Expedition Amazon

Dypt inne i Amazonas

er det et sted der delfiner flyr gjennom trær.

Jeg er forbløffet over hvordan det er mulig at de dyrene,

disse utrolige skapningene, er her i jungelen.

Et sted der bjørner bor i skyene.

Brillebjørnen er som en ingeniør i tåkeskogen.

Et sted der skilpadder har skytsengler.

Det er et sted som har fanget meg på en slik måte

at det aldri vil gi slipp på meg.

Og trærne suger opp 20 milliarder tonn vann hver dag

for å skape elver på himmelen.

Det vannet er det som forbinder alt sammen.

Vi snakker om verdens største elv. Det er ikke bare vann i elver.

Det er vann i isbréene, i atmosfæren, i skyene.

Men Amazonas endrer seg i sanntid, og det er så mye vi ikke vet.

Det er mange trusler her i Amazonas,

men likevel er det noen som prøver å utgjøre en forskjell.

I en toårig ekspedisjon uten sidestykke

samler National Geographic en lidenskapelig gruppe forskere

for å følge vannet mens de utforsker økosystemene på innsiden.

Fra toppen av Andesfjellene

over 6 437 kilometer, til Atlanterhavet og videre.

Vitenskapen lar oss se inn i fremtiden.

For å sikre at den fortsatt står der for neste generasjon.

Det som betyr noe, er hva vi gjør.

Når du tenker på Amazonas

tenker du kanskje ikke på disse 6 000 meter høye toppene,

men det er her alt begynner.

Vi er faktisk i Amazonasbekkenet.

Vi er helt på kanten, på østsiden av Andesfjellene.

Dette er et viktig vanntårn.

Snøen og isen du ser her

vil til slutt komme seg ned i Amazonas.

Men isbréene her forsvinner, og vi vet ikke hvor fort.

Det er det National Geographics utforsker Baker Perry vil finne ut.

Jeg leder ekspedisjonen for å installere en værstasjon

nær toppen av Ausangate.

Etter å ha bodd i Andesfjellene da han var yngre,

er dette en slags hjemkomst for Baker.

Bare i livet mitt har jeg sett enorme endringer i Amazonas

med pågående avskoging.

Vi prøver å forstå hvordan isbréer reagerer.

Vi har begrenset forståelse av været eller klimaet

på toppen av disse Andesfjellene.

Så Baker, Tom og teamet med lokale guider og eksperter

drar ut for å takle en av de høyeste toppene i Amazonasbekkenet.

Disse enorme isbréene lagrer vann til samfunn nedstrøms.

Ettersom klimaet blir varmere, er den pålitelige ferskvannskilden i fare.

Det vannet er intrikat knyttet til det som sirkulerer gjennom hele Amazonas.

Vannmolekylene som faller som snø på Andesfjellene

kommer fra fordampning fra disse mektige trærne i Amazonas.

Den flyter opp gjennom trærne og slipper ut i atmosfæren.

Så kondenseres den og danner en sky.

Og den skyen vil bli flyttet til Andesfjellene av vinden,

der den til slutt vil falle som snø.

Når én del endres, reagerer hele systemet.

Hvis du hogger ned trær i regnskogen

synker mengden snø som faller her.

En værstasjon vil gi innsikt

i hvor mye isbréene krymper.

Men først må de komme seg dit.

Ausangate er ikke et enkelt fjell.

Det er en stor innsats å få værutstyr opp så høyt.

Derfor er det ikke gjort før.

Takk.

De fysiske utfordringene på disse ekspedisjonene er virkelige.

Det vanskeligste med klatring er oksygenmangelen.

Klokken er halv seks om morgenen,

og jeg gleder meg til soloppgang om tre og en halv time.

Vi har en liten seksjon som skal opp her.

Og så en annen fast line som går opp der.

Hvis de lykkes, vil dataene fra toppen av Ausangate

bli uvurderlige for millioner av mennesker som er avhengige av det.

De siste ti årene har vannet gått ned hvert år.

Hvert år er det mindre vann.

For Quechuabiologen Ruthmery Pillco Huarcaya

er dette tapet personlig.

Hun vokste opp i Andesfjellene,

der isbréen alltid har beskyttet folket.

Isbréen er en viktig del av kulturen vår.

Som barn fortalte bestemoren hennes historier om en mytisk bjørn.

Denne karakteren, Ukuku, er halvguden som er mellom bjørn og menneske.

De drar til Ausangate for å frakte isblokker til lokalsamfunnene

som et tegn på at de får mer vann.

Historien om ukuku har blitt spilt iårhundrer på Qoyllur Rit'lfestivalen.

Bestemor pleide å si at isen var i nærheten.

Men nå, med klimaendringene, er snøen langt unna.

De kan ikke ta med isbiten lenger.

Ukuku er mer enn en myte.

Ukuku betyr brillebjørn på quechua.

For Ruth er den virkelige varianten like mystisk.

Vi prøver å forstå brillebjørnens hemmelige liv.

En skapning vi vet lite om,

bortsett fra at den er viktig for skogene i skyene under Ausangate.

WAYQECHA, TÅKESKOGENS BIOLOGISKE STASJON

Isbréer er kanskje Amazonasbekkenets vanntårn,

men tåkeskogene i Andes er regnmaskinen.

De fungerer som en svamp, suger til seg fuktighet og slipper den ut.

Jeg har alltid likt å klatre i trær.

