The Curse of Frankenstein

For mer enn 100 år siden, i en fjellandsby i Sveits

levde en mann hvis rare eksperimenter med de døde er blitt en legende.

Legenden blir fortsatt fortalt med gru verden over... Det er legenden om...

-Hjelp oss, Fader! -Hva med litt mat?

-Fader, de sulter oss i hjel! -Blir du igjen, Fader?

Mannen er gal.

Sikker på at du vil treffe ham på egen hånd?

Du har besøk, baron Frankenstein.

Om du skulle trenge hjelp, er jeg her ute.

De sa at du ville treffe meg.

Er du ute etter åndelig trøst? Er det slik?

Spar den åndelige trøsten din til de som trenger den.

Jeg tilkalte deg fordi jeg ikke kom på noen andre.

Folk stoler på deg.

De hører på det du sier.

Nå hører du på meg, og når jeg er ferdig kan du referere videre til dem.

Da vil de kanskje tro på meg.

-Jeg må si deg... -Jeg må si deg noe, bare hør etter!

Beklager. Om du tror at mitt ord har noe å si, er jeg redd du tar feil.

Du burde ikke fortelle meg noe du anser som så viktig.

-Du må bli igjen. -Hold fingrene unna.

-Si at du blir. -Skal jeg tilkalle vakten?

Unnskyld. Vær så god, sitt ned.

Jeg sa unnskyld. Jeg vil ikke miste fatningen igjen.

Som du vil.

Klarer jeg ikke å overtale deg...

om at det jeg nå skal fortelle er sannheten...

vil jeg dø innen en time.

-Som jeg sa... -Da vil du kanskje forstå.

Du får ta det fra begynnelsen.

Hvordan begynte det hele?

Det begynte vel da jeg gikk på skolen.

Jeg har alltid vært godt begavet.

Idioten som underviste oss var nok i stand til å narre de andre...

men hva kunne han vite?

Han hadde undervist i det samme tøvet i 30 år...

antakeligvis uten å ha lest en ny bok på 20 av de årene.

Ved min mors død arvet jeg Frankenstein-formuen.

Jeg fikk sjansen til å begynne livet og jobben jeg alltid hadde planlagt.

Victor, kjære gutt...

du er Frankenstein-familiens eneste gjenlevende medlem.

Jeg vet at du vil oppføre deg...

slik at din stakkars mor ville være stolt av deg.

Jeg skal gjøre mitt beste, onkel. Takk.

Takk for at dere kom.

Farvel.

Hva ville du snakke med meg om, tante Sophie?

Det gjelder et ømtålig emne, Victor. Jeg...

Gjelder det den økonomiske støtten du fikk av moren min?

Ikke bekymre deg. Du vil fortsatt få den.

Du er en grei gutt. Din stakkars mor ville være stolt...

-Ja, ja. -Elizabeth, si takk til fetteren din.

Det trengs ikke.

Kom igjen, Elizabeth. Du må takke ham pent.

Takk.

Hun er en flink jente. Og blir sikkert en flott kvinne en dag.

-Det er jeg sikker på. -Hun blir sikkert en bra kone.

-Farvel. -Ja, farvel.

Første dag i måneden pleide moren din å...

-Jeg skjønner. Jeg skal gjøre det samme. -Takk.

God morgen.

Er dette Frankenstein-familiens hjem?

Ja.

Jeg heter Paul Krempe. Jeg har en avtale med baron Frankenstein.

Du må være Victor. Jeg blir privatlæreren din.

Det har jeg hørt.

Men det er nok ikke avgjort ennå.

Jeg trodde intervjuet skulle avklare...

om du passet til stillingen.

Jo, men jeg har vært i kontakt med baronen...

og han virket fornøyd med bakgrunnen min.

Han var vel det, ja?

-Jeg antar han vil se hvordan jeg ser ut. -Det er nok det det gjelder.

-Kan du si til faren din at jeg er kommet? -Faren min er død.

-Det er latterlig. Jeg fikk et brev... -Han har vært død i ti år.

Jeg selv averterte etter en privatlærer. Jeg selv skrev til deg.

Da er du baronen?

Siden jeg var fem år gammel.

Og du trenger en privatlærer til din sønn?

Tenkte det ville spare meg for en lang forklaring per brev.

En vanskelig situasjon i beste fall.

Jeg skjønner ikke hvordan disse avsløringene forandrer saken.

Du skulle bli ansatt som min privatlærer, om baronen var enig.

Du vil tiltre stillingen. Du vil bli betalt som avtalt.

Av hvem?

Av baronen. Jeg er ganske rik.

Er du fortsatt interessert?

Det blir en ære, Herr Baron.

Mitt førsteinntrykk av Paul ble straks bekreftet.

Han viste seg å være en beundringsverdig lærer.

I løpet av to år lærte jeg alt han hadde å lære bort, men vi fortsatte sammen...

inn i det ukjente, mens vi gransket, noterte, søkte...

spesielt søkte...

helt til forskningen gradvis begynte å føre i en spesiell retning...

og mot det målet rettet vi alle kreftene våre.

Det tok oss flere år med konstant arbeid å finne det vi lette etter.

Og en natt...

utenfor husets syns- og hørevidde...

ble vår innsats belønnet.

