The Undertaker (Der Bestatter)

Vet dere allerede mer om skjelettet?

- Tobi, de fant henne i dag. - Det er ikke Anouk.

- Anouk er død. - Nei, hun lever.

Tro meg! Han vet det.

Hvis det ikke er Heftis datter, hvem da?

Ingen anelse. Beina ligger fortsatt hos rettsmedisinerne.

Det kan også være at barnet har vært dødt i hundre år.

For Anouk. Jeg er en god far.

En far uten barn.

To betalingspåminnelser og et personlig brev til deg.

Det med kista... Det har noe med Dem å gjøre.

Begravelsesagenten: en sentral skikkelse i dette bildet.

Vil De fortelle meg noe? Vet De noe?

De kjenner fyren som sendte meg dette.

- Så du er faktisk kommissær. - Mente du det var falskt?

Kunne godt være.

For å avgi anmeldelse må du møte på stasjonen.

- I morgen. - I morgen.

Gratulerer med bestått begravelseseksamen!

- Det er jo... - Det er en måned siden. Jeg vet.

Men ved Institut Conrad tar ting noen ganger litt lenger tid.

Gratulerer. Jeg hadde ingen anelse.

- Takk. - Hei, Fabio.

Diplomert begravelsesagent, det er noe det!

Jeg er stolt av deg. Virkelig.

Jeg vet ikke hva jeg skal si.

Pakk opp!

En kajal? Kult! Min er snart tom.

- Pudderen er fra Dörig. - Takk.

Og dette her er fra meg.

Dere vet at jeg er kritisk til diploma-hysteriet,

men det skader ikke.

Dette har vært på tide lenge. Men det er bare et utkast.

Og... hvem er egentlig Co. nå?

Ville ikke Testi & Conrad vært penere?

Testi & Conrad, Conrad & Testi...

Klart Testi & Conrad. Både grafisk sett.

Stem da! Jeg ordner forretningen i mellomtiden.

Fabio, jeg er så stolt av deg.

Bare for det var det verdt å komme tilbake.

Noen husker fortsatt gamle Conrad.

Hva er det?

Separat begravelse.

Det gjorde man før formaldehyd fantes.

I hvert fall hos monarker og paver og sånt.

Hjerne og indre organer ut,

så kan resten konserveres bedre.

- Alle organer? Tarmene også? - Nei. De er begravd separat.

Men hjerter ble bevart.

Tror du det er hjertet til en konge eller en pave?

Ingen avsender. Postnummer 5001.

- Akkurat som den forbanna postkortet. - Vår venn fra kunsthuset?

Jeg trodde hjertbegravelser var ute av mote.

For begravelsesbransjen er de fortsatt pensum.

Og du som lidenskapelig gravermester kjenner ikke skikken?

Beklager. Du må hjelpe meg.

Den berømte hjerte-krypten i Augustinerkirken i Wien?

OK, dere er jo ikke Habsburgere heller.

Tvert imot.

Hva med disse hjertebegravelser?

Hjertene gikk til hjertekrypten, innvollene til Stephansdom

og kroppene til kapusinerkrypten.

Så alle skulle få litt av det.

Kanskje forstår De nå hvorfor jeg emigrerte.

Tror du den syke fyren spredte offeret sitt over halve byen?

Det kan man bare håpe.

For uten resten av denne stakkars personen

kommer vi aldri til å få vite hvem det er.

Et babyskjelett i kunsthuset, et postkort og et menneskehjerte i et glass.

Levert direkte til meg.

Men det kunne jo også bare være vanlig sykehusavfall, ikke sant?

Vi bør ikke overreagere.

Teoretisk sett kan det også bare være en smakløs vits.

En vits?

Hva trenger du mer for?

- En lever, en fot, et hode? - Beklager, Luc.

Der ute går det en syk fyr rundt som gleder seg over meg.

Jeg vil stoppe ham før han slakter sitt neste offer.

Jeg vil ikke ha enda et dødt barn i posten.

- Vent! - Hvorfor?

Jeg er den eneste som føler seg truffet.

- Det var også adressert til meg. - Hvem mener du med det døde barnet?

- Babyskjelettet? - Nei. Glem det!

Snakker du om Heftis? Vet du mer enn du burde?

For pokker, hva skjer?

Ingenting. Sykehusavfall.

Kunsthus-freaken gikk under huden på oss alle, ikke bare deg.

Det finnes noen som kan hjelpe oss.

Det kommer du ikke til å like så godt.

Voilà.

Zita, Europas siste keiserinne.

Habsburgerne igjen. Semmelweis hadde rett.

Ja. Men om hjertebegravelser vet jeg fortsatt ikke mer.

Dette er Loretokapellet i Muri-klosteret

Der har Habsburgerne sin familiegrav.

