Escape From Pretoria

Følgende er basert på en sann historie.

Da Stephen og jeg tok eksamen i -73, sto halve Sør-Afrika i flammer.

Politiet skjøt svarte ungdommer som kaniner.

Mens den andre halvparten nippet piña colada på strender kun for hvite.

Under apartheid ble mennesker segregert etter hudfargen deres.

Da øynene våre åpnet seg, sto den nakne sannheten om apartheid fremfor oss.

Jeg skammer meg ikke over at jeg ble født som saffer.

Det vi alltid hadde akseptert skulle vi nå forkaste.

Vi ville ikke ha et liv bygd på løgner og likegyldighet.

Vi ville slutte oss til kampen for et demokratisk og fritt Sør-Afrika,

som ikke var bygd på rasediskriminering.

Med mindre vi forlot de priviligerte hvite livene våre og gjorde noe,

var ordene våre meningsløse.

Vi valgte å gjøre det mest radikale, og uten tvil det mest eksplosive.

Vi ble med i det forbudte African National Congress...

...og utførte aksjoner mot apartheid med våre svarte og asiatiske kamerater.

Vi spredte budskapet om frihet og likhet for alle raser, til enhver pris.

-Kom. -Skal vi ikke se på?

-Stephen, vi har ikke tid! -Vi kan vel bare...?

De er i hælene på oss!

Dere der! Bli der dere er!

Og prisen var høyere enn noen av oss kunne ane.

Jeg har ordnet pengene. Gjem dem, ellers legger de til 12 år i dommen.

-Ikke legg inn anke. -Nei, jeg kryper ikke for fascistdommere.

Gi dem til meg.

-Uansett hva som skjer, ikke gi opp! -Jeg skal ikke det.

Skynd deg. Jeg elsker deg!

Ok...

Still dere opp.

Republikken Sør-Afrika mot Timothy Jenkin og Stephen Lee.

Jeg vil berømme aktor. En godt fremlagt tiltale.

17 spesialbygde enheter til 26 separate bombeangrep,

er i seg selv alvorlig.

Men fremleggingen av de ytterst skadelige aspektene av ideologien til ANC,

at alle raser er like og alt dette, det var deres sterkeste argument.

Og etter det jeg forstår er faren til en av de tiltalte en fremtredende farmakolog,

og den andres far er forsker innen humaniora.

Dette landet har oppdratt dere.

Det har født dere og imøtekommet alle deres verdslige behov.

Og slik velger dere å betale tilbake?

Nå skal den Sør-Afrikanske staten si hvilken pris dere skal betale i gjengjeld.

Altså...

Den første tiltalte og hovedsaklig bombebygger, Timothy Jenkin:

Du er dømt til totalt 12 år i fengsel.

Den andre tiltalte, medskyldige Stephen Lee:

Du dømmes til åtte år i fengsel.

Straffen skal sones i Pretorias politiske fengsel for hvite menn.

Det var det.

Reis dere.

Sett deg!

Ikke skyt! Ikke skyt!

La oss snakke om dette...

Hold kjeft der inne!

-Hei. -Hei.

Endelig er flyveblad-bomberne her.

Etter alle de flotte triksene må dere hoppe ut av vinduet som rotter.

Hei! Ingen tvang dere til å bedra landet og rasen deres.

Dere er hvite Mandela.

Dere er mest villedet av alle.

Van der Merwe! Les det.

Ingen penner, ingen radio, ingen magasiner. Ingen politiske samtaler.

Ingen pakker større enn en konvolutt på 15x10 cm. Besøkende en gang i måneden.

Og ingen seksuelle aktiviteter overhodet på området.

Her, stå på streken.

Gå over streken.

Lås opp gitterdøra.

Gå!

Frem til streken.

Fortsett.

Gå!

Gå!

-Inn! -Mandela-elsker!

-Lenge leve apartheid! -Velkommen til paradis!

39378.

Inn!

Snu deg.

Gå!

Ok, flatlus. Slukking elleve, morgenklokke fem, frokost halv åtte.

Cellene skal være skinnende rene.

Husk det, så lever dere godt og lenge.

Nå... Fullstendig stillhet!

DAG 1

Gå vekk fra gitteret.

Jeg har ikke sovet så godt på mange år. Dette er ikke så ille.

Marsj!

Idiot.

Kom igjen, gå!

Gå fremover.

Demp stemmen, alle sammen.

Gå, gå.

Fortsett.

Sett deg.

-Takk. -Ikke sitt der. Vi er segregert.

Derfor har de blå skjorter. Eller vil du sitte ved siden av en morder?

Nei, dette er bra.

Kitson.

Ok, ro dere ned nå.

Hva var det?

-Kan jeg sette meg hos dere? -Vær så god.

-Vi har hørt om dere to. -Og vi om deg.

