Superswede: A film about Ronnie Peterson (Superswede)

Her går vi ut på startstrekningen.

Og det ser ut som en flyplass. Det er eksepsjonelt bredt.

Og nå går starten.

Det er Villeneuve som har gått opp i ledelsen før Andretti.

Andretti sto ikke stille. Det var nesten tyvstart for Andretti.

Oi, der skjedde noe.

Vi ser ikke. Der har det skjedd noe voldsomt.

Et par biler har kollidert. Det brenner.

-Vanskelig å si hva som skjedde. -Så du hva som skjedde, Fredrik?

Nei, det er en fryktelig kollisjon. Det brenner, og jeg kan ikke si...

De har et helikopterbilde. De zoomer inn på en bil som brenner.

-Og det ser ut... Er det en Lotus? -Ronnie Petersons bil brenner.

Alle spør meg hvordan han var som person.

Jeg husker ikke. Jeg skulle fylle tre år da han gikk bort.

Det er en puslespillbit som faller på plass.

Alle kjente ham som Ronnie Peterson.

Eller The Superswede.

For meg var han bare far.

På 70-tallet var Formel 1 veldig glamorøst, fargerikt og spennende.

Da hadde vi flere toppførere enn ved noen annen anledning.

Ikke bare tre eller fire, men en ganske stor gjeng.

Det gjorde motorsport mer severdig.

Så 1970-tallet-

var nok storhetstiden for Formel 1.

Det var nok andre tider da.

Når jeg dro hjemmefra på torsdag,-

-med min hjelm og sjåførdrakt for å dra til et Grand Prix,-

-så spurte jeg meg selv om jeg ville komme tilbake på søndag.

Vi visste ikke hvem vi ville miste neste gang.

Det skapte et slags bånd som ikke fins nå.

Formel 1 er ganske kjedelig nå-

-sammenlignet med tiden da Ronnie og jeg konkurrerte.

Det handler nok mest om hvordan paddocken er forandret.

Det er nå en åndsforlatt plass der man føler seg ensom.

Iblant framstår det som verdens dyreste fengsel.

Men dagens førere har ikke fått privilegiet å oppleve-

det samme som Ronnie og oss andre.

Ronnie kunne ha blitt verdensmester hvis han hadde fått leve.

Vi bodde i det man kaller et rom og kjøkken med kjøkkenkrok.

Det var jo ganske lite for fire mennesker.

Vi var mye hos mormor og morfar, som hadde en bondegård.

Og der tilbrakte vi nesten hver eneste helg.

Traktoren bygde de for å gi oss noe å leke med hos mormor og morfar.

Senere begynte det jo med gokarten. Da måtte man være 18 år,-

-så det var da han fylte 18, at han først kunne begynne å kjøre gokart.

Det første året ble han nr. 2 i SM, så det viste at han hadde talent.

Han vant alt som kunne vinnes, her, og han vant også internasjonalt.

Jeg tror aldri at han vant VM. Jeg vet at han ble nr. 2 i gokart-VM.

Men Ronnie var stor og den klart lysende stjernen i svensk gokart.

Ronnie Peterson er en av de mest framgangsrike svenske førerne.

En av dem som konkurrerer flittigst også.

-Du er ofte på farten. -Ja, jeg kjører nesten hver søndag.

-Har du noe mål? VM, kanskje? -Ja, VM sikter man vel på.

-Er dette en helt egen konstruksjon? -Ja, det kan man si.

Jeg har aldri kopiert andre, jeg har alltid fulgt mine egne ideer.

-Hvor mange vogner har du bygd? -Jeg tror det er åtte gokart-biler.

-Sikter du på en karriere som fører? -Ja, sikter gjør jeg.

Far tok voksenopplæring og studerte til ingeniør.

Men så kom depresjonen på 1930-tallet.

Moren hans drev et bakeri, og da måtte han rykke inn der.

Så fikk hun et hjerteinfarkt og gikk plutselig bort.

Da sto han med bakeriet.

Den første Formel 3-bilen bygde vi her i Örebro.

Man laget en kopi av Brabham BT15.

Han begynte å kjøre hjemme i Sverige og fikk en hjemmelaget bil av faren.

Han merket at han kunne kjøre racerbiler, at han hadde talent.

Det ble naturlig å flytte utenlands, og der fikk han mer oppmerksomhet.

