Mr. Scorsese

Hvis du ikke presser deg selv

fysisk og psykisk,

tror du det kan... ha innvirkning på arbeidet ditt?

For du presser deg selv hardt.

Ja, til en viss grad. Jeg tror det stemmer.

På 70-tallet, mellom New York, New York

og The Last Waltz som hadde premiere i 1978,

ble jeg til slutt inkapabel, på grunn av narkotikaen jeg brukte,

til å faktisk fungere.

Det var sånne fester... og de var noe helt spesielt.

For meg er synden en nytelse.

Jeg nøt å gjøre dårlige ting, jeg nøt mye av det.

Men så kollapset jeg jo.

Jeg var mye sammen med Robbie Robertson fra The Band.

Da vi bodde sammen og sånn,

var vi veldig fokusert på arbeid.

Vi prøvde ikke å være ville...

...men det var veldig usunt.

Og Marty ble så utslitt.

Du vet, man kaller det "å nå bunnen".

Jeg så Marty bli nokså anspent.

Det var ikke bare én fot utenfor stupet.

JAY COCKS FORFATTER OG VENN

Han var som Per Ulv, oppe i lufta, slik.

På et tidspunkt, jeg vet ikke når,

men kanskje dere ennå bodde sammen, da han havnet på sykehus

og nesten døde fordi han brukte så mye kokain.

Ja, det var i New York.

Var dere gift da han var på sykehus?

Nei, men vi var sammen.

Jeg tror jeg var 24-25 år gammel da jeg møtte Marty.

Jeg jobbet for tv i Italia og gjorde intervjuer.

Så jeg intervjuet ham for The Last Waltz som nylig hadde kommet ut.

Jeg visste at jeg var i nærvær av en enestående person,

men Marty hadde narkotikaproblemer.

Og en morgen våknet Marty,

og var både gul og blå, som om noen hadde banket ham.

Jeg ringte foreldrene, han havnet på sykehus, og han var døende.

Legen kom inn og så på meg

og sa: "Er dette ditt blod?" "Ja," svarte jeg.

"Du blir med meg." "Men jeg har jobb å gjøre."

"Nei, du kan få hjerneblødning når som helst."

Jeg blødde internt i hele kroppen. Jeg skulle dø, rett og slett.

Moren og stefaren min

sa til meg: "Det er ille. Han kan dø, så ille er det."

CATHY DATTER

Og jeg sa: "Jeg vil ikke dra dit.

Jeg er redd." Det var mest at jeg var redd.

Det merkelige ved det var at jeg ikke aksepterte at jeg skulle dø.

Men samtidig var det

en veldig stor del av meg som ville det.

Hvorfor det?

Jeg kunne ikke arbeide lenger.

Jeg klarte ikke å skape noe lenger. Enkelt.

En venn kjørte meg til akuttmottaket

og, eh, lot meg være igjen der.

Jeg lå der i ti dager og ti netter, pumpet full av kortison.

Og Bob kom til sykehuset.

Vi hadde tatt en pause.

Jeg hadde spurt: "Hvilken retning skal samarbeidet vårt ta?

Hva slags historier vil vi fortelle?"

Husker du sykehusbesøket?

Ja. Ja, jeg mener...

...jeg bekymret meg for ham.

Og... jeg...

Jeg hadde begynt å arbeide med Den rasende oksen.

Under New York, New York

hadde Bob med seg Den rasende oksen -boken hele tiden.

Den handlet om Jake LaMotta, en riktig røff fyr,

og, du vet, en veldig tvilsom figur. Mildt sagt.

JAKE LAMOTTA ARRESTERT

Bob maste på ham med: "Kom igjen, vi lager filmen",

men Marty sa nei.

Han gjorde meg gal med den boksefilmen.

Jeg driver ikke med sport.

Ingen andre kunne lage den, det måtte bli ham.

Så Bob er der, på sykehuset.

Jeg spurte meg selv om han virkelig ikke ville gjøre det.

Jeg sa: "Du vet, dette er...

Dette er noe å gjøre."

Han så på meg og spurte:

"Hva faen vil du gjøre? Vil du dø på denne måten?" Liksom.

"Vil du dø?"

Det var et lavpunkt, og jeg sa: "Marty..."

"Du er rett person for denne filmen. Du må lage den."

Så jeg sa... Jeg så på ham og sa: "OK."

Bob insisterte på å reise til Saint Martin.

Og det var der vi skapte filmen.

Paul Schrader hadde allerede skrevet manus

og sa til oss: "Nå tar dere over."

Vi gikk gjennom hele greia og endret dialogen

og kom på ideer, som: "Jeg tenkte jeg kan gjøre dette her, hva sier du?"

Noen ganger improviserte vi dialog sammen på lydbånd.

Og så skrev jeg hver scene for hånd.

Vi gjorde manuset ferdig, reiste tilbake,

ringte Irwin.

Jeg leste det og likte det.

Og så måtte vi få tak i penger, og hadde møte

med de to produksjonssjefene ved United Artists.

Bob er der, og de to fyrene kommer og...

stiller spørsmål. Vi følte at noe var galt.

De spurte Bob: "Hvorfor vil du spille et sånt svin?"