Ja, det er en ære.

-Hvor mange år? -Åtte for meg, tolv for ham.

Men vi skal ikke bli her så lenge.

Hold på det sinnet. Det minner dere på at det er en verden utenfor.

-Ingen ba deg om å slutte. Gå! -Ro deg ned.

Kjære deg, kjære deg...

Jenter... Denne kaller vi Potluck!

En for hver gang du søler.

De jævlene!

Kom igjen, flytt den dit.

Flink gutt.

Noe tynger dere. Har dere noe på dere?

Dere løper som om dere har en flaske øl og noen glass i baken.

Sigaretui. 360 rand.

Dere har dyr smak.

La meg gi dere en omvisning.

Hvis dere lurer, så er den seks meter høy.

Der er det piggtråd som setter seg under huden.

Søkelys fra kveld til morgen. De dekker hele luftegården.

Bevæpnede boere hele natten. De vil ikke noe mer enn å tømme magasinet i dere.

Og alle tunnelene fører tilbake til fengselsområdet.

Bortsett fra muren der. Bak der ligger det en åpen gate.

Jeg kjente en fyr. Hvor mye han enn prøvde, så fikk han ikke ut pengene.

Alt ble infisert.

Det jeg sier er at alle nyinnsatte tror at de skal rømme neste uke.

Vi er samvittighetsfanger, så det er annerledes for oss.

Men vi er krigsfanger.

Uansett har jeg et gjemmested. Jeg kan oppbevare dem for dere.

Få dem ut før dere råtner innvendig.

Han gir en kalddusj til alle stakkars jævler som har en plan.

-Jeg snakker ikke med ham. -Så det har blitt gjort forsøk?

Noen kommer et stykke...

...andre et stykke lenger, men ingen kommer seg ut.

-En gang må være den første. -Det mener jeg også. Det er vår plikt!

Jeg tror ikke på denne "samvittighetsfange"-dritten.

Hvis dere har en plan, så er jeg med dere. Cellen er en betonggrav.

Eneste utvei er gjennom gitteret. Si i fra når dere har noe.

Tilbake til cellene!

Hvert fengsel har sin oldermann. For oss politiske fanger var det Denis Goldberg.

Han hadde fått fire livstidsdommer for å prøve å styrte apartheidregimet.

Det var i samme rettssak som Mandela og Sisulu.

Han var kongelig.

DAG 23

I mange netter satt jeg på sengen min og stirret på låsen.

Jeg prøvde ut hundre ideer i hodet mitt,

og så prøvde jeg hundre til.

Den stirret bare tilbake hver eneste natt.

Og så skjønte jeg

at man ikke trenger å vite alt. Man trenger bare å vite tilstrekkelig.

Stille!

Man begynner med det man vet, og jobber deg bakover.

-Du, vi har noe. -Ikke noe som innebærer graving?

-Nei, vi skal lage nøkler. -Hva?

-Vent, hør. -Jeg målte låsen med penn og papir.

-En nøkkel av penn og papir? -Nei, av tre.

-Du er gal. Den går i stykker. -Ikke hvis man går mot fibrene.

-Det er en grunn til å bruke metallnøkler. -En gang må være den første?

-Ok. Hvor får dere tak i treet? -Fra verkstedet...

Pass opp!

Tre minutter.

Fortsett.

Stille!

Se på nøklene når han kommer. Se nøye.

Nei! Du er helt gal! Hva snakker du om?

-Hva foregår her? -Ingenting. Vi slåss ikke, bare snakker.

Ikke så mye fred og harmoni blant de hvite Mandelaene?

Nei, nei... Det er kafferjobb.

-Gå til cellene, begge to. -Det er latterlig!

Skal dere rydde det opp? Mongo tar seg av det.

-Han gjorde ikke noe. -Vil du leke med ham?

Lek rolig da! Potluck, få den svarte rumpa di hit!

-Her! -Kom og vask opp mitt også!

Hold tyst!

Vær stille.

Vask opp det der.

Neste!

Neste i køen.

Ok, neste. Få opp farta!

Neste.

DAG 74

Pakk sammen!

Faen også. For en idiot!

Stopp!

Bare Lee. Alle andre pakker sammen.

Still dere på rekke.

Her!

-Du har et intenst blikk, Jenkin. -Unnskyld.

-"Unnskyld, meneer." -Unnskyld, meneer.

-Så vi lager bare en komplisert nøkkel... -Stille.

En komplisert nøkkel til et nøkkelhull på den andre siden av en tykk jerndør,

som vi ikke har tilgang til i det hele tatt.

Fullstendig galskap.

Jeg elsker det.

DAG 100

Ja!

Ja!

Han har faktisk klart det!

Nei, nei...!

Tim, Tim...

Det kommer noen. Fort!