The Courier (El correo)

Basert på virkelige hendelser. Mange av karakterene er oppdiktet.

Likheter med ekte personer eller hendelser er tilfeldig.

De er faen meg tilfeldig.

Jeg heter Iván Márquez. Jeg ble født i Vallecas og fylte 30 år nylig.

Hva gjør en fyr fra Vallecas i en container sendt fra Spania til Hongkong

med 1,55 milliarder euro?

1,55 milliarder.

Og min provisjon som budbringer var 3 %

Vet du hva tre prosent av alle de jævla pengene er?

Det var tilbake i 2010, da livet mitt var på sitt beste.

Livet kan være herlig.

Men det er alltid noen som vil rævkjøre deg.

DEN SPANSKE BUDBRINGEREN

Hallo.

Takk.

VALLECAS STADION

NYE BOLIGER ER UNDER KONSTRUKSJON

VI GIR DRØMMENE DINE GRØNT LYS ENKELT/RASKT/TRYGT

Argentineres kjøpekraft er i nedgang...

Tror du disse jævlene skal kompensere noen? Hva?

- Ikke regn med det. - I mellomtiden...

- Står til? - Se hvem som er her.

Storkaren.

Enkeltpersoner og små bedrifter overlevde ved å unndra skatt...

- Hei, gutt. Hvordan var dagen din? - Flott.

- Virkelig? - Ja, jeg tjente 1 000 pesetas i tips.

Så bra.

- Men du kunne ha tjent det her også. - Ikke begynn.

- Siste måling... - Faren din savner deg.

Selvsagt må de stjele på supermarkeder og sånne steder.

Jeg vet det. Men jeg har egne planer.

Jeg vet det. Det er det som sårer ham mest.

Det var en tid da pappa var helten min.

Jeg glemmer aldri da jeg ble med ham for å be om lån

til bryllups- og bankettlokalet han alltid hadde drømt om.

Det var i 1992.

Ja, året for OL i Barcelona og verdensutstillingen i Sevilla.

Et rikelig år.

Chorizo og flesk. Husets vin?

Og faren min dro nytte av det.

Helt til årene med nød kom.

Den økonomiske nedgangen i 1993.

En statsgjeld på 30 billioner pesetas. En arbeidsledighet på 25 %.

La politiet komme, for faen! Legg meg i håndjern!

Dette er piss! Faen meg piss!

Han må si opp på ærefullt vis.

- Se på ham. Se. - Si opp, herr González.

En gjeng skurker. Se på dem. Alt de gjør, er å stjele.

De er tyver, for pokker. Tyver!

De tar makten, stjeler, fyller lommene og gjør det igjen.

- Drittsekker. - Og ikke nekt Spania muligheten.

- Her er årets forretningsplan. - Da er vi i gang igjen.

Vi kjøper en falleferdig leilighet.

Vi pusser den opp. Du og fetteren din er jo i byggebransjen.

Når den er pusset opp, selger vi den og deler fortjenesten mellom oss.

- Du er gal. - Hvorfor?

- Du og planene dine. - Har dere ikke sett prisene?

- De vil stige. Garantert profitt. - Hvor skal du få pengene fra?

Bankene.

- Uten videre? - Ja. De gir alle lån.

- Jeg vet ikke helt. Jeg vil unngå trøbbel. - Samme her.

- Hvor mye er 50 euro? - La meg se.

Jeg betaler i pesetas. Jeg har noen ennå.

Det er ti euro hver.

- Eller 1 660 pesetas. - Vi blir svindlet.

2002, året vi gikk fra peseta til euro.

En av historiens største svindler.

- Se på herr Linares. Han er drita. - Kjenner du ham?

Ham? Han er i Brüssel, et parlamentsmedlem.

Jeg var aldri klassens smarteste, men jeg får idéer iblant.

Jeg ordner det.

Gi meg nøkkelen, gutt. Gi meg den.

- Skal jeg ringe etter drosje? - Drosje? Jeg føler meg bra.

- Jeg må være i Brüssel 09.00. - Jeg kan kjøre deg til flyplassen.

Flyplassen? Men...

- Pass på. - Jeg har ikke flydd på 20 år.

Du kan ikke kjøre sånn. Kom igjen, opp med deg. Sånn, ja.

- Gi meg nøkkelen. - For 300 euro kjører jeg deg til Brüssel.

Om du er så rask at jeg rekker en dusj, får du 500 euro.

Avtale.

BRUSSEL

- Du er sen. - Jeg vet det. Beklager.

- Hvem er det? - Glem det.

Du er alltid sen. Dette er siste gang, ok? Gå inn!

Vær så god.

- Hvorfor 300? Jeg kjørte hit i 180. - Fordi jeg ikke rakk å dusje.

Ålreit. Ta en buss og kom deg vekk herfra.

Du vet det øyeblikket i livet da alt kan forandre seg for alltid?

Dette var mitt.

Fyren er et vrak.

Jeg vet ikke hvilken bransje dere er i, men jeg kunne gjort det mye bedre.

- Visste du at han stjeler fra dere? - Er du sikker?

