The French Dispatch of the Liberty, Kansas Evening Sun

Følgende film består av: en NEKROLOG, en kort REISEGUIDE,

og TRE KRONIKKER fra THE FRENCH DISPATCH

(et amerikansk magasin publisert i Ennui i Frankrike).

SYKDOM- OG DØD-SEKSJONEN « Sjefsredaktør død 75 år gammel »

Arthur Howitzer jr.

SØNN AV EN AVISUTGIVER I KANSAS DETTE MAGASINETS GRUNNLEGGER

Ennui-sur-Blasé i FRANKRIKE

Det begynte som en ferie.

Arthur Howitzer jr., førsteårsstudent

som gjerne ville unnslippe en lysende framtid på prærien,

overbeviste sin far, eieren av Liberty, Kansas Evening Sun,

om å finansiere hans reise over Atlanteren som en mulighet

til å lære om familiebedriften

ved å skrive en reisespalte

for lokale lesere i søndagenes Picnic- magasin.

De neste ti årene samlet han et team

med sin tids beste journalister i utlendighet

og gjorde Picnic til The French Dispatch,

et ukemagasin om verdenspolitikk,

kunst, mote, mat, drikke

og diverse interessante historier fra fjerne land.

Han brakte verden til Kansas.

Skribentene hans står i ethvert godt amerikansk bibliotek.

Berensen,

Sazerac,

Krementz,

Roebuck Wright.

En skribent kjent som sin tids beste

i setningskvalitet per minutt.

En som aldri fullførte en artikkel,

men hang muntert i korridorene i tre tiår.

En blind skribent som skrev ivrig gjennom andres øyne.

Den enestående eksperten på grammatikk.

Forsideillustrasjoner av Hermès Jones.

Arthur jr. var elskverdig mot skribentene sine,

men ikke så vennlig mot resten av magasinets ansatte.

Å nei, hva er det?

Jeg trenger en kalkun.

Fylt og stekt på et bord med alt tilbehør og pilegrimer!

Økonomisystemet hans var innviklet, men fungerte.

Gi henne 150 franc i uka de neste 15 årene

mot fem amerikanske cent per ord, minus utgifter.

Han vanligste litterære råd var dette:

Prøv å få det til å høres ut som om du skrev det slik med vilje.

Han vendte tilbake til Liberty nøyaktig 50 år etter at han dro,

til sin egen begravelse.

Da hadde magasinet over

en halv million abonnenter i 50 land.

En seljekurv med masse pins, plakater og offisielle sitater

av høyeste rang er begravd ved hans side

sammen med en Andretti Ribbon,

en bunke kraftig skrivemaskinpapir av egyptisk bomull.

Han fikk en redaktørs begravelse.

I testamentet skrev han

at når han døde, sitat:

Skal trykkpressene demonteres og smeltes.

Redaksjonskontorene skal tømmes og selges.

Personalet skal få gode bonuser og sies opp,

og magasinet skal ikke lenger utgis.

Slik

blir utgiverens nekrolog også publikasjonens.

Alle abonnenter skal refunderes, pro rata,

for det av abonnementet som ikke er levert.

Gravskriften hans skal tas ordrett fra skiltet

over døra til det indre kontoret hans.

Berensens artikkel. Betong-mesterverket.

Tre hengende partisipper, to kløyvde infinitiver

og ni stavefeil bare i den første setningen.

Noen er med vilje.

Krementz' artikkel, Revisjoner av et manifest.

Vi ba om 2500 ord. Hun leverte 14 000,

pluss fotnoter, endenoter, en ordliste og to epiloger.

Det er en av hennes beste.

-Sazerac? -Umulig å faktasjekke.

Han endrer alle navn og skriver kun om bomser, halliker og narkiser.

De er hans folk.

Hva med Roebuck Wright?

Døra hans er låst, men jeg hørte tastene slå.

Ikke hast på ham.

Men hvem skal ut?

Det er ett stykke for mye, selv med et dobbeltnummer,

som vi ikke har råd til.

En beskjed fra formannen. Én time til pressen.

Du har sparken.

Virkelig?

Ikke gråt på kontoret mitt.

IKKE GRÅT

Reduser hodet, kutt noen annonser og be formannen kjøpe mer papir.

Ingen skal ut.

Han kjælte med gode skribenter.

Han ledet dem. Han beskyttet dem heftig.

Hva tror du?

Jeg?

Jeg ville begynne med Mr. Sazerac.

Dette var hans folk.

LOKALT SÆRPREG-SEKSJONEN

KORT FORTALT

« Den syklende journalisten » av Herbsaint SAZERAC

ØYEBLIKKSFOTOGRAFI AV EN BY PÅ 300 ORD

Ennui står brått opp en mandag.