Han var et naturtalent til å kjøre racerbil.

Da jeg reiste til England for første gang i 1969,-

-var Ronnie og Reine Wisell allerede Formel 3-stjerner.

De vant mange løp.

Tross resten av de kjente førerne, sto toppstriden mellom to svensker.

Det var Ronnie og Reine. I Formel 3 var de jo enorme konkurrenter.

Folk snakker fremdeles om F3-løpet i Monaco mellom de to.

Kanskje det beste løpet som er kjørt der. Det dreide seg om millimeter.

Han kunne kjøre på grensa hele tiden.

Stilen hans handlet mye om å skli fram med fullt oppsett.

Han kunne ta kurver sideveis på våt asfalt. Bilkontroll var hans styrke.

Han var faktisk litt bedre enn jeg.

Han kunne holde seg nærmere grensene og var dristigere enn meg.

Man må være det i slike sporter. Man må ligge nær grensa.

Han var nesten nifst begavet.

Her er målområdet. Fem runder før slutten misset Reine en innbremsing,-

-og Ronnie som ledet da, kunne gå i mål uten trusler.

Så den hyggelige vandringen opp til prisutdelingen.

Jeg har sett noen ganger når han kjørte i Monaco,-

-når han kom opp bakken mot Hotel de Paris med fullt oppsett.

Det er nok det fineste jeg har sett.

Det var nok kanskje min største suksess.

Det var det som åpnet døra til alt.

Vi var som en gjeng som reiste rundt mellom konkurranser i Europa.

Iblant kjørte vi bil, iblant kjørte jeg lastebil med en mekaniker.

Vi kjørte rundt mellom konkurranser og ble kjent med hverandre.

Det spiller ingen rolle om heatet går mye saktere dit.

-Bordskikk har du ikke for fem øre. -Min også.

Jeg så opp til ham da. Han var en kommende stjerne.

Ronnie var en slags helt på den tiden.

Ronnie traff Barbro sommeren 1969 på et diskotek som het Prisma.

Senere skulle hun reise ned til Halmstad på ferie.

Og så skulle Ronnie kjøre tevling på Falkenberg to uker senere.

Men vi dro ned og var i Halmstad en hel uke i forveien,-

-for at han skulle få treffe Barbro litt.

Det var noe spesielt med dem. De kunne lyse opp et rom.

Man ble straks begeistret for både Barbro og Ronnie.

De var som skapt i himmelen, for meg.

Det var på Montlhéry i Paris, på en veldig gammel bane.

Han kjørte inn i en høystakk i et hinder og rullet.

Det var 1969, slutten av 1969.

Jeg rakk bare å oppfatte at jeg kom feil inn i svingen.

Det slo imot, jeg fløy opp i lufta og falt ned på hodet.

Det er bildet mitt, men nå har jeg sett filmer av det.

Det gikk en tidels sekund på to hjul før det tippet over.

Da syns man at man kunne ha vært på vakt og satt den ned på rett kjøl.

Men så kvikk var man tydeligvis ikke.

Jeg var ganske brannskadet på føtter og bein og armer, hender...

Og så skadet jeg nakken også samtidig.

Jeg var nok sykemeldt i to, tre måneder etterpå.

Jeg slet med å gå da jeg kom opp, etter å ligget så lenge.

Det jeg tenkte på, var: Nå har jeg nok mistet kontrakten min.

De kom tilbake og tilbød meg en treårskontrakt mens jeg lå der,-

-så det var jo godt å vite at jeg hadde en jobb.

-Ja, dette skrotet var det drag i. -Det var det?

Du har bare prøvd et par runder her, men det er stor forskjell?

Ja, det spinner visst løs når man trykker på.

Jeg vet at de ville ha ham nesten for enhver pris.

Max Mosley, advokaten, deleier i March,-

-senere president for FIA, bilsport- forbundet, så hva Ronnie kunne,-

-og så også den kommersielle biten, at en sånn fører drar sponsorer.

Det var en kombinasjon av det kommersielle og...

Alan Rees, konstruktør og lagleder, så hva Ronnie kunne, og de tok ham.

Han fikk kontrakt med March i 1970,-

-men de hadde bare en motor, så da den gikk i stykker, brast det.

Det var to forskjellige Ronnie Peterson.

Da han begynte med Formel 1, var han ganske uberegnelig.

