Survivor's Remorse

Slutt å uroe deg for alle andre, og la noen gjøre noe for deg.

Altså, dette og så pannekaker?

Talen til forloveren står for tur, men før det skjer, -

- må det nevnes at Cam Calloway er til stede. Cam Calloway!

- Gi ham litt kjærlighet! - Hvordan gikk besøket hos faren din?

- Han sa han skrev brev da jeg var 11. - Jeg husker ikke.

- Sparte du på noen av dem? - En stund, i den gamle leiligheten.

- Skal jeg ringe Missy? - Hva sa jeg om å prate om kona mi?

Du får verken nevne henne eller ringe henne.

Missy, det er Trent Vaughn.

Cam sa at jeg ble til etter et seksuelt overfall på Long Island.

- Hva vet du om det? - Det var tre stykker.

- To brødre og fetteren deres. - Hvordan slapp de unna med det?

De gjorde ikke det.

- Fin bil. - Delene koster en formue.

Det er straffen for å forsikre nostalgi.

- Forsetet er som en sofa. - Den er lagd i USA.

- Da USA var fantastisk. - USA var aldri det.

- Bilene, så. - Det har vel en relevanse.

Ikke mye, men det hjalp meg å komme meg gjennom niende klasse.

- Her. - Hva faen er det?

- Bensinpenger. - Seriøst?

Klassikeren din forurenser og sluker bensin fra Boston til Long Island.

- Jeg betaler. - Dra til helvete.

Hvis du tilbyr meg mer penger, hiver jeg deg ut av vinduet.

- Jeg er tyngre enn jeg ser ut. - Jeg klarer det.

Kanskje jeg drar deg med meg. Kanskje vi krasjer og dør i flammene.

Uendelige muligheter.

- Nei vel. - Jeg har mine egne penger.

- Disse kunne vært blant dem. - Jeg har en jobb.

- En bra jobb med god lønn. - Kun idioter velger en bra jobb uten.

Jeg tar fri i morgen, så jeg kan gjøre dette i kveld.

En fridag? Det må være en bra jobb.

- Jeg prøvde å vise takknemlighet. - Det lukter som veldedighet.

Din konklusjon tilsvarer ikke min hensikt.

Jeg setter pris på deg.

Hvordan fant onkel J ut hvem som voldtok mamma?

Folk er dumme. De skryter av dumme ting uten å tenke over det.

Når det er sagt, kan de ikke styre informasjonsflyten.

Og slik informasjon forsvinner ikke bare.

Den flyter både hit og dit, inn i alle slags ører.

Og noen som er nysgjerrige på hvordan, når, hvem-

- og hvorfor, trenger bare å oppsøke informasjonsflyten.

- Så onkel J snoket rundt der? - Nei.

Han gjorde det diskret. Kompliserte ting.

- Vanskelige ting. - Hvordan gjorde han det?

Slik ting må gjøres. Iblant må ting gjøres slik man pleide å gjøre dem.

Herregud. Hva om jeg gir deg bensinpengene for ett klart svar?

Din onkel Julius var ikke dum. Så langt derifra.

Om man ikke spør en smart person. Han har gjort mye dumt.

En gang prøvde han å tine en frossen brusboks i mikroen.

Julius visste hvordan å ta ting seriøst.

Noen ting, ikke seriøst.

Når tiden kom for å ta noe seriøst med initiativ, -

- var han ikke dum. Han var en bra mann.

- Hvordan ble fedrene mine drept? - Det er ikke viktig.

Hvorfor, er viktig. Og du vet hvorfor.

"Fedre" er ingen tittel de fortjener.

En uvane. 28 år uten å vite, gjør det med deg.

Liker du musikk? Jeg har noe på skjermen.

- Waze sier det er langt igjen. - Waze er slutten på læring.

Drar jeg noen sted uten å følge med, fører Waze meg på villspor.

Og da må jeg kjøre helt tilbake og bruke Waze, som en idiot.

Hvis du forandrer mening om musikken eller hvor vi skal, er det i orden.

Vi skal dit vi skal.

Jeg må se det med mine egne øyne.

"Liker du musikk?" Herregud.

Det ser ut til at vi ikke er alene.

Mor og far har dratt. Li Hua er vaskehjelpen, -

- men hun er døv, så når jeg slikker deg, kan du skrike "rap".

- Drap. - Unnskyld?

Det er "drap", ikke "rap".

Det høres faktisk mye mer logisk ut. Takk.

Men ingen vil høre "drap" eller "rap".

Når du er opphisset, føler jeg meg målbevisst.

Jeg...

Chen. Hva er greia med alle plakatene?

Det føles som om vi har tilskuere. Forstår du hva jeg mener?

Bare forestill deg at hun er fryktelig sjalu.

At hun er fanget slik og må se vår lidenskap for alltid.

Da jeg var yngre, var det disse kvinnene jeg romantiserte.

Fram til romantikken ble manifestert, fantaserte jeg bare om dem.

Så det var i dette rommet du nappet løken?

Ikke det eneste rommet, men hovedsakelig.

Og ikke en eneste sjokoladebrun modell i sikte.

Sant, men det fins heller ingen hvite eller latinamerikanske.

Å bo i Kina, hadde sine begrensninger.

For eksempel, dette var det nærmeste jeg kom en pupp.

Mange barndomsminner her.

Foreldrene mine ble sønderknust da jeg flyttet ut som 15-åring.

Jeg dro og tiden stod stille.

Det de hadde bygd livet sitt rundt, jeg, opphørte å eksistere.

Det var en vanskelig tid. Jeg utvidet horisonten min, men såret dem.

Dette er et veldig fint rom.

Jeg hadde ikke et slikt rom da jeg var liten.

Hva er i veien, Cassie?

