Star Trek: Picard

HØYESTE BEREDSKAP

Inntrengeralarm.

Svikt i overlevelsessystemet.

Få opp farten!

Svikt i strømnettet på femte dekk.

Alle vaktlag må melde seg på broen umiddelbart.

Få opp farten, kadetter!

Alfalaget til broen. Beta må sikre warpkjernen.

Treghetsdemperne reagerer ikke.

...integratoren virker ikke.

Vi må vekk. Fort, kom igjen.

Warpfeltet på vei til å bryte sammen.

07 TURBOHEIS

Broen.

Omstart av skipssystemene.

Systemet fungerer.

Status.

Slutt å skyte!

Picard!

Overføring av kontroll over broen 40 %.

-Hva skjer? -Kontrollen av systemene skifter.

Hun tar full kontroll. Våpen, navigasjon, alt.

Datamaskin, aktiver selvødeleggelsessekvensen.

Selvødeleggelse aktivert.

-Ni, åtte, sju, seks... -Picard.

...fem, fire, tre, to, en.

BASERT PÅ "STAR TREK: THE NEXT GENERATION"

CHÂTEAU PICARD I FRANKRIKE 48 TIMER TIDLIGERE

Lite grann.

-L'chaim. -Sláinte.

-Na zdorovje. -Santé.

Skål, Storøre.

Når det gjelder dager på jorden,

er dette helt klart en av dem jeg liker best.

Hvorfor det?

Feiringen av at innhøstingen er over.

En bekreftelse av å ha jobbet hardt og godt.

Det er en måte å se det på, antar jeg.

-Og hvordan ville du se på det? -Jeg vet ikke.

"Grip dagen, for vi vet ingenting om i morgen."

Ja!

Dagen i dag er praktfull, og ingen morgendag er garantert.

-For Zhaban. -For Zhaban.

-Du savner ham nok. -Det gjør jeg.

Selv nå, etter halvannet år.

Visste du at vi ble lovet bort til hverandre da vi ble født?

-Det ante jeg ikke. -Skikken vår er sånn.

Men vi lærte å elske hverandre.

Virkelig.

Men husk at romulanere ikke kjenner tap slik mennesker gjør det.

Vi elsker inderlig, og så hedrer vi den kjærligheten ved å elske igjen...

...enda mer inderlig.

Da jeg først kom hit, så jeg deg som en mann som valgte stjernene.

Etter alle disse årene har jeg begynt å lure på

om du leter eller rømmer?

-Er jeg for personlig? -Nei! Bare fortsett.

Hvorfor har du valgt å være alene?

-Jeg er nesten aldri alene. -Du vet hva jeg mener.

Som du sa, har jeg tilbrakt livet blant stjernene.

Og er det hva du virkelig vil?

Alt du virkelig vil?

Den delen av meg som virkelig vil...

...er den delen som må vente på tur.

Vente på hva?

Plikten, antar jeg. Behovet for alltid å dra videre.

Og hvor er hjertet etter all denne ustoppelige bevegelsen?

Hva kunne du finne om du faktisk bare... stanset?

Her...

...og nå.

Ja, det er veldig sent, og du har den talen i morgen.

Jean-Luc!

Hvorfor har du valgt å være alene?

Jean-Luc.

Min lille Magellan.

Som sniker seg vekk sånn.

Vi kunne like gjerne ha seilt rett utfor verdens ende.

Å, så dramatisk.

Paris er bare en transport unna.

Du har aldri sett en sånn himmel som dette om natten, det lover jeg.

Det fins magi her.

Faren din kan grave rundt ute i jorden, mens broren din sliter på skolen.

Dette kan være vårt sted, ditt og mitt.

Vi skal fjerne slyngplantene, vi kan til og med male på vinduene.

Vår egen verden.

Hva syns du?

Vil dere krangle mindre her?

Maman!

Yvette!

Kom og finn meg.

Selvsagt vil vi det.

Men selv om vi kjefter på hverandre nå og da,

vil jeg at du skal se opp og forestille deg hvor små stemmene våre er der ute.

Så små at du ikke engang kan høre dem.

Se opp på stjernene, Jean-Luc.

Se opp.

Stjerneflåtekommandoen, dette er USS Avalon.

Vi har oppdaget et romlig avvik. Hva gjør vi?

Der er du. Jeg har lett etter deg overalt

med en kopp av noe som nå helt klart er kald Earl Grey.

Beklager. Ja takk.

-Jeg har vært... -Ja?

En bok. Jeg har prøvd å finne den.

Det er en førsteutgave. Et grønt omslag med gullbokstaver.

Den må være et sted i hyllene.

Takk.

Laris...

I går kveld...

-...var jeg... -Deg.

-Du var deg. -Ja.