Paul, den lever.

Paul, vi har klart det!

Paul, vi har klart det!

Det gikk litt tid mellom hjertereaksjonen og de første tegn på liv.

Nødvendig for at hjertet skulle få blodet til å sirkulere gjennom hele kroppen.

Om vi kunne forsinke eller forlenge den tiden kroppen virker død...

mens hjertet fortsatt pumper...

ville vi ha en levende kropp med bare en anelse av liv.

Tenk på hva det ville bety i operasjonssammenheng!

Vi ville kunne redde hundrevis av liv.

Og redusere sjokket til et minimum, uten blodtap.

Victor, Medisinrådet møtes i neste måned i Bern.

Kunne vi gjøre klar dokumentasjonen?

Vi kunne det.

-Men det vil vi ikke. -Hvorfor ikke?

De møtes igjen om et år. Hvorfor vente så lenge?

Vi må vente.

Det vi har klart til nå er ingenting i forhold til det vi vil klare.

Vi har knapt begynt. Vi har bare åpnet døren.

Nå må vi gjennom døren og finne det som skjuler seg bak.

Skjønner du ikke, Paul? Vi har oppdaget selve livets kilde...

og har brukt den til å gjenopplive en død skapning.

Det er en enorm oppdagelse, men ingen skal få vite om det ennå.

Vi må et skritt videre.

Vi har gitt liv tilbake der liv var borte.

Det er ikke lenger nok å få de døde til å gjenoppstå.

Vi må skape fra begynnelsen av. Vi må lage vår egen skapning...

og lage den av ingenting.

Av hva? Hva snakker du om?

Glem helheten. Nå må vi ta del for del...

lemmer, organer, og så sette dem sammen.

-Til hva da? -Det mest komplekse mennesket kjenner:

Mennesket selv.

Vi må skape et menneske...

med et perfekt legeme, en kunstners hender og et genis modne hjerne.

-Vi kan klare det. Skjønner du ikke det? -Nei.

Det du sier er bare vrøvl, et opprør mot naturen.

Det ville bare føre til ondskap.

Hva feiler deg? Du har ikke hatt betenkeligheter hittil.

Angående opprøret mot naturen, har vi ikke gjort det alt og lyktes?

Skal ikke det som er dødt forbli det for alltid?

Men vi brakte det til live igjen.

Vi sitter på hemmeligheter ingen har drømt om før.

Vi har brutt barrierene naturen har satt for å begrense menneskets virkefelt!

-Ingenting kan stoppe oss nå. -Hva har du tenkt å gjøre?

Først trenger vi rammeverket, selve kroppen.

I forrige uke ble en landeveisrøver hengt i Engelstadt.

Han hadde rystet området i flere måneder. Som advarsel...

ble liket hans hengt opp i en galge rett utenfor byen.

Det vil henge der til det råtner bort...

eller blir stjålet.

Fuglene har vært raskt ute, eller hva?

Øynene...

Halve hodet er spist opp.

Hva har du tenkt å gjøre?

Ta vekk hodet. Jeg trenger det ikke uansett.

Det ligger i syren. Det blir borte om et par minutter.

Paul, hjelper du meg med klærne hans?

Se på hendene.

Svære, klumpete greier. Ikke rart han var røver.

Med de hendene kunne han ikke være noe annet.

Bortsett fra en gorilla.

Jeg synes ikke vi burde fullføre dette.

Vi burde vente og legge frem funnene våre for rådet.

-Skulle noe gå galt... -Jeg har det.

-Hva da? -Pass på ting mens jeg er borte.

Borte hvor?

Reiser jeg i kveld, er jeg nok tilbake i morgen kveld.

-Victor! -Ja, Paul, hva er det?

Hva snakker du om? Hvor skal du?

Skal?

Jeg blir borte litt. Jeg forteller deg alt når jeg er tilbake.

Ikke rør vennen vår mens jeg er vekk. La ham hvile i fred...

mens han kan. La oss spise noe, jeg er sulten.

Jeg trodde det var herren.

Han er ikke kommet tilbake, Justine.

Kommer han hjem til middag, sir?

Jeg vet ikke, han sa ingenting.

Her er han, sir.

God kveld, baron Frankenstein venter meg. Får jeg?

Jeg trenger litt hjelp med bagasjen min.

-Bagasje? -Ja, jeg er her for å bli.

Beklager frøken, men baronen sa ingenting om dette.

Det må han ha gjort. Jeg skrev for et par uker siden.

Victor, jeg er så glad for å se deg.

Jeg er redd det har vært en misforståelse.

Misforståelse?

Har du ikke fått brevet?

Jeg er ikke Victor, jeg er Paul Krempe.

Å, Paul Krempe. Beklager.

-Jeg har ikke sett Victor på lenge. -Nå som du vet hvem jeg er...

hva med å fortelle meg hvem du er?

Jeg er Elizabeth, Victors kusine. Har han ikke fortalt om meg?

Nei, det har han ikke.

Det skal han få høre når han kommer tilbake.

-Er han ikke her? -Han kan komme tilbake hvert øyeblikk.

Ventetiden blir nok ikke lang.

Blir du hos oss lenge?

Jeg blir boende her.

-Dette blir hjemmet mitt. -Bo her? Men...

Paul, jeg...