About Us

Tre ting er absolutte, og kan aldri tilintetgjøres:

Ens bevissthet, skapning og kjærlighet.

Rumi skrev: 'Sats alt på kjærligheten, hvis du er et sant menneske'

'Noe halvhjertet kan aldri bli majestetisk'

Mor sa at gresset bare er grønt om man vanner det.

I begynnelsen virker alt logisk.

Din kjærlighet. Min kjærlighet. Vår kjærlighet.

Det er ti år siden vi var her sist. Da var det for å feire ekteskapet vårt.

Nå er det for å lege de delene vi har mistet.

Det vakre Italia var uforandret, men det var ikke vi.

Sannhet ble viktigere enn følelser. Å vinne ble viktigere enn sannheten.

Men i sannhetens navn

så var det alltid kjærlighet.

Så her var vi. Jeg trodde det skulle bli terapeutisk.

Så... dette er vi.

Er terapeutisk engang et ord?

Det er en terapeutisk substans.

Så vi er substans?

I form av tanke. Du vet hva jeg mener.

Eller prøvde å si.

Alltid med høytflyvende ord.

Det holder dem på tærne. Ja, det gjør du.

Jeg må tisse.

Hvor lang tid har vi? Til hva?

Til jeg trenger å tisse? Nå. Til jeg tisser på meg?

Jeg vet ikke, det har ikke hendt siden jeg var tolv.

Tisset du på deg da du var tolv? Ja, jeg hadde drukket.

Vi har bare kjørt i en time. Kunne du ikke gått på flyplassen?

Det gjorde jeg.

Så vi må tømme hver time? Har vi det travelt?

Nei, det har vi ikke.

Det forbløffer meg, og enhver mann på jorden.

Vi tisser før vi drar, så slipper vi å stoppe på minst fire timer.

Så reisen fortsetter framover.

Og huden din ser ti år eldre ut, fordi du alltid er uttørket.

Det er det grunnleggende i evolusjonær forskjell.

Når drakk du mer enn ett glass vann sist?

Teller kaffe? Nei.

Kan du holde deg?

Stillhet hadde vært et mer fredelig valg.

Og deilig.

Hadde vært det ikke herlig å høre den perfekte sangen?

Stemmene får alt til å lyde som en Fellini-film.

Du har aldri sett en hel film av Fellini. Innrøm det.

Kjenner du til noen annen italiensk filmregissør? Innrøm det.

Bertolucci, Zeffirelli, Chabrol.

Den siste er fransk, men godt jobbet.

Du kjenner meg vel. Bedre enn noen annen.

Det er bare sus. Gi meg et øyeblikk.

Hvis jeg ikke finner noe som passer, så får du høre på vinden.

Men jeg har en følelse. Jeg føler noe.

Kom an, gi meg et tegn. Gi meg det perfekte.

Kom an! Hva?

Grazie.

Du kommer til å spise opp mine chips.

Tror du iblant at de kanskje har helt og holdent rett?

Om oss?

Om dette. Det vi holder på med.

Hvis det fantes regler for par som ikke er sammen lenger

så fins nok dette, statistisk sett, ikke engang på kartet.

De har kanskje rett. Men vi var aldri et vanlig par.

Takk gode Gud! Takk gode Gud.

Vi var fantastiske.

Vi var gode, ikke fantastiske.

Det jeg elsket mest var å besøke en kjedelig tilstelning vi ikke ville gå på,

og du ble tatt fra meg. Men jeg kunne alltid finne deg.

Hvem du enn pratet med, så du på meg og blunket.

Et blunk er undervurdert, folk unngår det.

Ditt kunne forandre min verden.

Det fikk meg til å føle at vi var viktigst av alt, for hverandre.

Der og da spilte ingen andre noen rolle.

Vi var visst fantastiske. Folk misunte ekteskapet vårt.

Gjorde de? Ja, for du var den jenta.

Du var malen som mine venners kjærester skulle leve opp til.

Det var umulig.

Hver gang samtalene handlet om å klage over kvinnene,

så kunne jeg bare smile. Jeg trengte ikke si noe.

De visste at jeg hadde perfeksjon i deg.

Det var derfor jeg falt så hardt, da vi begynte å spore av.

Perfeksjonen var kanskje vanskelig å leve opp til.

Kanskje det. Jeg prøvde, Ryan.

Vi ga det alt vi hadde. Jeg gjorde det.

Det var urettferdig. Jeg gjorde det.

Det faktum vi så ut til å overse,

er at når en mann bli forelsket, så er det genuint nok for ham.

Uten unntak.

Om jeg var utro mot deg, eller forlot deg, så hadde jeg ikke vært forelsket.

Når jeg er forelsket, så kjemper jeg for alt.

Jeg er kanskje ikke alltid så hyggelig. Litt ullen iblant.

Men kan jeg kalle deg skatt foran folk uten å bry meg om hvordan det høres ut,

da er det ikke mye jeg ikke ville gjøre for å beholde henne.

Det, i live.

Tror du ikke jeg kjempet?

Jeg tror at du ga opp.

Jeg erstattet aldri deg, Ryan.

Jeg vet det.