-Ingenting behøver å bli annerledes. -Det er for sent for det.

Det har vært opplagt for oss begge en god stund, tror jeg.

I tiden fremover ville alt blitt for... pinlig.

Og jeg er for gammel for pinlig.

Vet du hvor vanskelig det er å komme for sent med transportører?

Og likevel klarer du det.

Vi kaller ofte rommet for det siste grenseområdet.

Men jo eldre jeg blir, desto mer begynner jeg å tro...

STJERNEFLÅTEAKADEMIET

...at det virkelige siste grenseområdet er tid.

FØDERASJONEN AV FORENTE PLANETER

I Kommandoen, som ellers i livet...

...kan det vi gjør i en krise, ofte være lettere å bære

enn det vi skulle ønske vi hadde gjort. Det som kunne ha skjedd.

Tiden gir en mange muligheter,

men sjelden en ny sjanse.

Og når det gjelder fremskritt...

...vil jeg gjerne få anerkjenne klassekameraten deres.

Den første helt romulanske kadetten ved Stjerneflåteakademiet.

Elnor.

Måtte dere alle gå modig inn i en fremtid

som er fri fra fortidens lenker.

Jeg står foran dere...

...som den aller siste Picard.

Min forfader var kaptein på det andre skipet

etter Jacques Cartier.

En firmenning, Renée Picard,

var avgjørende i den tidlige utforskningen av dette solsystemet.

Likevel velger jeg å avslutte dette

med ordene til moren min

som ikke utforsket noe som helst.

Da jeg var liten, pekte hun opp mot nattehimmelen og sa:

"Se opp, Jean-Luc.

Og la oss se hva som er der ute."

-Det skjer noe utenfor. -Jeg er opptatt nå.

-Gjør som du vil. Jeg bare sier ifra. -Kom ut, misfoster.

Vis meg det stygge borgtrynet ditt.

La oss prøve noe annet.

De medisinske forsyningene dere prøvde å stjele, tilhører Fenristroppen.

Om dere forsvinner nå...

Emmet, kan jeg få litt hjelp her?

Jeg er hjelpeløs her, søster.

Datamaskin, stans sikkerhetsprotokollen for hologrammet.

Sikkerhetsprotokollen er deaktivert.

Takk.

Bare hyggelig!

Vi må reparere dette.

-Har du vurdert et levende mannskap? -Nei.

Selvsagt...

Et helt liv med mennesker som reagerer med frykt og fordommer

på borgforbedringene dine,

kan ha hemmet utviklingen av ferdigheter i mellommenneskelige forhold.

Slutt å prate.

-Du er sjef. -Burde aldri slått sammen holoene.

Det må gå an å skru av terapeuttilleggene.

Jeg sier det ikke.

Her er det.

Hva sa du? Om utsiden?

Underromsforstyrrelse,

takyonsvingninger og en enorm økning i Hawking-strålingen.

Vis meg det.

Hva i helvete er det?

RARITAN IV I BETAKVADRANTEN

Jeg vil gjerne utbringe en skål.

Å åpne hjertet sitt for en annens, å dempe frykten sin med tillit,

å tilby vennskap, er en modig handling.

Takk.

Etter at Føderasjonen opphevet forbudet mot syntetikker, har vi reist i ett år.

I løpet av den tiden har jeg lært én ting. Man kan ikke be om tillit gjennom en tolk.

Det må komme herfra. Gjennom denne.

En virkelig forbindelse kan bare skapes når hjertet har talt.

Hun kjører én underrutine for skåler, og hun er ballets dronning.

Hun er virkelig imponerende.

-Jøss, de er skinnende. -Får jeg lov?

Jeg biter ikke.

Jeg ville se hendene som kunne skape et slikt underverk.

Du flørter, ikke sant? Virkelig pene folk flørter sånn, ikke sant?

Hør her, jeg er småfull uansett, så jeg skal gi deg et lite råd.

Mitt lengste kjærlighetsforhold, inkludert det jeg nettopp avsluttet, varte ett år.

Jeg ble nylig frikjent for å ha drept ekskjæresten min

på grunn av midlertidig sinnssykdom skapt av et romvesen.

Jeg er ikke akkurat noen man vil date. Skjønner du?

Takk og pris.

Forvirret.

"Aldri snakk til meg igjen" var det siste du sa til meg.

I grevens tid. Var redd jeg måtte synge en medley av deltiske folkeviser.

-Det blir ikke lett å finne på noe bedre. -Jeg vet det, Rios ringte, du drar.

Jeg blir her og er sjarmerende diplomatisk.

Du tjuvlyttet til min private samtale med robothørselen din.

Du ba meg overvåke om du anropte noen på fylla,

-så jeg tok med å svare noen på fylla. -Det er å utnytte en teknisk detalj.