Gjennom tidsmaskinen til kunstnerisk frihet

la oss ta en rundtur.

En dag i Ennui i løpet av 250 år.

Den store byen begynte som en samling handelslandsbyer.

Bare navnene er uendret.

Skopusserdistriktet.

Fortid - Framtid

Murerkvarteret.

Slakterarkaden.

Lommetyvenes blindgate.

Her, et myteomspunnet marked

der man solgte all slags proviant og matvarer

under ett enkelt tak av glass og støpejern.

Det ble senere revet, som dere ser,

til fordel for et kjøpesenter og et parkeringshus.

Som alle levende byer

har Ennui masse ulike skadedyr og åtseletere.

Rottene, som koloniserte den underjordiske jernbanen.

Kattene, som koloniserte de skrå takene.

Anguilettene som koloniserte de grunne avløpskanalene.

Etter å ha mottatt nattverdsbrød forfølger herjende korgutter,

halvfulle av Kristi blod uforsiktige pensjonister

for å lage bråk.

I sovekvarteret, studenter.

Sultne, hvileløse, hensynsløse.

I skurdistriktet,

gamle mennesker.

Mislykkede gamle mennesker.

Automobilen.

En blandet velsignelse. På den ene siden

tuting, skrensing, råkjøring, spruting og ettertenning.

Utslipp av giftig gass og skitten eksos-forurensning,

de farlige ulykkene, den stadige trafikken, den høye...

Faen!

Institutt for lokal statistikk.

Gjennomsnittlig nedbør, 750 millimeter.

Gjennomsnittlig snøfall, 190 000 flak.

Åtte komma to fem lik trekkes opp elva Blasé hver uke.

Tallet holder seg konstant, tross befolkningsvekst

og framskritt innen helse og hygiene.

Ved solnedgang erstatter masse uregistrerte prostituerte

og gigoloer dagens bud og butikkeiere,

og en atmosfære av promiskuøs ro fyller stunden.

Hvilke lyder vil klinge gjennom natta?

Og hvilke mysterier vil de spå?

Kanskje den tvilsomme gamle maksimen er sann.

Alle store skjønnheter

holder på sine dypeste hemmeligheter.

"Rotter, skadedyr, gigoloer, prostituerte".

Er det ikke for lugubert?

-Nei. -For anstendige mennesker.

Det skal være sjarmerende.

"Lommetyver, lik, fengsler, urinaler..."

Vil du ikke ta med en blomsterbutikk

-eller et kunstmuseum? -Nei.

Ett eller annet slags pent sted?

Jeg hater blomster.

Du kan kutte andre halvdel av andre avsnitt.

Du gjentar den senere.

Ok.

KUNST OG KUNSTNERE-SEKSJONEN

ARTIKKEL NR. 1

« Betong-mesterverket » av J.K.L. BERENSEN

PORTRETT AV EN MALER OG ET BILDE

Temaet for kveldens forelesning:

Den store maleren i spissen for

og i hjertet av den franske sprut-skole-aksjonsgruppa,

Mr. Moses Rosenthaler.

Hyllet i fjern og nær

for den dristige dramatiske stilen og kolossale skalaen til midtperioden,

spesielt for polyptyk-tablået kjent som

Ti forsterkede sement-veggmalerier som bærer total vekt.

Jeg syns han er den mest veltalende

og høylytte kunst-stemmen i sin uregjerlige generasjon.

Hvordan finner dette viktige verket sin vei

til en unik posisjon som permanent installasjon her,

i Clampette-samlingen?

Historien begynner i en spisesal.

Utstillingen Askebegre, potter og makramé,

en gruppeutstilling av håndverk av amatører

innesperret i sinnssykeavdelingen i Ennui fengsel-asylet,

kunne ha vært strøket fra kunsthistorien

var det ikke for at den omfattet et lite maleri

av Mr. Rosenthaler, som på den tida

sonet en dom på 50 år for dobbeltdrap,

og at en annen innsatt så verket,

den levantiske kunsthandleren, Mr. Julian Cadazio,

som tilfeldigvis satt fengslet

i det tilstøtende annekset, for momssvindel.

Vakt.

Hvem malte dette bildet?

Innsatt 7524.

Det er visst høysikkerhetsenheten for mentalt forstyrrede.

Kan du eskortere meg og gi meg et Vennlig besøk-stempel

til umiddelbar bruk?

Simone, naken. Celleblokk J. Hobbyrom.

Jeg vil kjøpe det.

Hvorfor?

Jeg liker det.

Det er ikke til salgs.