Deepsea Challenge (Deepsea Challenge 3D)

Det er fotspor på månen,

og rovere utforsker overflaten på Mars.

Vi kan google et satellittbilde fra ethvert sted på jorden.

Så vi tror ofte at planeten vår er fullstendig utforsket.

Men havdypet er ennå et mysterium.

Og de ekstreme dypene

har man knapt sett.

Der nede finner man vår verdens siste store grenseland.

12 groper er mer enn 6 km dype.

De er mange tusen kilometer lange,

og strekker seg over et større areal enn Nord-Amerika.

Det er et mørkt kontinent der nede som venter på å bli oppdaget.

Vi har ikke sett det, for det finnes ikke maskiner som kan føre oss dit.

Jeg drømmer om å bygge en slik maskin

og føre det ned til verdens dypeste steder,

for å oppleve dem med mine egne øyne.

Jeg begynte forberedelsene som barn,

når jeg lekte i en pappeske.

Jeg lot som at det var en ubåt.

Jeg brukte fargestifter

og tegnet målere. Drivstoff og dybde.

Jeg likte naturfag, men for meg handlet det om

å lære om verden, lære om grensene for hva som var mulig.

Hei, lille venn.

Det var nok fordi jeg var et barn på 60-tallet,

da vi holdt på med oppdagelsesferder.

Måneferdene, og Jacques Cousteau utforsket havet.

Jeg elsket den slags.

Ingenting var kulere enn å utforske havdypene.

Jeg husker første gang dyphavet fenget meg.

Det var da Trieste dykket ned til bunnen av Challengerdypet.

Batyskafen ble virkelig satt på prøve i 1960.

Den tredje utgaven, med Piccards sønn Jacques og Don Walsh,

dykket 10 000 meter ned til Marianergropen.

Batyskafen Trieste

var en utrolig maskin.

En diger stålballong som veide 150 tonn, fylt med bensin for å få oppdrift.

Trykkabinen på 14 tonn til mannskapet hang på undersiden.

Oksygen, en tynn stripe.

Viftene til skrubberen er på.

- Søren. Turtelleren streiker. - Vi drar uten den.

I kabinen satt kapteinløytnanten Don Walsh og forskeren Jacques Piccard,

som førte Trieste til bunnen av Challengerdypet.

Det var et historisk dykk. Men ingen har vært der siden da.

Slik som på Trieste

blir kjernen i vår nye ubåt en stålkule, smidd i ild.

52 år senere har man ingen bedre løsning.

En kule er den perfekte fasongen for å tåle trykk.

Og den beskytter meg mot det knusende trykket ved bunnen.

Mer enn 110 000 kilopascal.

Det er som å ha to store biler oppå tommelfingerneglen.

Det har tatt tre år å konstruere denne kabinen.

Stålet må varmebehandles...

...for at det skal tåle tyngden

av 11 km med vann over den.

TRYKKTEST AV KABIN

Vi må vite at kabinen er trygg.

Hvis den gir etter under vann, imploderer den omgående,

og jeg blir most til kjøttsaus på to mikrosekunder.

Klirringen jeg hørte

under testen,

da vi ble kvitt sprekkdannelsen,

den har ikke kommet.

Det er 110 000 kPa. Ser ut til at vi har klart det.

Det må man være fornøyd med. Vi kom helt frem.

- Ble det som dere forutså? - Ja.

Bra. Godt jobbet, Ron.

Når man skaper teknologi som skal utføre noe nytt,

så ser det underlig ut.

Deepsea Challenger er en vertikal torpedo.

Den skal kjøre rett ned gjennom vannet i høy hastighet.

Vi vil helst bruke tiden på å jobbe på bunnen

og å utforske, enn å ferdes gjennom 11 km med vann.

Enkelte fiskesorter flyter over revet i vertikal stilling.

Naturen har vist oss at det er ikke er sinnssykt

å tro at en ubåt kan bevege seg gjennom vannet i oppreist stilling.

Deepsea Challenger er ingen stuntfarkost

som bare skal sette en dybderekord.

Den er utformet fra bunnen av som en forskningsplattform.

Den har en hydraulisk arm for å hente inn prøver.

Et brett til lagring av materiale,

rør til å skaffe sedimentprøver.

Et eget rom til instrumenter.

Og to 3D-kameraer, ett på bommen og ett på armen.

Alt på farkosten

må bygges fra bunnen av

for at det skal tåle trykket.

SYDNEY, AUSTRALIA DESEMBER 2011

Det er liksom

en broket gjeng i det lille verkstedet,

ved siden av en rørbedrift

og en kryssfinerhandel.

Ingen aner hva vi driver med her.