Det er et annet perspektiv å være i toppene.

Det er en helt annen verden.

Både skogen og bjørnene er truet, og de trenger hverandre for å trives.

Som glupske planteetere sprer bjørner frø hvor enn de går.

De er veldig flinke til å klatre i trær.

De tilbringer mesteparten av tiden på trærne.

Kamerafeller vil spore bevegelsene deres

for å hjelpe Ruth med å forstå deres effekt på skogen.

Alt i orden. La oss se hva kamerafellen fanger.

Brillebjørnene er vanskelige å studere, spesielt i slikt terreng.

For å få denne informasjonen må vi også gå mye.

Det er på tide å sjekke kameraene, alle 75 av dem.

Vi lar kamerafellene stå her hele året

men vi overvåker dem annenhver måned.

Å, ingen bjørner.

Mens bjørnene unngår rampelyset, er ikke andre så sky.

- Er det en ensom, liten rev? - Ja.

- Hva ser du? - En puma.

Jøss, en stor en.

For å følge sporet deres tar Ruth med sin beste sporer.

Ukuku!

Ja, ja, ja.

Når bjørnene beveger seg, hjelper de med å spre mange av disse tresortene.

De spiser frøet og bæsjer.

Så denne bæsjen har frøet og næringsstoffene til å vokse.

Dette er vaccinium. Det er et vilt blåbær.

Og dette er en av bjørnens favorittfrukter.

Avføringen vi fant inneholdt slike frukter.

Vi har en kamerafelle ti meter herfra.

La oss håpe kameraet virket.

Bjørn.

Bjørn, bjørn.

En liten en.

Når vi ser en sånn bjørn, blir alle veldig glade.

Kameraene avslører bjørneatferd,

men for å forstå hvordan de beveger seg, må de komme nærmere.

Norma.

Første gang vi fanger vår første bjørn, kan jeg ikke beskrive følelsen.

Jeg vet ikke, som broren min, storebroren min.

Jeg føler meg som en del av familien. Det er et utrolig vesen.

GPS-krager sporer alt de gjør.

Og for første gang

drar et National Geographickamera på vandring med bjørnen Sunchu.

Vi kan se hvordan bjørnen beveger seg.

Vi følger reisen, og vi lærer mye.

Det viser seg at Sunchu, og de andre over 40 bjørnene hun har identifisert,

dekker et større og større område enn forventet.

Du ser noen klynger.

Det betyr at de tilbringer mye tid i denne delen av skogen.

Funnene hennes er utrolige.

Når klimaet varmes opp og bjørnene går høyere, tar de med seg frø

og hjelper skoger å vokse ut i kjøligere høyder.

Nå tenker vi på hvordan bjørnene vil hjelpe mange av disse treartene

for å tilpasse seg det nye miljøet.

De kan være nøkkelen til å sikre at tåkeskogen overlever.

Så det kan holde vannet i bevegelse nedover Andesfjellene

og inn i utspringet,

hvor det begynner å forvandles til noe gjenkjennelig.

Det er ikke bare én elv.

Tusenvis av små elver renner ut i den store Amazonas.

Det utgjør 20 prosent av ferskvannet på hele planeten.

Amazonas er planetens hjerte.

Og alle disse elvene er årene i dette hjertet.

Én magisk skapning anser hele elvesystemet som sitt hjem.

Delfiner kjenner ikke igjen grenser. De beveger seg fritt på elvene.

Det gjør Fernando Trujillo også,

som flyttet til colombianske Amazonas for å vie livet sitt til dem.

Da jeg kom hit, var det vanskelig å finne delfinene,

for jeg hadde ikke et trent øye.

Og dette var fullt av liv, men jeg kunne ikke se livet.

Så det tok tid før jeg begynte å forstå litt av elven.

Etter 35 år er Fernandos visjon klar.

Beskytte dyret og holde systemet i likevekt.

Delfiner er jaguarer i vannet. De er topprovdyrene.

De kan bevege seg i hovedelver, innsjøer, oversvømte skoger, overalt.

Den likevekten er under konstant angrep,

og bestanden av rosa delfiner synker i rekordtall.

Avskogingen er der, det er brannskader og forurensning.

Og det er tørke.

Over 100 delfiner ble funnet døde i en innsjø i Amazonas på sju dager.

Hovedmistanken er atdødsfallene er knyttet til tørke

og høy vanntemperatur.

Amazonas opplevde sin verste tørke i 2023.

Lavt vannivå fanger mer varme fra solen, stigende temperaturer.

For første gang har vi et slags fenomen

der mange delfiner døde veldig fort.

Vi mistet 70 delfiner på bare én dag. Millioner av fisk har dødd.

Fernando jobber med lokale team for å bevare delfinene så godt de kan.

Ved å merke dem, håper de å identifisere

mat og ammeområder og utvide beskyttelsen.

Og hvem er bedre enn dem til å vise oss det?

Gå, gå, gå. Kom igjen.

For å fange delfiner må man være raskere enn for å fiske.

For når man sprer garnet, faller fisken i det av seg selv.

Men delfinen må være omringet for å kunne fange den.

Nå har vi fanget tre delfiner. De er inni det store garnet.

Når jeg er nær en delfin, føler jeg at hjertet mitt er fylt.

Som om jeg har et formål i livet.

Veterinæren María Jimena Valderrama

sjekker delfinens helse.

La oss være stille. Dette er en drektig hunn.