Manifesto

Manifest substantiv, flertall: manifest

Offentlig erklæring av program og mål av parti, gruppe eller individ.

Alt fast stoff fordampes til luft.

For å gi ut et manifest, må man ville-

- at A, B, C går til kamp mot 1, 2, 3,-

- bli rasende og kvesse vingene for å kue-

- og spre små A, B, C og store A, B, C-

- og tegne, skrike, banne, bevise sin overlegenhet-

- og danne prosa til absolutte, ubestridelige bevis.

Jeg er imot handling.

Jeg er for stadige motsigelser, bekreftelser også.

Jeg er verken for eller imot, -

- og jeg forklarer ikke, for jeg avskyr sunn fornuft.

Jeg skriver et manifest fordi jeg ikke har noe å si.

Jeg snakker kun for meg selv, for jeg ønsker ikke å overbevise.

Jeg har ingen rett til å dra ned andre i min elv.

Jeg tvinger ingen til å følge meg. Alle utøver sin kunst på sin måte-

- om han kjenner gleden som stiger som piler mot stjernene, -

- eller den andre gleden som synker til likblomster og fertile kramper.

Tror noen at de har funnet en felles sjelelig grunn for menneskeheten?

Hvem kan ordne det kaoset-

- som utgjør denne uendelige og uformelige foranderlighet, mennesket?

En gang til. Ja!

Dette er så moro!

En gammel verden dør. En ny blir født.

Den kapitalistiske sivilisasjonen-

- som har styrt kontinenters økono- miske, politiske og kulturelle liv, -

befinner seg i forfall.

Den frambringer nå nye og ødeleggende kriger.

Den rådende økonomiske krisen legger stadig større byrder-

- på verdens befolkning, på dem som arbeider med hender eller hjerne.

Den rådende krisen har avkledd kapitalismen.

Den står stadig mer blottet som et system for plyndring og bedrag, -

- arbeidsløshet og terror, sult og krig.

Kapitalismens overgripende krise speiles i dens kultur.

Borgerskapets økonomiske og politiske apparat er i forfall.

Dens filosofi, litteratur og kunst er bankerott.

I denne brytningstid må en kunstners rolle være den revolusjonæres.

Hans plikt er å utslette restene av en tom, trettende estetikk-

- og vekke den skaperlyst som ennå slumrer i menneskets ubevisste.

Vår kunst er revolusjonens.

Både et svar på en verdens undergang og et forvarsel om en ny tid.

En bavian...

Vi lovpriser høylytt revolusjonen som livets eneste motor.

Vi lovpriser oppfinnernes vibrasjoner.

Unge og sterke bærer de revolusjonens flammende fakkel.

Dette er en plass for djerve ånder!

Bort med de smålige og materialistiske!

Mine venner og jeg snakket hele natta ved logikkens yttergrenser-

- og fylte papirer med frenetisk skriving.

Endelig ligger alle myter og mystiske forestillinger bak oss.

Vi mener at denne herlige verdenen er beriket av en ny skjønnhet:

Fartens skjønnhet.

Vi vil prise kjærligheten til faren, bruken av energi, skjødesløshet.

Vi priser de aggressive handlinger, ørefiken og knyttneveslaget.

Vi vil prise krig og skjønne ideer verdt å dø for.

Et menneskes lidelse er av samme interesse som en lampes lidelse.

Vi skal ødelegge datidsdyrking, -

- besettelsen av oldtiden og akademisk formalisme.

Vi vil befri landet fra de museene som dekker det som kirkegårder.

Drit i Firenze, Montmartre, München.

Drit i ordbøker, god smak-isme, orientalisme, akademisme.

Drit i Dante, Shakespeare, Tolstoj, Goethe, skitne dilettantismer.

Drit i Montaigne, Wagner, Beethoven, Whitman og Baudelaire.

Se på oss! Vi er ikke utmattet ennå. Hjertene våre føler ingen tretthet, -

for de næres av ild, hat og fart.

La endelig et guddommelig elektrisk lys herske.

Gi plass til ungdom, vold og mot.

Hvordan dagen til slutt skal gry, hvem vet?

Men vi kjenner morgenen.

Vi irrer ikke lenger som gale vandrere i historiens svake skinn.

En sval, tidlig morgenvind blåser rundt oss.

Den som ikke vil skjelve, må gå ut.

Vi og alle som slår følge med oss, ser i det fjerne-

den gryende morgenens første lys.

En glinsende, lys ny verden framtrer i gryningsskinnet.

Den sender sine første stråler.

Et første glimt av jublende morgenrød.

Tiår, generasjoner, og kunstens store sol vil begynne sitt seierstog.

I dag, mer enn noensinne, tror vi på vår vilje-

- som for oss skaper den eneste livsverdien.

Den verdien er evig foranderlighet.

På tide å stå opp, vennen min.

- Ha det, vennen min. - Ha det, mor.

Vi kjemper uavbrutt mot tradisjonalistisk feighet.

Vi er ikke lenger katedralenes, palassenes og podienes mennesker.

Vi er de store hotellenes mennesker, de strålende arkadenes, -

- de rette veienes og velgjørende rivningenes.

La oss styrte monumenter, fortau, trapper.

La oss senke gatene og torgene. La oss jevne byen med jorda.

Vi må planlegge og gjenoppbygge den som et veldig støyende verft.

Livlig, bevegelig, dynamisk i hver detalj.

Og husene våre må være som gigantiske maskiner.

Over hverdagens storm, over fortidas aske og forbrente hjem, -

- foran den tomme framtidens porter, forkynner jeg i dag-

- til kunstnere, malere, skulptører, musikere, skuespillere, poeter, -

- til dere for hvem kunst ikke bare er et samtaleemne, -

- men kilden til ekte henrykkelse: mitt ord og min handling.

