Rope

Åpne den.

Ikke.

- Vi må se om noe... - Jeg vet det.

Men ikke ennå.

Vi står slik i et øyeblikk.

Vi har liten tid, Phillip.

Det er mørket som gjør deg nervøs. Ingen føler seg trygg i mørket.

Ingen som har vært barn. Jeg skal dra fra disse.

Sånn. Mye bedre.

For en vakker kveld.

Synd vi ikke kunne gjort det med gardinene trukket fra i sollyset.

Man kan ikke få alt her i livet.

Vi gjorde det på dagtid. Alt i orden nå, Phillip?

- Ja. - Bra. Legg bort disse.

Legg dem i sjekkskuffen min bak metallboksen.

Dette er en museumsgjenstand nå.

Vi burde bevare det for fremtiden,

men det er så flott krystall, og jeg vil nødig dele opp settet.

Av dette tok David Kentley sin siste drink.

Det skulle ha vært ingefærøl eller vanlig øl.

Jeg syntes alltid det var ukarakteristisk

at David drakk noe så korrupt som whisky.

Ukarakteristisk å bli myrdet også.

Ja, ikke sant? Men gode amerikanere dør jo vanligvis på slagmarken.

David og hans likemenn tar bare opp plass,

derfor var han det perfekte offer for det perfekte mord.

Men han gikk selvsagt på Harvard.

Det gjør mordet berettiget.

Han er død, og vi drepte ham. Men han er her ennå.

Om mindre enn åtte timer hviler han godt på bunnen av en innsjø.

I mellomtiden er han her.

- Hva er det du gjør? - Den er ikke låst.

Desto bedre. Det er mye farligere. Uansett er låsen for gammel. Den virker ikke.

Skulle ønske den virket. Skulle ønsket vi fikk ham ut herfra.

Skulle ønske det var en annen.

Litt sent å tenke på det.

Hvem ville du ha foretrukket? Kenneth?

Vet ikke. Den ene er vel like god som den andre.

Du, kanskje. Du skremmer meg.

Det har du alltid gjort, helt fra første dag på privatskolen.

Noe av sjarmen din, antar jeg.

Jeg bare tuller, Brandon.

Jeg takler det ikke like godt som deg, så jeg går litt imot deg.

- Er ikke det ganske dumt? - Jo, veldig.

Kan jeg få en drink nå?

For all del. Dette er en feiring. Vi må ha sjampanje.

- Sjampanje? - Jeg la den i kjøleskapet.

- Når la du den der? - Rett før David kom.

Var du så sikker på at det skulle lykkes?

Selvsagt.

Du vet jeg aldri gjør noe med mindre jeg gjør det perfekt.

Jeg ønsket meg alltid mer kunstnerisk talent.

Mord kan være en kunst også.

Evnen til å drepe kan være like tilfredsstillende som evnen til å skape.

Phillip, forstår du at vi faktisk har gjort det nøyaktig slik vi planla?

Og ikke en eneste liten ting har gått galt. Det var perfekt.

- Ja. - Et plettfritt mord.

Vi har drept for farens skyld, og for drapet i seg selv.

Vi er i live, helt og fullt.

Selv sjampanje er ikke godt nok i denne anledningen.

Jeg tar den likevel.

Du er vel ikke redd lenger, Phillip?

Du kan ikke frykte, vet du. Det kan ingen av oss.

Det er forskjellen mellom oss og vanlige menn.

De snakker om den perfekte forbrytelse, men ingen utfører den.

- Ingen begår mord bare for... - Her.

...å begå det.

Bare vi.

Du er vel ikke redd lenger, Phillip?

Nei.

Ikke engang for meg?

- Nei. - Bra.

Du bare forbløffer meg, som alltid.

Enda bedre.

Skål for David, selvsagt.

- Hvordan føltes det, Brandon? - Når da?

Mens det pågikk.

Vet egentlig ikke. Jeg husker ikke at jeg følte noe.

Før kroppen ble slapp

og jeg skjønte at det var over.

Og da?

Da var jeg svært opprømt.

Hvordan følte du deg?

Jeg...

Du tror vel ikke festen er et mistak?

Nei, festen er den perfekte avslutningen på verket vår.

Det er kunstnerens signatur.

Ikke å avholde den ville vært som...

Å male et bilde og ikke henge det opp?

Ikke et særlig godt ordvalg.

Det kan vise seg å bli litt for godt, takket være festen.

Tull. Denne festen blir verdens beste.

- Med disse folkene? - Ja, de er kjedelige.

Kentley-paret kunne ikke vært kjedeligere om de hadde prøvd, men de må komme.

De er tross alt foreldrene til David.

Det gjør det ikke enklere å snakke med dem.

Ikke tenk på det. Janet muntrer dem nok opp, stakkar.

Hun satset alt på å få kloa i David.

Men jeg tror ikke hun kommer til å lykkes.

- Gjør du? - Nei, faktisk ikke.

Hun kan gå tilbake til Kenneth i kveld.

Du må innrømme at det var omtenksomt av meg,

i lys av omstendighetene å...