De Niro sto i døra til kjøkkenet,

så på dem og sa:

"Han er ikke noe svin."

Vi gikk, og det så ut til at vi ikke skulle lage filmen, men jeg visste

at de ville lage Rocky II.

Jeg produserte Rocky , og det var en fenomenal suksess,

og de ville ha en oppfølger.

Vi sa at vi ikke ville lage Rocky II

med mindre vi fikk lage Den rasende oksen.

Vi sa: "Hvis dere vil ha Rocky II , blir det også Den rasende oksen ."

Jeg måtte lære å utvikle boksescener.

Jeg hadde aldri sett en ekte kamp.

Jeg så det jo på tv, men visste ikke hva som skjedde.

To små figurer, jeg visste ikke.

Uansett, de hadde en kveld på Madison Square Garden med fem kamper

og vi satt på tredje rad eller noe.

Og den kvelden så jeg blodet på tauet.

DEN RASENDE OKSEN / 1980

Og jeg så blodet på svampen.

De vrir svampen på ryggen.

Og i tillegg, på nært hold, en arm som svinger.

Det føles faktisk som når en bil kjører forbi.

Jeg begynte å forstå... "Ålreit," sa jeg.

Jeg var alene på rommet mitt og så på videoen de hadde gitt meg,

der Bob jobber seg gjennom hver kamp.

Jeg satte den på pause og koreograferte opptak selv.

Sekvensen i den siste kampen mot Sugar Ray der han blir slått sønder og sammen,

de opptakene baserte jeg på dusjscenen i Psycho.

Oversatt, omtolket,

og den satte i gang mange bilder.

Ofte surrealistisk, fordi mye av blodsutgytelsen ikke er realistisk.

Jeg sa til Bob: "Dette blir spesielt,

kampscenene. Men du må ha tålmodighet."

"OK, OK," sa han.

Stille, alle sammen. Klare? OK.

UBRUKTE SCENER, DEN RASENDE OKSEN

Dere aner ikke hvor mye tid det tok å filme kampene.

Å få til blodet riktig og all svettingen.

De Niro var tålmodig som få.

Marty fikk blodet til å sprute fra kompliserte innretninger

som er festet bak på hodet til De Niro.

Her blir han ikke egentlig slått, men beveger hodet akkurat

som om han blir det.

Et slikt opptak kunne ta en time.

Ofte fikk vi kun til ett eller to opptak per dag.

På grunn av riggene som måtte bygges,

og fordi når man endrer kameraets hastighet

må man også endre irisen.

Så vi måtte ha én assistent her, en der, og så kameramannen.

Hvis man flytter seg, må de følge etter.

Og man ser i visse scener

at det går fra normal fart til sakte kino plutselig, og tilbake igjen.

Det ble gjort med tre-fire personer på ett Arriflex-kamera.

Du skjønner, så...

Du jobbet med Thelma på Den rasende oksen,

var det en veldig forskjellig opplevelse den gangen?

Vi hadde ikke sett hverandre på ni år.

Etter Woodstock hadde vi ingen kontakt.

Jeg var i Pittsburgh

og jobbet med en latterlig film om høyesteretten.

Jeg ble oppringt, og jeg kunne ikke tro det.

Skulle jeg tro det?

Hun sa: "Jeg kan ikke... har aldri klippet en spillefilm før."

"Det er... Det er ikke annerledes enn det vi har gjort før," svarte jeg.

Med Marty handlet det om tillit fra begynnelsen av,

han mente vi ikke ville ha egokamper over hvilket klipp som var best.

"Ikke slipp regissøren inn i klipperommet"

var noe jeg ofte fikk høre.

Denne regissøren i hvert fall.

Hun så ut til å gå med på å jobbe med meg.

Vi klippet i et soverom i Martys leilighet.

Vi klippet hele natten. Jeg begynte rundt ni om kvelden

og jobbet til det lysnet.

Når fuglene begynte å kvitre, ville han slutte.

Han og Thelma begynte å klippe rundt kl. 21.30,

og jobbet til klokken åtte neste morgen.

Jeg våknet, spiste frokost,

han spiste middag, gikk og la seg, dagen min begynte, og så gjorde de det igjen.

Thelma fant det hun kalte

selve verdien av et opptak.

Det betyr at selv om du filmet et bilde på en viss måte,

og det var ment for et visst tidspunkt i filmen,

kan det passe et annet sted som ikke har noe med det å gjøre.

Robinson er sliten...

Her er noe genialt Marty gjorde.

Du ser det straks. Lyset dempes.

Kameraet bytter hastighet.

Midt i opptaket, nesten ingen lyd.

En annen regissør hadde hatt med tusen mennesker som roper:

"Kom igjen, drep ham," eller: "Kom igjen, Jake!"

Nei. Man hører bare et dyr som puster litt.

Og så kollapser det inn i masse dramatisk klipping.

Det vi bestemte oss for var at Vickie, Jake LaMottas kone,

reaksjonen hennes på det hun ser

var det vi bestemte å bygge hele sekvensen rundt.

Det grusomme hun ser får henne til å sitte med hodet i hendene.

Det er så viktig å få se glimtene av henne.

Rene, susende slag.