Han skled sideveis med bakdelen ut. Tilskuerne elsket det.

I starten bodde Ronnie hos sekretæren på March-fabrikken.

Der leide Ronnie seg inn på et rom.

Og der bodde også Barbro da hun kom senere.

Til 1971, så kjøpte de et hus i Maidenhead.

Ronnie og Barbro bodde en mil, en svensk mil...

Vi bodde på et sted som heter Farnham Common,-

og det tok ti minutter å kjøre dit.

De kom ofte og bare hoppet inn. De kom på besøk veldig ofte.

Det var et slikt vennskap vi hadde, det var drop-in.

Vi bodde ved siden av hverandre.

Jeg hadde verken penger eller bil og ba alltid om skyss til Bicester.

Ronnie lot meg gjerne sitte på.

Han hadde en Mercedes da. Jeg glemmer aldri hans sølvfargede bil.

Jeg så ham kjøre, og han bremset med venstre fot.

Jeg spurte hvorfor han gjorde det.

"God øvelse for konkurranser, Niki. Da kan man bremse med venstre fot."

Jeg sa at jeg trengte venstrefoten til koblingen.

"Nei, da, bruk den både til koblingen og bremsen."

"Da kan man kjøre raskere."

Jeg forsøkte det senere, og det funket bedre.

Ronnie var utrolig rask, helt fryktløs og et enestående individ.

Året etter sitter Ronnie som førstefører hos March-

-og gjør en sterk sesong, ble nr. 2 i F1-VM, slått av Jackie Stewart.

Så vinner han EM i Formel 2 etter 5 rake seiere på slutten av sesongen.

Begge er flinke, særlig Ronnie...

Ronnie har talent, er en av de som alle regner med, kan bli fantastisk.

Og spørsmålet går til Ronnie: Hvem vinner?

Stewart er vel favoritten, og så går de tre Ferrariene veldig fort.

Svaret på spørsmålet hvorfor Stewart er så god akkurat nå, må bli?

Med Ford-motor, Goodyear-dekk og Ken Tyrrell ved sin side er mye gjort.

Vi har verdens beste fører i Jackie Stewart. Det hjelper.

Vi har også en lovende fører som vil bli verdensmester en gang.

Det gir oss et forsprang.

Hvis jeg skulle ha en trebilersstall,-

-ville jeg hatt en fører som hadde gjort store framskritt i år.

Det er Ronnie Peterson, som har vist at han er verdensmestermateriale.

Hun tok tiden med en stoppeklokke.

Hun var flink og kunne ta tiden på 20 biler samtidig.

Tidene hennes var veldig gode.

Hun var en viktig ressurs for stallen.

Barbro og Maria Helena tok alltid tiden.

De var en del av stallen og arbeidet med oss.

Hvordan føles det å reise rundt og aldri være hjemme?

Vi har blitt vant til det. Hjemmet vårt er på banen.

Hvem ville du hatt som andrefører i stallen?

Jeg ville gjerne hatt Ronnie i stallen vår.

Han er en veldig rask fører, og vi hadde nok samarbeidet godt.

Vi hadde nok blitt en sterk stall som kunne utfordre alle andre.

Det var nesten kroningen av karrieren å få kjøre for Lotus.

Ferrari og Lotus var de to beste teamene.

Så kom et par andre team på vei opp, som McLaren og noen andre.

For Ronnie var det et trinn oppover å kjøre for Lotus og Colin Chapman.

Mange førere sto i kø og ville kjøre for Lotus, men Ronnie ble utvalgt.

Det kom bensin inn i sittebrønnen, og rumpa hans svir skikkelig.

Kan du hente en ekstra overall?

Så under viadukten, inn i svingen, den rette strekningen i andre gir.

Legg i tredje gir, så fjerde. Så tunnelen, som er en lang sving.

Man legger i femte gir og holder full fart her, rundt 10 500 runder.

På vei inn i hinderet legger man i tredje gir.

Gjennom hinderet, brå kast til venstre og høyre.

Hold tredje gir, brems lett, og sving til venstre inn i Tabac-svingen.

Akselerer ut av den, legg i andre gir og så rundt restauranten.

Akselerer hardt, og legg så i tredje gir.

Dette er et sted der man kan kjøre forbi...

For første gang noensinne har Grand Prix-sirkuset kommet til Sverige.