- Phillip. - Hva er det?

- Ta den andre. - Hvorfor det?

Bare bli med meg.

- Hva gjelder dette? - Det får du se. Det er genialt!

Hva i svarte er det du gjør?

Gjør kunstverket vårt til et mesterverk.

- Du går for langt, Brandon. - Hva mener du?

Jeg tenkte vi kunne ha middag her inne.

På denne.

Er ikke det en god idé?

Da kommer i det minste ingen til å prøve å åpne den.

Jeg tror ikke du setter pris på meg.

Jeg begynner å gjøre det.

Kom igjen, vi har ikke mye tid.

Mrs. Wilson kommer tilbake snart.

Glemte du å låne nøkkelen hennes? Jeg burde visst bedre enn å...

Jeg har nøkkelen hennes. Jeg sa at jeg mistet min.

- Bra. - Hvordan skal du forklare dette til henne?

- Jeg forklarer ikke. - Vi må ha en unnskyldning.

Vi vil ikke la æresgjesten være alene under middagen.

Vi må ha en unnskyldning til de andre.

Greit. La meg tenke.

Du blir virkelig altfor lett opprørt, Phillip.

Vi har en svært enkel unnskyldning

her.

Hva er du redd for?

Mr. Kentley kommer tross alt for å se på disse bøkene.

Hva er bedre enn å legge dem ordentlig på spisebordet

hvor den stakkars, gamle mannen enkelt kan se på dem?

Så omtenksomt.

Hallo? Selvsagt.

- Begynn med bøkene... - Hvem er det?

Mrs. Wilson.

Brandon.

Brandon!

Hva i svarte? Har du ikke mer vett enn å...

Hva er det?

- Kom igjen, trekk det ut. - Jeg kan ikke.

Om mrs. Wilson var her, ville hun trukket det ut for deg.

Å la noe slikt vises foran folk

er likelydende med en tilståelse.

Ta disse og ta deg sammen.

Hadde du latt meg ha lyset på,

- ville jeg ha sett den. - Greit! Du er perfekt.

Det må vi være. Vi var enige om at det kun var én forbrytelse noen av oss kunne begå.

Nemlig å begå en feil. Svakhet er et feilgrep.

- Fordi det er menneskelig. - Fordi det er vanlig.

Ingen av oss kan nedverdige oss...

Du skylder meg 2,40 dollar for drosjen, inkludert tips.

Hadde vært her før, var det ikke for trafikken.

Like greit. Vi ventet deg ikke før nå.

Jeg dro til fem butikker for å finne den spesielle pateen.

Men prisene! Jeg så ingen grunn til å kaste bort gode penger.

Så jeg dro til delikatesseforretningen der mr. Cadell går.

Men neste gang vi har fest, går jeg bare...

God aften, mrs. Wilson.

Kan jeg spørre om hva som skjer med bordet mitt?

Vi bare flytter tingene inn hit.

Nå vel...

Jeg syntes personlig at bordet mitt var flott.

Det var veldig flott.

Men mr. Kentley kommer for å se på de gamle bøkene jeg hadde i kisten.

Og du vil vel ikke at den stakkars gamle mannen

skal måtte knele for å se på dem?

- Jeg synes det ser merkelig ut. - Merkelig?

Svært. Særlig med lysestakene. De hører slett ikke hjemme der.

Tvert imot synes jeg de lager et seremonielt alter

hvor du kan fylle på maten til vår offerfest.

Fylle på, så visst. Det er ikke nok plass til å gjøre det ordentlig.

- Er det vel? - Du klarer det.

Dere to tar livet av meg. Hva skal gjøres med bøkene?

Vi legger dem på spisebordet.

Helsprø idé, spør du meg.

Jeg har for mye å gjøre til å diskutere mer.

Jeg synes imidlertid fremdeles det er merkelig.

- Hva er i veien? - Jeg trodde hun så det.

- Så hva da? - Repet, selvsagt.

- Vi må gjemme det. - Hvorfor det?

- Hvorfor? - Det er bare en bit med rep.

En vanlig husholdningsartikkel. Hvorfor gjemme det?

Det hører hjemme i kjøkkenskuffen.

- Mrs. Wilson? - Ja?

Det er sjampanje i kjøleskapet.

- Vi gir dem vel ikke sjampanje? - Jo da.

Hvis det blir en slik fest, får jeg vel pynte meg litt.

Mr. Cadell serverer bare sjampanje ved helt spesielle anledninger.

Faktisk tok han og jeg et glass sammen på bursdagen min.

I kveld får du anledning til å fornye den romansen.

Kan jeg? Mr. Cadell kommer.

Han er svært hyggelig.

- Kommer Rupert? - Jeg trodde jeg sa det.

- Jeg må si jeg likte å jobbe for mr. Cadell. - Nei.

Slik en gentleman!

Noen sier han er litt snål, men jeg syntes alltid...

Jeg kunne fått snakke ferdig.

Jeg trodde du likte Rupert.

- Jeg gjør det. - Da så.