- Ingenting. - Jeg ville ha tatt ned plakatene.

Jeg tenkte ikke over hvordan du ville reagere på dem. Unnskyld.

Nei da. Jeg tenker bare på deg som 15-åring og meg som 15-åring.

Jeg ville ha elsket deg like høyt. Det var skjebnesbestemt.

Alt vi trengte var en introduksjon.

Jeg har aldri hatt et slikt rom.

Aldri et slikt rom for barna mine.

Og likevel, se på alt de har nå.

Du ga dem innsatsviljen til å komme seg dit. En mer verdifull gave.

Jeg gjorde mitt beste. Det var ikke alltid perfekt, men...

Det var mitt beste, for pokker.

Jeg vet. Og det fins utallige senger her hvor jeg kan gi deg mitt beste.

Hvilket ikke alltid er perfekt, men som oftest energisk og akseptabelt.

Kom her.

Ikke undervurder deg selv. Du får meg til å ville skrike "rap" hele tiden.

Takk for hjelpen.

- Ikke takk før jeg har hjulpet. - Å ringe rundt er å hjelpe.

- Beklager det med talen. - Det har vi pratet om.

Jeg sa det og skrev det, men du må høre det også.

Nok nå. Vi trenger ikke fortsette som om vi skal knulle etterpå.

Jeg er ikke perfekt. Jeg holder på med nye ting.

Utrolig hvor mye det har forandret seg.

Gentrifisering. Jeg skulle ha kjøpt noen leiligheter før i tiden.

Jeg også. Vi hadde ingen penger da.

Men nå har du det. Du investerer og jeg selger.

- Hva vet vel jeg om eiendomsmegling? - Hva er det å vite?

Kjøp noe bedritent, gjør det mindre bedritent, og selg det dyrere.

- Ja da. Vi prater med Reggie først. - "Ja da", meg i ræva.

Jeg tror dette kan funke.

Vi kommer til det etter at dette er unnagjort.

- Hvor er kompisen din? - Hallo, drittsekk.

- Der. Mark. - Paul.

- Cam, Mark. - Jeg setter pris på at du kom.

- Det burde du. Det er sent. - Så sent er det ikke.

- Jeg må jobbe i morgen. - Ikke skryt.

- Når bodde du der? - Da jeg var ti.

- Hvilket år. - 2000 eller 2001, tror jeg.

Vi gir det et forsøk. Jeg kjente gutten som kjøpte det.

- Jeg har allerede fortalt det. - Hvordan fanken skulle jeg vite det?

Søsteren min ga meg et nummer fra en gutt som kjente moren.

Men nummeret var ikke i bruk, så han vet ikke at vi kommer.

- Du må jobbe i morgen. Vi ringer på. - Synd om han blir sint på oss.

- Særlig for deg. - Jeg setter pris på det uansett.

Jeg stiller alltid opp for Paul. Hissig jævel, men dyktig til å slå.

Vi spiller softball sammen. Facebook, for faen.

Noen kommenterer på kommentaren din, og plutselig har man nye venner.

Kom igjen.

- Trent? - Missy.

Jeg kjenner deg igjen fra bilder.

- Takk for at du ringte. - Han er til vurdering.

Jeg går og ser etter ham.

Som jeg sa, går det bra. Han blir neppe glad for at jeg ringte deg.

- Jeg er ikke glad. Hva hendte? - Vet ikke.

- Jeg kom ut midt i knuffingen. - Knuffing? Han er på sykehus.

Jeg kaller det knuffing når alle i et slagsmål går derfra.

Han ble slått med en flaske, men han klarer seg.

Etter at de knuffing-påførte flaskeskadene leges? Ok.

Takk for at du fortalte meg at Reggie var her.

Jeg vet ikke hva han har sagt om meg, men det meste av det var ikke bra.

At du fortalte ham at jeg ringte, ga meg muligheten til å si unnskyld.

Siden dette trolig er siste gangen jeg ser ham, takker jeg for det.

Selv om det er synd at vi er her.

Hva jeg sa? Ba jeg deg ikke om å slutte å plage kona mi?

- Ti stille, Missy. - Reggie, sykehuset ringte meg.

Hæ? Hvorfor det?

Sikkert fordi jeg står oppført som kontaktperson.

Og siden du er på akutten med hodeskader...

...er sikkert protokollen deres å underrette pårørende.

- Jeg ga dem ikke navnet ditt. - Polisenummeret, da?

- Jeg ga dem lommebokkortet. - Det med polisenummeret?

Når du gir dem det kortet, dukker informasjonen vår opp.

- Vi står i hverandres informasjon. - Greit. Du trenger ikke forklare.

Jeg forventet bare ikke å se deg. Jeg ringte deg ikke.

Jeg ba ham om å ikke ringe...

Unnskyld, ok? Unnskyld.

- Hvordan går det? - Bra. Såret er limt igjen.

- Du ser svimmel ut. - Det går fint, ok?

- Har noen sett på hånda di? - Det går fint.

Med deg kanskje, men ikke hånda. Den er brukket.

- Jeg tror ikke det. - Men det gjør jeg.

Den er overhodet ikke i orden. Den ser ut som et halloween-kostyme.

- Som en håndformet hanske. - Jeg trenger bare litt is.

- Den trenger mer enn is. - Jeg får den undersøkt siden.

- Jeg må komme meg tilbake. - Hvor da? Til Red Roof Inn?

Courtyard Marriott. Jeg fikk det billig.

Er det på grunn av forsikring, Trent? Er det derfor du ikke gjør det?

Nei, det er ikke den eneste grunnen.

- Jeg holder meg unna databaser. - En jævla James Bond.

- Gjør det. Jeg betaler. - Jeg gjør det i morgen.