Noe av det mest utrolige med farkosten

er at den krymper mer enn 5 cm på grunn av trykket.

Det er nok til å skjære over bolter som brukes på fly.

Ja, den må et stykke lenger inn.

Kabinen er faktisk festet til ubåten med remmer.

Men tidspresset trykker også.

Ekspedisjonsskipet er ankommet,

og vi skal dra om mindre enn tre uker.

Men vi har ingen ubåt. Den ligger i småbiter på verkstedet.

Hvor ille er det?

Jeg må vite

når det skjer noe med ubåten,

så integreringen kan begynne.

Hvis ledningene skal være strukket 3. januar,

vil integreringen ta flere uker.

Vi må ha et tidsskjema.

Tidsskjemaet skal henges opp på veggen der borte. Ok?

Hvem som skal ha utstyret klart til testing, og når.

Hver og én står ansvarlig

for deres egne ting på skjemaet.

Skipet ligger bare til kais.

Nå går kostnadene som på et taksameter.

Som koster 35 000 dollar per dag.

Jims lederstil handler ofte om

å legge press på folk og få resultater.

Det kan fungere,

men på forskningsprosjekter kan det iblant hende at det ikke går.

Vi har noen mekaniske problemer

som vi skal løse i løpet av noen uker.

Forhåpentlig før 1. juledag.

Hvis ikke blir det 2. juledag.

Vi går ikke på akkord med sikkerheten.

Ikke når det gjelder overlevelse.

Det viktigste er vektsystemet.

Man fester en masse vekter

til ubåten ved overflaten,

og så slipper man taket, og den synker som en stein.

Så hvis vektene ikke løsner, kommer ikke ubåten opp.

Hvis man har et avgjørende system,

kan man bare være trygg hvis man tester det om og om igjen.

Når man dykker til havets bunn,

må man innse

at det finnes hundre grusomme måter å dø på.

Hvis noen av pakningene skulle ryke,

eller selve luken...

Luken lukkes.

...så fosser vannet inn med nok kraft

til å kappe en mann i to.

Det er fare for brann. Det er Jims personlige mareritt.

Nå! Øvelse! Brann, brann!

Fremre kabin.

Ok, jeg har samband via masken.

Overlevelsesutstyr. Slå av oksygenet.

Mottatt.

Skjerm 1. Hva med skjerm 2?

Ut med rebreatheren. Isoler oksygenet.

- Slå det av. - Ok.

- Vurder å slippe vektene. - Ok, slippe vektene.

Vektene løsner. Vektene er sluppet.

Og ferdig. Det tok 25 sekunder.

25 sekunder, ja. Ok, jeg vil tippe at overlevelsessjansen er 50 %.

Den største faren er nok CO2, avfallsproduktet fra pusting.

Hvis ikke det renses,

vil piloten slite med å puste, og til slutt dø.

Går det bra, Jim?

Man har nok en viss sunn paranoia

når man konstruerer en farkost som denne.

Man utnytter den angsten for å finne tekniske løsninger

som gjør den trygg.

- Ferdig. - Bra.

Men personlig liker jeg ikke å tenke på

hvis noen må ringe Suzy og fortelle henne det.

Han forteller meg om alle farene.

Og så forteller han

om alt han har laget

for at det skal være trygt.

- Og kuppel. - Skjønner.

Vi tar kuppel-stikkordet tre ganger.

Vær så god!

Kuppel, kuppel, kuppel.

Jeg har sett ham holde på i 16 år nå.

Om det gjelder ungene, film eller ekspedisjon,

så legger han lista høyt når det gjelder sikkerhet og kreativitet

i alt han gjør.

Takk.

Jøss.

Overdelen har vært montert og så demontert igjen.

Jeg sa jo at alt monteres og demonteres.

- Ser du dette? - Ja.

Man må tenke over hva man prioriterer.

Jeg er en familiefar. Jeg har fem barn.

Mange vil nok prioritere ting slik

at de kommer i første rekke, og sånn er det.

Vil du komme ut?

Men man gir barna sine

mer enn bare nærvær. Man går foran som et eksempel.

Nå har vi vår yngste oppdagelsesreisende.

Hun har tatt av seg sine rosa Uggs.

Vil du dykke under vannet?

Hvis man aldri følger sine drømmer,

så har man gått på akkord med seg selv.

Jeg elsket havet før jeg fikk se det.

Jeg så på de store havforskerne på tv på 60-tallet.

De ga meg interesse for denne fremmede verdenen her på jorda.

Den var like rik og eksotisk som alt jeg kunne forestille meg.

Dykking gir meg ro i sjelen.

Det er et privilegium å få bevitne