Vita & Virginia

Nå, i vår tredje sekvens av debatten om det moderne ekteskapet,

deler Mr. Harold Nicolson og hustru,

den kjente romanforfatteren Vita Sackville-West,

sitt perspektiv på det moderne ekteskapets grunnvoll.

Jeg skrev ikke under på en ektepakt. Jeg forhandlet den frem.

Jeg oppdaget langt mer fleksibilitet enn det jeg ble oppdratt til å forvente.

- Er du enig? - Ja.

Ekteskap ligner mindre på et møbel,

og mer på en plante. En levende organisme som behøver pleie.

Det er ikke i vårt eie, men noe vi dyrker.

Det gir oss muligheten til å dyrke den etter vår egen forestilling.

Ja, men det later til at menn

anser seg selv som planten, og kvinner som jorda.

Det er urimelig for begge kjønn.

Jeg verdsetter kvalitetene i meg selv som anses å være maskuline.

Det gjør jeg også, kjære.

Skjønt jeg vil påstå at selv de mest virile kvinner

er langt mer feminine enn de mest feminine menn.

Slik tankegang insinuerer at alt er gitt.

At det er noe viljeløst over det feminine,

og at det derfor bør være kvinnen som gir fra seg sine muligheter.

Er du enig i at morskapets gleder

er tilstrekkelig kompensasjon for et slikt offer?

Overhodet ikke.

Sier du at din suksess som bestselgende forfatter

gleder deg mer enn dine plikter som mor?

Min profesjonelle suksess tilfredsstiller en annen appetitt.

Selvstendighet har ikke et kjønn.

- Har vi vekket anstøt hos landet? - Om vi er heldige.

Kommer du til Bloomsbury?

Jeg vet ikke om jeg utstår en kveld

med slappe håndtrykk, og åndeløs filosofi.

Da innser du at du har mistolket dem.

Lykke til med moren din.

Så skjønne dere er!

Jeg vil ha kake, mor.

Gutter, hva sier dere til Bonne Maman?

Det går bra. Forsyn dere.

Jeg har blitt invitert til et selskap i Bloomsbury i kveld.

Spennende kunstnere vil være til stede, i tillegg til Hogarth Press' forfattere.

- Drives det ikke av ekteparet Woolf? - Jo, og derfor er jeg smigret.

Men de er sosialister. Bohemer.

Det er en mulighet til å bli akseptert av kloke sinn.

Hun er visst gal.

Jeg håper ikke folk tror på alt de hører om meg.

Vel, i ditt tilfelle er alt de hører, sant.

Virginia har et vanvittig skarpt sinn. Jeg må stifte bekjentskap med henne.

Bare du ikke vurderer å flykte i vei med henne.

- Nei, selvsagt ikke. - Gjør du det igjen...

Du har skjennet nok på meg.

Jeg har gjentatte ganger uttrykt hvor mye jeg angrer på hendelsen.

Jeg ga meg ut for å være mann da jeg dro til Frankrike med Violet

for å få inspirasjon til boken min.

Beklager om sladderen voldte deg smerte.

Jeg var villig til å prøve å glemme oppførselen din,

men nå bestemte du deg for å åpne deg for hele verden.

Så du har lest den?

Det er ikke en roman.

Det er en dårlig fordekt redegjørelse av din absurde affære.

Den er allerede trykt.

Men ikke publisert.

Sett en stopper for publiseringen, før jeg trekker dine og Harolds midler.

Jeg er villig til å gå langt for å beskytte guttene fra din innflytelse.

Jeg ber forleggeren om å stoppe innbindingen.

Det jeg ønsker meg, er en datter jeg kan være stolt av.

Ikke en løsaktig ekshibisjonist som bringer meg i vanære.

Jeg har jobbet iherdig for å bli akseptert av samfunnet.

Lov meg at du ikke drar dit.

Der er du, Vita.

Nessa blir nok ikke særlig glad om hun finner ut at du snoker her.

Jeg kunne ikke motstå.

Min kones nye portrett av søsteren hennes.

Det er Virginia.

Nå, bli med tilbake til selskapet,

så introduserer jeg deg for den ekte utgaven.

Hun er ikke like rolig utenfor lerretet, det kan jeg love deg.

Duncan, jeg fant Vita i Nessas atelier.

- Hva skal vi gjøre med henne? - 40 piskeslag!

Du var mer begeistret for Nessas arbeid enn Duncans, eller hva, Vita?

Jeg ante ikke at du jobbet med Mrs. Bell, Mr. Grant.

Hele tiden. Halvparten av arbeidet er mitt.

De har samme måte å se verden på, Vita.

De har det Virginia kaller et "venstrehendt ekteskap".

Hvordan blir ditt ekteskap til Nessa da?

Et overfylt et.

Nessa og jeg prøver å fange sannheten ved å plukke den fra hverandre.

- Vanessa... - Å fange essensen.

Radikal forenkling.

Nei, nå kjeder du Vita, Duncan.

Jeg hørte deg på radioen i morges.

Jeg har akkurat lest din siste roman.

Hvorfor tror du bøkene dine selger mer enn mine?

Popularitet er ikke synonymt med begavelse.

Skal du røyke den?

Kropper, kropper, kropper.