Helt sikker.

Vent her.

Han har rett. Han stjeler fra oss.

Du hadde rett.

- Hva heter du? - Iván Márquez.

Hva driver du med?

Jeg er en god sjåfør. Og pålitelig, i motsetning til den jævelen.

Vil du tjene 10 000 euro?

Selvsagt.

Den jævelen Linares var et stort vrak.

Og jeg er en ganske nysgjerrig fyr. Og jeg elsker penger.

- God morgen. - God morgen.

Gratulerer med dagen.

- Liker du den? - Jeg elsker den.

Hei.

Hallo.

Hvor lenge har du jobbet for Anne?

Dette er min første tur.

Carabanchel.

- Vallecas. - Ja, Vallecas.

Min første virksomhet var et kopisenter.

- Ingen dårlig virksomhet. - Ikke hvis du er smart.

I 1995 kom en journalist inn i butikken.

Han skulle kopiere en mappe. Jeg så hva den handlet om, men sa ingenting.

Den ettermiddagen

dro jeg til byplanleggingskonsulenten og fortalte ham hva som ville skje.

Fyren ble lamslått.

Han kjente meg ikke, men jeg ga ham informasjon som kunne redde ham.

Slik fikk jeg hans tillit.

Alle du ser her, stoler på meg.

For tillit er det viktigste.

- Kan jeg stole på deg? - Selvsagt.

Lykken favoriserer de profesjonelle, diskré og hardtarbeidende.

Du beskrev nettopp meg.

Hvordan er hesten?

Det er en hoppe.

10 000 euro for å kjøre fra Brüssel til Madrid og tilbake. Århundrets avtale.

Men ting er aldri så enkle.

God aften. Politiet.

- Bildokumentasjon? - Jeg forstår ikke...

Fransk? Nederlandsk? Engelsk?

- Spansk? - Ja, spansk.

- Ja? Dokumentasjon, takk. - Skal bli.

Er bilen din?

Nei. Den tilhører en venn.

Åpne bagasjerommet.

Hvorfor det?

Bagasjerommet, takk.

Er dette også din venns?

Nei. Det er...

Jeg solgte nettopp leiligheten min i Madrid

fordi jeg vil starte en virksomhet her i Brüssel.

Og hvorfor har du med deg kontanter? Stoler du ikke på bankene?

Har du sett hva som skjer i Argentina? Bankene beholder folks penger.

La meg dra, med en gang. Ellers ringer jeg faen meg det spanske konsulatet.

Kom, vi drar.

Var det alt? Sånn uten videre? Aldri i livet.

De jævlene testet meg.

Det var da jeg innså at jeg var i ferd med å involvere meg i noe stort.

- De gikk litt for langt. - Ja.

Betjentene jobber for organisasjonen vår.

Jeg trodde du stolte på meg.

Nå gjør jeg det. 100 %.

Og en liten bonus så du kan kjøpe noen klær. Image er essensielt.

Vi burde feire.

- Merci, Antoine. - Merci, Antoine.

Mescal med en mark.

Jeg bodde i Mexico i to år. Foreldrene mine var diplomater.

Jeg har flyttet rundt halve livet.

Det er første gang jeg forlater Vallecas.

Det var en magisk kveld.

- Hva sa han? - Ingen flere innsatser.

Ja!

Alt på tjuetre.

- Er du sikker? - Den som intet våger, intet vinner.

Kom igjen.

- Tjuetre. - Ja!

Det var faen meg magisk.

Iván, dette er ektemannen min, François.

François Letissier. Sønn av en diamantsmugler,

valutamegler, mellommann for smugling av utenlandsk valuta og et stort rasshøl.

François, dette er Iván. Den unge mannen jeg fortalte deg om.

Bli med oss.

Den dagen ble jeg belgisk budbringer.

Jeg tjente masse penger.

Jeg kjørte luksusbiler, og jobben var ganske enkel.

Francisco Escámez. "Paco" blant venner.

Han ga meg kofferter med penger som jeg måtte ta med til Belgia.

Hvorfor Belgia?

Fordi det er et paradis for diamantsmugling.

Og fordi det er et av landene med flest banktransaksjoner i verden.

Og fordi det bare er to inspektører som overvåker hele landets banksystem.

De simulerte et diamantkjøp der for å hvitvaske pengene

og sendte dem til våre klienters kontoer i Sveits.

De skitne pengene var nå rene.

Men hvor kom alle kontantene fra?

Én.

Paco Escámez var kjent som Herr 3 %.

Bindeleddet mellom den belgiske planen og de spanske klientene.

Jævelen omgikkes forretningsmenn, bankfolk,

politikere og eiendomsutviklere...

Alle hadde én ting til felles.

Noen omregulerte statlig eiendom og godkjente byutviklingsplaner.

Andre ga lån til svært lave renter.

Andre bygde boliger og kjøpesentre på den omregulerte eiendommen.

Og mellom seg delte de de høye kostnadene og provisjonene,

betalt under bordet, for å unngå spor.

Escámez samlet inn pengene og tok 3 % provisjon for å sende dem til Belgia.