Jeg har forvandlet meg til nullform-

- og har fisket meg selv ut av den akademiske kunstens skitne slam.

Tingene har forsvunnet som røyk.

Jeg har ødelagt horisontens ring og tredd ut av tingenes krets.

Denne forbannede kretsen som har fengslet kunstneren, -

- og fører ham bort fra målet om å ødelegge.

Former beveger seg og blir født, og vi gjør stadig nye oppdagelser.

Det vi oppdager, må ikke skjules.

Det er absurd å tvinge vår tid inn i en svunnet tids former.

Livet må renses fra fortidens skrot, så det kan utvikle seg normalt.

Kunsten skal ikke gå mot forkortelse og forenkling, men mot kompleksitet.

"Venus fra Milo" er et malende eksempel på tilbakegang.

Det er ingen kvinne, men en parodi. Angelos "David" er en ærekrenkelse.

Renessansens mestere oppnådde utmerkede anatomiske resultater, -

- men de oppnådde ikke sannferdige inntrykk av kroppen.

De var tjenestemenn som gjorde en fortegnelse over naturens egenskaper.

Det levende ble forvandlet til en ubevegelig, død tilstand.

Fang meg!

Fang meg!

Jeg tok deg!

Du fusker.

Hva er dette?

Her kaster vi anker i fruktbar jord.

Som ånder beruset av energi, støter vi treforken i intetanende kjøtt.

Vi er et styrtregn av forbannelser, -

- tropisk rikelige, som svimlende vegetasjon.

Gummi og regn er vår svette. Vi blør og brenner. Vi tørster.

Blodet vårt er kraft.

Jeg sier dere: Det fins ingen begynnelse, og vi skjelver ikke.

Vi er ikke sentimentale.

Vi er rasende vind som river i skyers og bønners skittentøy-

- og bereder et skuespill av katastrofe, ild, oppløsning.

Vi skal sette stopp for sørging-

- og erstatte tårer med sirener som skriker mellom kontinentene.

Paviljonger av heftig glede og enker med en gifts tristhet.

Å slikke halvdunklet-

- og flyte i den store munnen fylt med honning og avføring.

Der jeg går, sprer jeg fordervelse og tar hånden fra himmelen til helvete, -

- og øynene fra helvetet til himmelen.

Man dør som helt eller som idiot, det er samme sak.

Det eneste ordet som ikke er forgjengelig, er ordet "død".

Dere nyter sikkert livet, men har noen dårlige vaner.

Dere er for begeistret for det dere har lært å være begeistret for.

Kirkegårder, melankoli, den tragiske elskeren, venetianske gondoler.

Dere skriker til månen.

Hvis dere ikke var så feige, og sank under alle edle tankers tyngde, -

- og ikke-eksisterende abstraksjoner dere har blitt tvunget inn i, -

alt våset i dogmers skikkelse, -

- ville dere stå rett og leke massakerleken, akkurat som vi.

Men dere er for redde til ikke lenger å tro.

Dere innser ikke at man kan være bundet til intet og være lykkelig.

Vi ser alt.

Vi elsker ingenting.

Jeg er imot systemer.

Det mest akseptable systemet er ikke å ha et.

Avskaffelse av logikk: dada.

Avskaffelse av hukommelse: dada.

Avskaffelse av arkeologi: dada.

Avskaffelse av framtiden: dada.

Dada er fremdeles dritt, men fra og med nå...

Fra og med nå vil vi drite i ulike farger-

- og pryde kunstens dyrehage med alle konsulatflagg.

Dada er verken galskap, visdom eller ironi.

Dada betyr ingenting.

Dere er idioter, komplette idioter laget av alkohol av renset søvn.

Dere er som forhåpningene deres: Ingenting.

Som deres paradis: Ingenting.

Som deres idoler: Ingenting. Som deres politikere: Ingenting.

Som deres helter: Ingenting. Som deres kunstnere: Ingenting.

Deres religion: Ingenting.

Ingen flere malere. Ingen flere forfattere.

Ingen flere musikere. Ingen flere skulptører.

Ingen flere religioner. Ingen flere republikanere.

Ingen flere rojalister, ingen flere imperialister, ingen anarkister.

Ingen flere sosialister, ingen flere bolsjeviker, ingen flere politikere.

Ingen flere proletarer, ingen flere demokrater, ingen flere borgere.

Ingen flere aristokrater, ingen flere hærer.

Ikke noe mer politi, ingen flere fedreland.

Nok med all denne dårskapen. Ikke mer av noe. Ikke mer av noe.

Ingenting, ingenting, ingenting, ingenting.

Før jeg går ned blant dere, -

- for å rive ut deres råtne tenner, sårede ører og sårdekkede tunger, -

- før jeg river av deres stygge, inkontinente osteaktige lille kuk, -

før alt det skal vi ta-

et stort, antiseptisk bad!

Og vi advarer dere.

Det er vi som er deres nyfødte babyers mordere!

Det vi trenger, er kunstverk-

som er sterke, direkte, presise-

og for alltid uforståelige.

De beste og mest framstående kunstnerne blir de som hver time-

- rykker sine kroppers lenker fra livets ville virvler.

Som med bløende hender og hjerter-

holder fast i sin tids intellekt.

Å sitte i en stol et eneste øyeblikk-

er å risikere sitt liv.

Lunsjen står på bordet, barn.

Lunsjen er ferdig, elskede.

Takk, Alice.

- Robert, mater du Poppy? - Ja, mor.

Lunsjen er ferdig, barn!

Har du børstet håret?