Hvordan føles det?

- Hva insinuerer du? - Øyeblikket her og nå.

Hva består den av?

Den består av kroppslige sanseinntrykk.

Luften kjennes kald på huden under ens klær.

En hånds berøring gir følelsen av å synke

gjennom jordas kjerne.

Øyeblikket blir hardere,

farget av ønsket om å bli elsket.

Av å holdes nært av en annen skikkelse.

Kan du kjenne det

gløde opp gjennom ryggraden, og nedover kroppen?

Kan du se hva øyeblikket består av? Kan du kjenne det?

Ja, det er blitt hardere.

Farget av ønsket om å bli elsket.

Sånn.

Klikk! Kroppen tar oss dit, og fører oss tilbake.

Det er en nødvendig, og evig, distraksjon.

Vi lever ikke stille i øyeblikket.

Hva vinner man da på å dø?

Nei.

"Lev i øyeblikket." Ingen kan gjenta det nok.

God morgen, nabo.

God morgen, nabo.

Og for en god morgen det er, nabo!

Hvordan var det hos Clive?

En åpenbaring!

Vel, møtte du henne?

Ja.

Jeg... forguder henne!

Det vil du også gjøre.

Hun satt i stillhet frem til hun ville si noe.

Deretter sa hun det ytterst godt.

Jeg forstår ikke at du vil vanke rundt i Bloomsbury.

Ikke vær slik en snobb, Harold.

Alle virker så undertrykte og alvorlige.

Jeg vil invitere henne til å bli med i forfatterklubben,

med mindre du er uenig.

- Sterkt, kjære. - Utmerket.

Desto mer fornøyelig å invitere henne.

Etter omtale å dømme, er kvinnen gal.

Gal? For en beleilig måte å bortforklare hennes begavelse.

Begavelse.

Jeg er ikke imot henne, men hun later til å volde besvær.

Mannen har vært en tåpe fra fødselen av.

Det lille han hadde av hjerne, ble okkupert av Dora Carrington.

Han glemte å smøre trommelen på trykkpressen,

og husker ikke hvor tresnittet til essayene dine er.

Jeg håper de selger bedre enn forrige parti.

- Kommer hodepinen av tette bihuler? - Ja.

Du kom svært sent hjem i går.

- Du burde legge deg igjen. - Slutt å mase, Leonard.

Der er de forbaskete tresnittene.

Han har vel sladret.

- Om tromlene? - Nei!

Pokker ta tromlene!

Hvordan kan jeg tenke på dem når jeg har blitt... sviktet?

- Dora sviktet meg. - På hvilken måte?

Hun løy for meg. Hun hevdet ikke å treffe Lytton, men det gjorde hun.

Hun var ærlig om at hun ville treffe Lytton.

- Og jeg ba henne la være. - Jeg forstår. Du "ba" henne.

Jeg elsker henne! Hun er min!

- Tror du det er kjærlighet? - Selvsagt.

Og det er... en pine!

Neste gang vi skaffer bemanning, setter vi "evnukk" som et vilkår.

Romantikk handler i det hele tatt om å kjenne den andre personen.

Det er å ikke vite som driver en til vanvidd.

Kjære Mrs. Woolf,

jeg vedgår at da Clive inviterte meg til din søsters selskap,

kom jeg utelukkende for å treffe deg.

Og for et merkverdig vesen jeg fant.

Du opererer med slik en styrke og skarphet;

som om du på et vis beveger deg over oss.

Hvordan balanserer du på kanten uten å falle?

Nå, om du tillater meg å spørre:

Pennekomitéen ønsker svært gjerne å ha deg med.

Er du snill og lar dem gjøre deg til et medlem?

For min skyld, om ikke annet.

En gjeng fra jordeieraristokratiet

som gratulerer hverandre for deres middelmådige rabbel.

Ikke si at det er annet enn ren tortur for deg.

Kanskje jeg ønsker å drøfte middelmådig rabbel.

Vita ser ut til å selge mer enn meg uansett.

Hennes siste bok slo DH Lawrences i støvlene.

- Tenk at du bryr deg om det. - Det gjør jeg ikke,

men du kan ikke avfeie det.

Jeg avfeier det ikke, men det vil tappe og forarge deg

å få ditt suverene sinn beskuet av olme snobber.

Kledde hun seg ikke ut som en mann, og dro i vei med Violet Trefusis?

Det må ha vært tøft for Nicolson

å dysse ned ved Utenriksdepartementet. Jeg avskyr sladder.

Du vet at jeg ikke tar slik moralsk villfarelse alvorlig.

Da er vi enige.

"Klubbdokumentene viser at det er en middagsklubb,

og av erfaring kan jeg ikke ta del i slike.

Jeg er lei for det."

Er du frustrert fordi du ønsket at Mrs. Woolf skulle bli medlem,

eller fordi du ikke tåler å bli avvist?

Hva hadde Violet å si om saken?

Hun reiser utenlands, og vil ha meg med.

Du kommer til Lausanne den 20., eller hva?

For å leke diplomatfrue i fem minutter?

- Jeg blir svært arg om ikke. - Ja, selvsagt.

Hun er fullstendig skruppelløs.

Vanker du med henne, blir du som en kokainavhengig blautfisk.