- Er den ikke i Wien? - Også.

Etter monarkiets fall

viste østerrikerne sin siste keiser og hans familie ut.

De ville ikke engang ha en død Habsburger i Wien lenger.

Så de døde Habsburgerne ligger ikke i Wien, men i Muri?

Delvis, delvis.

Da den siste keiserinnen døde i 1989, satte de liket hennes

uansett med pomp og prakt i Kapuzinergraven i Wien.

Men hjertet hennes ligger i Muri.

- Ja, riktig. - De ser ut til å gjerne spre sine døde rundt.

Akkurat som gjerningsmannen vår.

Déjà-vu?

Du har aldri vært i fengsel, vel?

Det føles sånn her inne.

Det er noe meditativt over det.

- Hva vil du? - En liten budtjeneste.

Lever det personlig, vær så snill! Det er viktig.

Jeg vet hvordan det føles å miste en datter.

Var det du på kunstmuseet?

- Din drittsekk! - Døtrene våre ville vært like gamle.

Kanskje ville de til og med gått i samme klasse.

Du har ingen datter. Ellers ville du ikke gjort noe sånt mot meg.

Min datter har vært død i ti år.

Så du kidnappet Anouk av den grunn?

Jeg har ikke kidnappet datteren din.

Du får en sjanse jeg aldri fikk.

- Unnskyld. Er det stengt? - Nei. Vær så god, kom inn!

- Kan jeg hjelpe Dem? - Jeg fikk et gavekort.

Et gavekort?

Det er ikke fra oss. Vi lager ikke gavekort.

- Er jeg i feil butikk? - Nei.

Det er helt klart ment oss.

- Hvor fikk De det fra? - Det lå i postkassen.

Jeg trodde det var en overraskelse fra kjæresten min.

Sånt har jeg aldri opplevd før.

Ikke jeg heller. Hvem gjør noe sånt?

Din nye måte å skaffe kunder på?

Det trenger jeg ikke. Kan du lage en kaffe til meg?

- Vil De ha en også? - Gjerne.

Ta en kikk rundt litt til!

Hjertet ditt har ingenting med Habsburgernes grav å gjøre.

- Klosterforvalteren trodde vi var sprø. - Tja, det overrasker meg ikke.

- Der er noe. - Hva da?

Vi har oversett noe. Han lokker oss ikke hit uten grunn.

Det var pulveret som ledet oss hit, ikke gjerningsmannen.

Skal vi ikke se nærmere på kirken?

God idé. Liket ligger sikkert i en skriftebås.

- Dörig. - Jeg går gjennom savnet-annonser.

Det gir mer enn deres Habsburger-tull.

Han har ikke helt feil.

Jeg blir med til stasjonen.

Luc!

- Hallo? - 'Det er meg, Sebastian.'

'Er du på vakt?'

Lyktes det?

Ikke egentlig. Og du?

Jeg nyter utsikten.

'Kan jeg invitere deg til en aperitiff i kveld?'

Ok.

'I kveld kl. 18 hjemme hos meg. Du vet hvor.'

Ring på hos Burgmüller.

'Det skal jeg. Sees!'

Litt oppmerksomhet gjør alltid godt.

Der trenger man nesten ikke endre noe.

- Kanskje 2 cm kortere. - Ja.

Perfekt.

Det tar jeg også uten gavekort.

- Irene, kan vi snakke? - Jeg har kunder.

Bare gjør det!

Om en halvtime.

Jeg har sett Anouk.

- Hun lever. - Vi går ut.

Unnskyld Dem. Kan jeg tilby Dem en kopp kaffe til?

Nei takk.

Det kan være et hvilket som helst barn på bildet.

- Hun har øynene dine. - Tobi.

- Hun ler akkurat som deg. - Nå er det nok!

Stikk av!

Tobi!

Faen.

Jeg kan bevise det.

Hannes!

- Hallo. - 'Luc Conrad.'

Vår venn er aktiv igjen. Vi må snakke.

- Hvor? - 'Klosterkirken i Muri.'

Ok. Jeg er på vei.

Dette lå i posten i dag.

Hva er det?

Et hjerte.

Ikke et barnehjerte. Ikke ennå.

Har De kontakt med ham?

Politiet holder seg unna, lovet.

En ettermiddagskonsert med Schubert.

Klosterkirken i Muri.

Det er i dag kl. 16.

Har De noe med Schubert å gjøre?

Hjertebegravelse. Klosterkirken.

Men De så ham.

Mitt barn lever. Han viste meg et bilde.

Er De sikker på at det er Deres datter?

Ja.

Og sendte han Dem til meg med dette konvolutten?

Jeg vil bare ha datteren min tilbake.

I live.

Da må vi slå oss sammen. Denne typen kjenner ingenting.