Du bare lente deg på en annen. Jeg forstår.

Jeg var fraværende, distrahert, og følelsene mine fornektet.

Det er vanskelig å ikke føle sinne over det.

Det føles som om du fant et bedre valg.

Det er lettere å elske en fremmed, enn en mann faktisk kjenner.

Jeg vet hva feilene var. Jeg håper det.

Jeg prøver ikke overbevise deg om mine meninger, men jeg har grunner.

Og de er berettigede.

Med en fremmed kan man feste idealer på et tomt ark,

uten de smertefulle nyanser du forakter hos partneren din.

Men når man puster, og ser rasjonelt på det,

så innser man at det er noe utrolig å forvente. Umulig.

Kanskje.

Fordi vi alle har våre ting.

Vi er oppdratt på ulike vis, har blitt lært ekstreme sannheter.

Hvordan skal man kunne elske, gifte seg med, knulle,

en fra en helt annen verden, og tro at det er enkelt?

Du må være høy!

Men om du fremdeles holder fast på smerten.

Det sinnet.

Du må slippe det.

Jeg gjorde det ikke for å såre deg. Det var jeg. Mine ting.

Mine demoner. Følelsen min av ikke å strekke til.

Det er banalt å si at det ikke betydde noe,

men det betydde ingenting.

Og jeg er lei for det.

Jeg er virkelig lei meg for hvordan det fikk deg til å føle.

Trodde du at vi skulle komme tilbake hit?

Jeg trodde vi hadde mistet det. Jeg også.

Jeg er glad vi ikke gjorde det.

Hvordan hadde vi råd til en så dekadent bryllupsreise? Var den ikke?

Den var god. Den var utrolig!

En utrolig bryllupsreise hadde bestått av faktisk dekadanse.

Tøft publikum. Vi gjorde det vi kunne.

Jeg ville mer. Som hva?

Fotstampe druer, eller sykle og kjøpe ferske bakevarer.

Sove under stjernene. Det var på panseret.

Vi sov i bilen halve uken. Det var én natt.

Vi ble eldre før tiden alt fra begynnelsen.

Jeg fant brevene.

Du sendte dem aldri til ham. Hvorfor det?

Jeg vet ikke.

Fordi jeg visste hvordan du ville føle.

Hvordan jeg hadde følt.

Det er alt jeg har.

Tror du at han var forelsket? Nei.

Han visste det ikke var mer enn en fascinasjon. Det var nesten på liksom.

Han var en jeg kunne projisere på. Som jeg trodde ville oppmuntre meg.

Støtte meg. Gratulere meg. La meg bestille så mye mat jeg ville.

Han var...

En ikke-røyker som elsket yoga. Jeg vet ikke hva jeg skal si, Ryan.

Det var bare en impuls.

En fantasi.

Han var en flukt.

Det er sannheten, min sannhet.

Det er alt jeg har.

Sist vi var her var du tjueto. Jeg husker henne.

Den rumpa.

Hun har ikke mistet den rumpa. Ro deg ned.

Rom 117. Frokost fra klokken seks. Perfekt! Takk.

De har boccia! Hva for noe?

Har du aldri spilt boccia? Hvor har du vært?

Jeg husker at det fantes en bar her.

Den er stengt.

De hadde kunnet tjene penger på meg.

Ryan, som tar en drink. De går virkelig glipp av inntekter.

Vær glad at jeg ikke drikker så mye. Det gjør alle der jeg er fra.

Connecticut? Ikke nekt meg mine irske røtter.

Ok, Oscar Wilde.

Var han irsk? Ja, det var han.

Kunne du ikke ha sagt Bono, eller Liam Neeson?

Det er morsommere å sammenligne deg med Wilde.

Ok.

Dette er vi.

Vi?

Slapp av, så uimotståelig er du ikke.

Det er ikke det reisen var for.

Jeg vet det.

Så?

Så.

Kan du sove ved siden av meg uten å rive av meg klærne,

eller må jeg betale for et eget rom?

Vi skjeer ikke.

Jeg holder hendene for meg selv.

Jeg vet det.

Jeg skal dusje.

Claudia?

God morgen kjekkas! God morgen.

Du er ikke god på dette spillet. Hva vet du om det? Jeg er utrolig!

Skal vi dra, før du blir arrestert?

Jeg klandrer henne ikke.

Det er normalt for dem å ødelegge en. Det er deres plikt.

For noen ferdigheter du har som forelder.

Jeg elsker mamma, virkelig.

Forholdet vårt er ikke akkurat mor og datter.

Det er narsissist og medavhengig.

Jeg ønsker at det ikke var sant. At vi hadde et vanlig forhold.

Jeg ber ikke om Margaret March, bare en jeg kan lære av.

Først og fremst, hvilken Margaret? Mammaen i 'Unge kvinner'

Den referensen forsto ikke jeg. For det andre.

Jeg kjøper ikke at mammaen din ikke lært deg noe.

Du er en fantastisk kvinne, som går gjennom livet med enkelhet.

Ja da, og takk. Jeg sier ikke at hun ikke har formet meg.

Men hun er den siste jeg ville gå til for hjelp, eller for noe.