og sa: "Jeg må bare være med deg." Jeg tryglet.

Jeg dikterte artikkelen min over telefonen, -

- og det satt ei tynn lita jente i båsen bortenfor-

- og sa: "Mamma! Jeg har fått plass på Whitbread-båten som kokke."

Vi sender delvis direkte fra Gosport-

- hvor 15 båter skal sette seil i Whitbread Round the World Race.

Forberedelsene like før avgang er hektiske, -

ikke minst for en av de yngste om bord.

La oss hilse på kokken, Tracy Edwards.

Hun er eneste jente på en britisk båt i regattaen.

Tracy, hvilket ansvar har en kokk på en båt som denne?

Første ansvar er å holde dem friske. Det andre er å holde dem glade.

Du må bestemme antall daglige kalorier, -

- og hvordan du kan dele det opp i ulike måltid-

- og fortsatt lage noe godt, så de liker det du gir dem.

Så du er en viktig del av mannskapet, da? Uten deg...

Etter to uker til sjøs, virker maten å spille en viktig rolle.

Tracy, tusen takk, og lykke til rundt jorda.

Hun var der for å lage mat og vaske.

Alle var tydelige på at det var hennes rolle.

Alle publikumsbåter må fjerne seg-

- fra området mellom HMS Glasgow og TS Royalist-

så seilasen kan begynne.

Ti, ni, åtte, sju, seks, -

fem, fire, tre, -

to, en, seil!

Det var startskuddet i det fjerde Whitbread Round the World...

Det var bare fire jenter med.

Totalt mannskap på 230, og bare fire jenter. Jeg var en av dem.

Jeg tror ikke hun ville lage mat, -

- men hun gjorde det fordi det tillot henne å reise jorda rundt på båt.

Det var fælt. De behandlet meg som en tjener.

De gjorde det ikke lett.

En gang skrev de på ullundertøyet mi "Til salgs mot en kasse øl."

Men jeg ville så gjerne være en av dem.

Det var jo en fin, deprimerende tanke.

Det å lage maten var grusomt.

Men jeg elsket seilingen. Ja, de gangene de slapp meg opp på dekk.

Så vant vi etappen.

Det er stappfullt. Folk har kommet fra alle forstedene i Auckland-

- for å se Atlantic Privateer. Der går skuddet, og for et brøl!

Hornene blåser i Waitemata Harbour.

Og Atlantic Privateer har fått skuddet-

- for første båt over mål i andre etappe av fjerde Whitbread...

Mennene om bord har vært skikkelig greie.

De er bra folk.

Et par av dem var ikke helt med på å ha ei jente om bord, -

men de godtok det veldig galant.

Jeg tenkte: "Jeg gidder ikke dette mer."

Jeg ville være med som en ekte seiler. Ikke bare for å lage mat til mennene.

Hvis ikke de ville tillate det, så måtte jeg ordne det selv.

Og da bestemte jeg meg for å delta med et kvinne-mannskap.

Etter vi gikk i land ringte jeg mamma og sa:

"Hva synes du om at jeg samler et kvinnelag til å delta neste gang?"

Hun svarte ikke med en gang, men så sa hun: "Jeg tror at hvis du engasjerer deg, -"

får du det til.

"Men du gir jo alltid opp."